I en artikkel i BT 31. juli 1998 hevder Olav Engen at jeg i en kronikk i Dagbladet 8. mai i år –
   Krigen, konsensus og fortielse – skal ha tatt til orde for selvkritikk på vegne av historikerlauget og
   endret oppfatning i forhold til den som ble gjort gjeldende i Kampen mot glemselen, som ble publisert
   i 1997. Det er riktig at jeg har rettet et kritisk søkelys på den okkupasjonshistoriske forskning. Den
   har temmelig systematisk neglisjert traumatiske sider ved okkupasjons- og etterkrigstiden. Det er
   derimot ikke riktig at jeg har endret syn på den tyske nazismen og dens norske støttespillere. Engen
   har misforstått. De to publikasjoner er fundert på den samme grunnoppfatning om nazismen og den
   norske okkupasjonserfaringen. Han blander sammen oppfatninger på to forskjellige områder. I
   Kampen mot glemselen reagerte jeg på at en av Dagbladets spaltister minimaliserte det nazistiske
   sivilisasjonssammenbruddet og idylliserte tilstanden i det okkuperte Norge. Den direkte foranledning
   til utspillet var en serie artikler som dreide seg om den britiske publisisten David Irvings påståtte
   betydning for å forstå nasjonalsosialismen. Irving er en historieforfalsker, som i de senere år
   systematisk har utelatt utryddelsesleirene fra sine bøker. Likevel tilla spaltisten ham en
   fremtredende posisjon i forskningen om nasjonalsosialismen. I en tid da omfattende massakrer og
   folkefordrivelser igjen fant sted i Europa, kunne utlegninger med en slik tendens i en avis som
   tradisjonelt har hatt en klar antinazistisk holdning ha negative konsekvenser for den mentale
   beredskap overfor aktuelle sivilisasjonsforfall.

   Dagblad-kronikken 8. mai i år drøftet et annet problemområde. I prioriteringene til den norske
   okkupasjonshistoriske forskning har det vært et vedvarende misforhold mellom den interesse som
   har vært viet nasjonalt minneverdige hendelser og nasjonalt belastende og traumatiske erfaringer.
   Forskningen har i hovedsak vært konsentrert om den tyske okkupasjonsmakten, den norske ute- og
   hjemmefronten, norske motstandsfolk i tysk fangenskap samt Nasjonal Samling. Denne
   organisasjonen hadde ikke dimensjoner som har virket truende for det nasjonale selvbildet. De
   nasjonalt problematiske og traumatiske hendelser og erfaringer har derimot ligget utenfor
   okkupasjonshistorikernes interessefelt: den økonomiske kollaborasjon, likvidasjonene av angivere,
   arrestasjonen og deportasjonen av jødene, norske avdelingers deltakelse i den nazistiske
   utryddelseskrig på østfronten, behandlingen av barn av norske kvinner og tyske soldater og av
   foreldre med tilknytning til NS eller okkupasjonsmakten. En konsolidert nasjon bør ha kraft til å
   utforske de nasjonalt problematiske og traumatiske hendelser og å la disse få en plass i den
   historiske bevissthet ved siden av de minneverdige erindringer. Dersom ikke dette er tilfelle, vil de
   fortrengte hendelser og erfaringer danne basis for stadige sensasjonspregede og følelsesladede
   utbrudd. De siste bøkene til Egil Ulateig og Kjell Fjørtoft er eksempler på dette. Engen forutsetter at
   dersom en retter et kritisk søkelys mot visse sider av holdninger og praksis til den del av
   befolkningen som engasjerte seg mot den nazistiske okkupasjonsmakten, må dette nødvendigvis føre
   til at denne og de norske nazister og kollaboratører må komme i et mer fordelaktig lys. Dette er en
   feiloppfatning. Dersom vi markerer en front mot nazismen fordi den var på kollisjonskurs med
   sivilisatoriske verdier og atferdsstandarder, må vi også belyse de tilfeller hvor motstandsbevegelsen,
   den reetablerte demokratiske stat og institusjoner og grupper i det sivile samfunn krenket deler av de
   samme verdier. Engen kan ha blitt villedet av en særegen og uheldig norsk konstellasjon på dette
   feltet: På den ene siden har de seriøse okkupasjonshistorikerne, faghistorikere og amatørene, i
   overveiende grad konsentrert seg om de nasjonalt minneverdige hendelser. Disse arbeidene er
   preget av klare holdninger til det nazistiske barbari. På den andre side har noen historiske publisister
   trukket fram sider av de fortrengte, traumatiske hendelser og erfaringer. Dette er gjort med en
   vinkling som er egnet til å diskreditere motstandskampen. Både okkupasjonshistorikerne og andre
   historieinteresserte står her overfor en dobbel utfordring: For det første må denne perioden studeres
   med et perspektiv som formidler bevissthet om den fundamentale sivilisasjonstrussel som nazismen
   representerte. For det andre må det foretas en nærgående ransaking av fortiede og tabuiserte
   hendelser som er belastende for den nasjonale selvforståelse.

   Emne: NAZISME; HISTORIE

   Geografi: NORGE

   Side: 26 Språk: BM