I en nyere definisjon er «sannhet» det som tjener den «rette» siden. Da er det rimelig at vi som ikke er sluppet inn i det gode selskap, blir betegnet som «forfalskere». I Tor Bachs artikkel «Biskop møtte Quislingrevisjonister» er det gjengitt en opplysning om at møtet ble holdt på et «treffsted for veteraner fra Waffen-SS og Nasjonal Samling», noe som neppe er helt sant etter gamle normer.

I intervjuet med Eystein Eggen er «Gutten fra Gimle» i stand til å finne ut at møtet med Wagle i sitt opplegg var «et gammelnazistisk propagandamøte - -  i strid med en enstemmig uttalelse fra Stortinget i mai 1995». Stortinget var da nemlig «klar på at det fortsatt skulle være kroken på døra for de gamle NSerne», men at det var synd på barna.  Ifølge Eggen skal altså historie og menneskelige reaksjoner avgjøres ved vedtak i Stortinget.  Det bør være kjent at Eggen i sin egen skribentvirksomhet ikke følger denne oppskriften. Da jeg leste hans bok «Gutten fra Gimle», ble jeg slått av de revisjonistiske innslagene i boken, særlig den tydelige beundringen for mange såkalte «storbønder» som ble NS-medlemmer

Synderegisteret hos meg selv, som har en meget beskjeden innflytelse i «Vennetreffene», skal blant annet bestå i at jeg har laget «Holocaustbenektende hjemmesider». Hverken Eggen eller intervjueren (redaktøren) forteller hvilke sider det dreier seg om, eller forklarer hva de mener med Holocaustbenektelse. Uttrykket  kan minne om en god gammeldags religiøs bannlysing. Dogmatiske kristne hevder jo at human-etikerne «benekter» Oppstandelsen og går fortapt, hvis de bruker sin frie tanke om dette kjente  kristne dogmet. Er det  tillatt å bruke fri tanke om det kompleks av tusenvis enkelthendelser som i de siste 20-30 år er blitt kjent som Holocaust? Eller må vi først spørre storting, pave, vatikankonsil, bispemøte eller hva de nå heter, alle de institusjonene som forvalter religiøse og historiske dogmer?