|
Forsoning på nordnorsk
Av Olav Engen |
|
Link til «Fremover»: |
I sitt Apropos 28.11 fortsetter Ellen Annexstad Trolie å kommentere fredskonferansen. Hun skriver bl.a.: «Ingen tenker på "forsoning" i forbindelse med fenomenet nazisme. Nazisme er ikke noe en forsoner seg med.» Fenomenet ble ganske riktig berørt på konferansen, i forbindelse med det såkalte norske paradoks, som bl.a. går ut på at vi driver fredsmegling og taler forsoning på Sri Lanka, i Jugoslavia og hvor det nå måtte være, mens vi her hjemme sitter med et krigskompleks som ikke er overvunnet etter 60 år. Nylig ble en tidligere amerikansk president tildelt Nobels fredspris. Amerikanske kommentatorer som ikke likte tildelingen, var snare til å gjøre oppmerksom på at det jo satt en «nazist» i Nobelkomiteen. Og det stemmer med den folkelige definisjonen av begrepet: Nazist er en person som ble dømt for landssvik etter krigen. Noen av oss husker oppstyret i 1970-årene da Hanna Kvanmo ble «avslørt». Hun var dømt for å ha vært medlem i en NS ungdomsorganisasjon, og hun hadde vært sykepleier på Østfronten. «Ingen nazister kan være medlem av Norges storting», lød det fra Oslo. Nordlendingene var tydeligvis mer forsonlige og valgte henne, til tross for at den gode Hanna aldri la seg flat og ba om «tilgivelse». Noe lignende ser vi i forholdet til Knut Hamsun. I Oslo er det helt umulig å få en gate oppkalt etter ham, mens det i Nordland finnes mange slike gater og veier, til og med i Narvik. Slik sett burde Nord-Norge og Narvik være et gunstigere sted for et fredssenter enn for eksempel Oslo. Hvordan skal vi definere «nazist»? Jo, vi kan ta alle de 50000 som ble dømt etter krigen, og ta gjennomsnittet eller plukke ut de mest typiske. Eystein Eggen, kjent som Gutten fra Gimle og som også har skrevet en bok om general Fleischer, gjorde det etter EF-kampen i 1972: «På den ene siden vant nasjonalismen folkeavstemningen. På den andre siden var den, særlig i sin tilspissete AKMED-form, eksakt den samme som i NS.» (AKMED - Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid.) En annen metode er å ta utgangspunkt i ideologi, noe som ikke er lett. Hitlers generaler tenkte militær strategi i likhet med Churchill. Hitler selv handlet stort sett ut fra intuisjon, ikke ideologi. Men noen forsøker seg. En professor i filosofi, Harald Ofstad, skrev omkring 1970 at alle som ikke protesterte mot Vietnamkrigen, var infisert av nazisme. En annen nordmann fikk i 1950-årene doktorgraden på en tese om at nazisme var å torturere andre mennesker uten å ha grunn til det. En som prøvde ut sin definisjon, fant grunn til å spørre om selveste Adolf Hitler var nazist. I Norges kulturelle sentrum diskuteres stadig om Hamsun fortjener stempelet. Og svaret burde være: Det kommer an på definisjonen, men jo større gruppe du vil putte under nazismehatten, jo mer utvannet blir begrepet. Den radikale 68-generasjonen, som var representert på fredskonferansen ved professor Bernt Hagtvet, heller til okkultismen: I følge dem er nazisme en slags djevlebesettelse som rammer alle som myndighetene fant på å straffe etter krigen. Og dette er umulig å argumentere mot, fordi det er en slags religiøs tro, ikke vitenskap. |
|
|
Fremover, Narvik, 3. desember 2002 |
