Dette er Keili, en Leonberger. Vi har hatt det mye moro sammen. Vi har hvert sammen på mange treningskvelder og dressurkurs. Vi har også møttes til vanlige skogsturer. Hadde bare matfar ikke jobbet så dumt som han gjør....... Tenk å ha sååå mye pels som henne da. Jeg misunner ikke henne om sommeren. Heller ikke "foreldrene" hennes, når hun røyter som verst. De jeg bor hos sier at det blir mye hår etter meg...... De vet ikke hva de snakker om.

Her er Petter. Han er en fuglehund, men jeg er ikke sikker på hvilen rase han er. Bare menneskene sier pippip eller han hører ett skudd, blir han helt "propell". Jeg prøvde å henge på han en tur i skogen, men det måtte jeg gi opp. "Du er for tung bak" sa matfar til meg, hva han nå mente med det. Jeg lot som om jeg ikke hørte det. Petter bor forresten sammen med Keili.

Denne ringen er den morsomste leken jeg har. Med den kan jeg leke i det uendelige. Ikke alene, men med en av menneskene i huset, eller noen andre, de som gidder. For jeg gidder hele tiden. Når jeg maser for mye, tar "mor" eller "far" å legger ringen vekk, dårlig gjort.

Men en ting får jeg ha i fred, det er beinet mitt. Og skal jeg være helt i fred, legger jeg meg i sengen min, der er det aldri noen som forstyrrer meg. Det har liksom blitt ett sted som bare er mitt. Deilig.

Dette bildet er tatt 18-12-1999. Om du synes det ligner litt på ett bilde på den første siden, stemmer det. Det er nemlig tatt på klokkeslettet ett år etter. Det første bildet er tatt på kennelen jeg ble hentet, 7 uker gammel og 37 kg. lettere. Her er jeg ca. 44 kg.

Selv om jeg har blitt "stor" gutt, er jeg fortsatt veldig kosete. Den stolen vi sitter i nå, er bare "far" sin, akkurat som sengen min bare er min. Men det ingen vet (tror du), er at jeg bruker den når ingen ser meg. Men så fort jeg hører det kommer noen, er jeg nede på gulvet å later som ingenting.