Fredskonferansen - en fiasko?
Av Olav Engen


Link til artikkelen i Fremover:

http://www.fremover.no/65/47/42/2.html


Narvikavisen har hatt mange nyhetsartikler, leserinnlegg og kommentarer om konferansen. De fleste vil bli funnet hvis en bruker søkemotoren på nettstedet. En morsom artikkel som ikke inneholder de vanlige stikkordene, er denne:
http://www.fremover.no/64/55/16/2.html





 
Med interesse har jeg fulgt med i de kommentarene som har stått i Fremover siden Freds- og forsoningskonferansen ble avholdt 23. - 25. oktober.  Grunnen til at Narvik er kommet på kartet i fredssammenheng, er som vi vet begivenhetene i 1940, da byen ufrivillig ble trukket inn i en stormaktskrig. Derfor sto krigsveteranene sentralt i den seremonielle delen av programmet 23.10.  Vi som bor sørpå, kunne lese bl.a. i Aftenposten om de tyske veteranene som var invitert tross sterk motstand, og om lettelsen da det viste seg at de likevel ikke kom.

Bjørn Egge, som ble lansert som representant for norske veteraner, stilte klare betingelser i Fremover 25.10:
Jeg har heller ikke problemer med tyskere som deltok i kampene, men som har bedt om tilgivelse for den dævelskapen de var med og påførte oss. Men ingen kan få tilgivelse uten å ha bedt om det.
At historien har en annen side, går fram av det Astrup Nilssen skrev 7.11: «Generalen som ikke kjenner krigshistorien».  En tysk veteran vil kanskje oppfatte angrepet i 1940 som et kappløp med engelskmennene. Det gjaldt å komme først! Han vil også betrakte den tyske general Dietl som en helt, som greidde å holde byen i mange uker, under de vanskeligste forhold og mot en stor overmakt.

Dette eksemplet viser at det som ligger i bunnen, kan være historieoppfatningen. Og ikke nødvendigvis bare de historiske fakta, men også tolkningen av dem og ståstedet til betrakteren. Etter gammel regning skal jo en sak ha flere sider. Her ligger nok en utfordring for fredssenteret, som smykker seg med mottoet: «Fredsbygging gjennom kunnskap».

Veteraner fra utefront eller Milorg kan ha en mer nyansert oppfatning enn Egge, som er mer en gammel Tysklandsfange enn en egentlig krigsdeltaker. En av de mest berømte, Max Manus, sa like etter krigen:
Jeg er ikke enig i den måten vårt rettsoppgjør blir drevet på - - -. Jeg føler at det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen. Det var svært vanskelig å avgjøre om man skulle bli NS-mann eller motstandsmann. - -
Max Manus er dessverre død, men Svein Blindheim og Anton Smith Meyer er oppegående.  Den første har utmerket seg som meget kritisk historiker, og den andre, gammel Tromsøværing og marineoffiser, har bl.a. skrevet boken «Forsoning i vår tid». Om disse var invitert, vet jeg ikke, de var i hvert fall ikke til stede.

Den egentlige konferansen var til å begynne med en tørr,  akademisk og teoretisk affære. Det ble litt mer flukt over forsamlingen da  en av de norske innlederne snakket om «det norske paradokset»: I Norge var krigsskadene små og okkupasjonen fredelig sammenlignet med andre land, mens forbitrelsen er større og mer langvarig. Som eksempel nevnte han at norske frontkjempere, som altså kjempet for Tyskland mot russerne, kan dra østover og håndhilse på russiske veteraner. Dette ser ut til å være umulig i Norge.

Den tidligere nevnte Egge hadde innlegg om det han mente var veteranenes syn, og la stor vekt på den følelsesmessige side av saken. Professor Bernt Hagtvet fra Oslo støttet Egge, men fra et annet ståsted. Han hører til de som er født etter krigen, med en mytisk oppfatning av krigen som det gode mot det absolutt onde, og med 68-gererasjonens antifascisme som utgangspunkt: De rundt 50000 som meldte seg inn i  NS eller på annen måte ble straffet under landssvikoppgjøret, gav ifølge Hagtvet sin tilslutning til et totalitært parti og til rasisme og antisemittisme. Hagtvet og hans like bidrar til å holde krigens motsetninger varme i flere generasjoner.

Så langt jeg tolket stemningen bant deltakerne, var det ikke Egges og Hagtvets syn som fikk tilslutning, men heller prinsippet «Forsoning gjennom dialog». Dialog er en tosidig prosess som ikke mulig hvis den ene parten på forhånd er demonisert. Å avkreve ham en mer eller mindre  oppriktig anger og bønn om tilgivelse virker som en understreking av den høye moral hos vinneren og gir fortsatt undertrykkelse av taperen.  Her bør vi merke oss at taperen er den som i forrige runde var undertrykkeren - rollene skifter.  

Fremover, Narvik,  20. november 2002