På Mammutsalget samme dag kunne man kjøpe Max Manus selvbiografi «Mitt liv» for kr. 39.-, og bli minnet om hva en av de virkelig store motstandshelter mente. I 1948 ansatte han filmmannen Walter Fyrst i sitt firma. Denne hadde vært NS-medlem og aktiv i propagandatjenesten under krigen, og var nettopp ferdig med å sone flere års fengselsstraff. Om dette sa Manus:

Jeg er ikke enig i den måten vårt rettsoppgjør blir drevet på - - -. Jeg føler at det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen. Det var svært vanskelig å avgjøre om man skulle  bli NS-mann eller motstandsmann. - -

Max Manus og Blindheim minner oss om noe mange har glemt, at rettsoppgjøret først og fremst var et foretak drevet fram av Arbeiderpartiet, og ikke var så allment akseptert som vi gjerne tror. Forestillingen om at etterkrigsoppgjøret er hellig og ukrenkelig er nemlig av ny dato, og er et varemerke for den radikale venstresiden. Det disse antifascistene vet om «nazismen» har de lært fra bøker og fra filmer laget i Hollywood. 68-erne og  AKP-bevegelsen var absolutt ikke noe historisk sidespor. Tvert i mot har deres forestillinger trengt dypt inn i norsk ånds- og kulturliv, og i hvert fall har de erobret mange avisredaksjoner.