|
Familiehistorie
gjennom 120 år Av Olav Engen |
|||||
|
Det er vanskelig å forutsi hva som vil skje når en gir seg til å lese skjønnlitteratur. Generasjonsromanen «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk sannelig gode nok kritikker da den kom for et par år siden, og forfatteren er anerkjent. Selv slet jeg meg igjennom de første sidene uten å bli engasjert, så boken er fremdeles ulest. Et motsatt eksempel: Roy Jacobsens familiekrønike «Seierherrene» var en opplevelse. I min begeistring lånte jeg den bort til en bekjent, som var temmelig lunken. Så hvordan leseren opplever en bok, er helt subjektivt. Med slike og lignende erfaringer er det at en gir seg i kast med Gerd Brantenbergs 500 siders familieroman «Landssvikersken». Her ble det resonans fra første side. Brantenberg kan kunsten å fortelle en historie.
Genren er krevende. Boken spenner over et tidsrom på mer enn 120 år.. Den velstående familien Darteln i Magdeburg har tre barn Hovedpersonen Cläre Emilie, eller Emmi, er syv år i 1881. Hun har en eldre søster Liesel, og en yngre bror Wolf. Etter hvert øker persongalleriet. De har ungdomskjærester og svermerier, så gifter de seg, nye familier trekkes inn, de får barn og barnebarn osv. Emmie blir gift med den norske Hans Rudolf Gjarm, flytter til Oslo og får etter hvert 6 barn. Det blir mye å holde rede på for leseren. Hvis jeg var profesjonell anmelder, betalt pr. stykk eller pr. side, ville jeg nok gått sur og beklaget at det var dårlig butikk. Den som kjøper bøkene sine selv, vil kanskje være mer positiv og synes at det er mye bok for pengene. Familien er Brantenbergs egen. Personene er virkelige, bare lett kamuflert med andre navn. Fødsels- og dødsår stemmer. Bokens Emmi er Brantenbergs bestemor Claire Grevérus Mjøen (1874-1963), gift med Jon Alfred Mjøen (1860-1939), den kjente rasebiologen. De 6 barna som i boken heter Knut, Solveig, Borgar, Lisa, Jan Michael og Evelyn, er i virkeligheten Fridtjof Mjøen (1897-1967), Sonja Mjøen (1898-1993), Heljar Mjøen (1903-2000), Tove (f. 1904), Jon Lennart (1912-1997), og endelig Irmelin (f. 1918), forfatterens mor. Fridtjof, Sonja og Jon Lennart var kjente skuespillere, Tove og Irmelin var også innom faget, mens Heljar Mjøen var forfatter i det lille format. De som leste barnebladet «Magne» etter krigen, vil kanskje huske at han skrev små fortellinger og sketsjer. Under signaturen H.M. skrev han små «Tankekorn» i et ukeblad og små vers i VG, det siste opphørte først da han døde. Jon Lennart er far til gjøgleren Lars Mjøen, han som spilte Gaus Dal i serien om «Professor Drøvel» på NRK for en del år siden. Dette kan hvem som helst lett finne ut fra fullstendig åpne kilder. Det gjør forfatterens oppgave vanskeligere - her må detaljene være riktige! Og det er mange detaljer, historier om sykdommer, aborter, utroskap osv., ubehagelige ting som de fleste familier helst ville se glemt og begravet. Det som gjør boken så fascinerende etter min smak, er at Brantenberg klarer å gjenskape gamle miljøer som nå er borte. For eksempel dukker Bjørnstjerne Bjørnson opp på begynnelsen av 1900-tallet, på besøk hos sin datter og svigersønn, og beklager seg over dårlige oversettelser. «Emmie» trår til, og utvikler seg etter hvert til en fremragende oversetter og gjendikter som burde få plass i litteraturhistorien. Bakom det hele ligger de politiske begivenhetene. Allerede under første verdenskrig var stemningen i Norge svært engelskvennlig. Et resultat var blant annet at «Emmie» ble kastet ut fra et par av de kvinneorganisasjonene hun var medlem av. Familien Mjøen var rimeligvis lite begeistret for de strenge vilkårene som ble påtvunget Tyskland gjennom Versaillesfreden. Men situasjonen kunne også by på fordeler, som da den tyske valutaen løp løpsk og norske kroner ble hard valuta. Familien ble derfor i stand til å skaffe seg et hus i Potsdam i tillegg til «Hemgaren» på Vinderen. Jon Alfred Mjøen eide også et apotek på Majorstua, litt av en gullgruve i forbudstiden med den sterke etterspørselen etter apotekersprit.
Etter andre verdenskrig kom landssvikoppgjøret. Jon Alfred var død i 1939, og hadde dessuten hele tiden opprettholdt sitt medlemskap i Venstre. Han meldte likevel sin hustru inn i Nasjonal Samling i 1934, noe som førte til at hun ble idømt en større pengeerstatning under etterkrigsoppgjøret. Datteren «Lisa» var gift med en frontkjemper som aldri kom til fronten, men som fikk noen års fengsel. Og Brantenbergs egen far, bokens Ørnulf, var ansett som «stripete» og unngikk ikke problemer etter krigen han heller. Brantenberg forteller at hun «vokste opp med en fryktelig kritikk av landssvikoppgjøret hjemme». Under krigen gikk familiemedlemmer ulike veier, men den ble forent igjen sommeren 1945, for nå var den fordømte krigen over! Ja slik kunne man også se det. |
|||||
|
Alternativt Samfunn, nr. 1/2004 |
