David Irving hadde neppe noe fasciststempel før i 1979, da han gav ut sin bok «Hitler's War». Irving hadde trålet alt som var av arkiver, og ikke funnet et eneste dokument som tydet på at Hitler hadde gitt ordre om å utrydde jødene. Dette var han ærlig nok til å skrive i sin bok, og ble angrepet for det. En tysk historiker, Sebastian Haffner (Notater om Hitler, norsk utg. Gyldendal 1979), mente  at Irving tok feil - et så stort apparat som jødeutryddelsene var, kunne umulig ha vært satt i verk uten Hitlers vitende eller ordre.   

Men Irving tar nok siste stikk her. For eksempel har den ledende jødiske historikeren Raol Hilberg rettet senere utgaver av sitt hovedverk «Destruction of the European Jews» i samsvar med Irvings negative funn, ja de to historikerne har til og med konferert med hverandre om saken. Og Daniel Goldhagen, i sin bok «Hitler's willing Executioners», er vel inne på det samme. Det var nok å samle jødene i gettoer og leire, så ville tyskernes dødelige, etnisk baserte antisemittisme gjøre jobben, uten noen sentral hemmelig ordre.   

For ikke å lide samme skjebne som Irving, å bli karakterisert som «Holocaustbenekter», er det tryggest å holde seg til anerkjente kilder. I 1990 reduserte  reduserte Auschwitz-museet antall omkomne i leiren fra 4 mill. til 1.5 mill, og det jødiske Simon Wiesenthal-senteret har denne forklaringen: 

Tallet 3-4 mill. myrdet i Auschwitz/Birkenau var funnet på av de kommunistiske myndighetene i Polen og det tidligere Sovjet, som prøvde å tilsløre de unike jødiske lidelsene i Auschwitz.  For dette formålet mangedoblet de antallet av ikke-jødiske omkomne, og forsøkte å skjule forfalskningen ved å øke antall jødiske ofre til det doble. 

I det anerkjente leksikonet «Store Norske»  står det fremdeles at fettet fra myrdete jøder ble brukt til såpeproduksjon. I Norge er man tydeligvis mer katolske enn paven. Ingen ansvarlige historikere, hverken jødiske eller andre, tror lenger på denne historien. Derimot utnyttes den flittig i propagandaen fra revisjonister og nynazister, som «bevis» på de «løgnene» som angivelig har omgitt Holocaust.  

Av disse 2 eksemplene kan vi kanskje lære: 

• Vær forsiktig med historiske sannheter som har sin opprinnelse i krigspropaganda. «I en krig er sannheten så verdifull at den må ha en livvakt av løgner», sa selveste Winston Churchill.  
• Tallmessige oppgaver er ofte usikre. Av hensyn til moralen tar en gjerne godt i når det gjelder fiendens grusomheter, mens tilsvarende egne blir justert nedover. Eksemplet som Wiesenthalsenteret gav oss, viser at skepsis kan være på sin plass.  

Når maktforholdene endrer seg, og serberne av verdenssamfunnet blir utnevnt som skurker, er det bare naturlig at anslagene over omkomne blir redusert til f.eks. 30000. Det blir applaus fra de kroatiske fascistene som overlevde motmassakrene til Titos partisaner, og stor ergrelse og frustrasjon hos gamle nostalgikere.  

Det man kan si om de kroatiske revisjonistene, er at de har det vanskeligere enn forgjengerne. De må bl.a. kjempe mot 50 års serbisk historieskrivning, mens serberne i sin tid hadde tyngden av en vunnet verdenskrig i ryggen. Ingen av de øvrige partene i det tidligere Jugoslavis kan påberope seg en lignende seier, med tilsvarende eksklusive rettigheter til å bestemme hva som er «sannhet».  

Revisjonismen kan ikke bekjempes ved å kanonisere de gamle sannhetene, og fordømme alle som ikke tror. Har en alltid vært pinlig nøyaktig med fakta, og ikke tatt tvilsom krigspropaganda for god fisk, gjør man arbeidet vanskeligere for revisjonistene. Hvis en ikke har utvist slik forsiktighet, har en spilt de gode kortene over til motparten.  Når krigspropaganda skal skilles fra historiske fakta, er metoden bl.a. å stille kritiske spørsmål. Det bør man alltid kunne gjøre, uten å bli fordømt som «fascist» eller «Holocaustbenekter».  

Etter eget utsagn bygger David Irving kun på originale kilder, ikke på andres arbeider. Han er nøye med sin kildegransking, og han forteller hva han finner uten å skjele til hvem som tjener eller taper på det. Derfor kan det hende at forfatteren og historikeren Irving står seg mot tidens tann, når engang mer ansette historikere er gått ut på dato.