BJØRN BERG

PSYKOLOG MNPF

Pilestredet 41 C

10166 Oslo

Tlf.      22360308

Mobil  92 28 33 66

Tfx.     22 20 85 70

Oslo byrett

Postboks 8023 Dep.

0030 OSLO

SAKKYNDIG RAPPORT

i sak nr. 00-9776 A/46: (Barnas far) – (barnas mor). Saken gjelder tvist om foreldreansvar, fast bosted og samvær med fellesbarna (sønnen) født 20.09.93 og (datteren) født 22.10.96.

Mandat og arbeid i saken

Oppnevning skjedde i rettens brev av 22.01.01. For mandat viser brevet til sakens dokument 17:

"Den sakkyndige skal vurdere om foreldrene skal ha foreldreansvaret felles for fellesbarna, Videre skal den sakkyndige vurdere hvor det er best for barna å bo fast, hos mor eller hos far, og hvilket samvær den av foreldrene skal ha som ikke har den daglige omsorg for barna, hvorledes samværet skal utøves og hvilket omfang samværsretten skal ha."

Konkret har undersøkelsen i tillegg til gjennomgang av sakens dokumenter, noe skriftlig materiale fra hver av partene og fra barneverntjenesten på Veitvet samt en god del telefonsamtaler med partene og andre bestått av følgende:

-         samtaler med (barnas far); ca. 6.0 timer

-         samtaler med (barnas mor); ca. 8.5 timer

-         observasjoner av (barnas far) og barna i hans hjem; ca. 6.0 timer

-         observasjoner av (barnas mor) og barna i hennes hjem; ca. 5.0 timer

-         samtaler/observasjon av (sønnen) på mitt kontor; ca. 2.0 timer

-         samtale/observasjon av (datteren) på mitt kontor; ca. 1.0 timer

-         samtaler med (fars) søster

-         samtale med (begge av fars) foreldre

(Side -2-)

-         samtale med (begge av mors) foreldre

-         samtaler med (--); venn av begge foreldre siden ca. -91

-         samtale med (--); (mors) kusine

-         telefonsamtale med (--);(mors) venninne siden ca. -95

-         samtale med (--); (mors) venninne siden ca. -95

-         telefonsamtale med (--), venninne av (fars søster)

-         telefonsamtale med (--), helgeavlaster siden september -00

-         samtale med (--); (mors) tidligere arbeidsgiver

-         samtale med personale i (--) barnehage hvor (datteren) har gått siden høsten -98 og hvor (sønnen) gikk fra høsten -98 til våren -99; assistent (--), pedagogisk leder (--) og styrer (--)

-         samtale med personale ved (--) skole hvor (sønnen) nå går i 3 .klasse; klassestyrer (--) og baseleder ved skolefritidsordnmgen (--)

-         samtaler med barnevernkonsulent (--) og barnevernleder (--) ved Veitvet sosial- og barnevernkontor

-         samtaler med ansatte ved prosjektet 'Familier og barn i krise" (FOBIK); psykologene Odd Ame Tjersland, Svein Mossige og Wenke Gulbrandsen

Vurderingsgrunnlag

Spørsmålet om (barnas far) har misbrukt begge sine barn seksuelt har naturligvis stått sentralt i mitt arbeid. Jeg har sett en viss fare for at andre og mer "alminnelige" spørsmål som også må vurderes ville komme for mye i bakgrunnen. Begge parter og mange av mine komparenter har primært vært opptatt av å formidle sitt syn på misbruksspørsmålet, men slik jeg vurderer den informasjonen jeg sitter med har jeg et tilstrekkelig grunnlag for å gi en vurdering i tråd med mandatet.

Undersøkelsen har vært omfattende. Særlig grunnet de alvorlige beskyldningene som er reist har jeg sett det som nødvendig å ba flere samtaler med partene og kontakt med et større antall informanter enn det som er vanlig. Jeg viser her til mitt brev til retten av 15.05.01.

En samlet framstilling av den informasjonen undersøkelsen har gitt ville medføre en rapport av uvanlig lengde, og jeg har vurdert det slik at dette neppe er nødvendig. Jeg har derfor valgt å ikke gjengi i detalj de opplysningene og synspunktene som partene og informantene ga, men mine vurderinger bygger naturligvis på den samlede informasjonen jeg sitter med. Saken har tidligere vært behandlet i byretten, og sakens bakgrunn samt partenes viktigste anførsler er kjent både gjennom dette og prosesskriv. Vitneføringen under hovedforhandlingen vil dessuten komplettere dette.

Vurdering av (barnas mor) og hennes forhold til barna

(Barnas far) og flere informanter som støtter hans syn om at det ikke har skjedd noe misbruk har hevdet at bakgrunnen for anklagene skyldes sviktende vurderingsevne hos (barnas mor) basert på personlighetstrekk i tillegg til den angivelig ukritiske støtten hun fikk av psykologene på FOBIK. I kontakten med meg har det kommet fram sider ved henne som kan ha hatt betydning for hvordan hun vurderte de påståtte uttalelsene fra barna og hennes evne til å formulere motstillinger og stille kritiske spørsmål.

(Side -3-)

I all min kontakt med (barnas mor) er hun overstrømmende vennlig og smilende og alltid velvillig imøtekommende. På tross av den utryggheten som potensielt ligger i at jeg skal vurdere hennes omsorg for barna og hennes påstander om (fars) angivelige overgrep, får jeg ikke tak i noen tegn på at hun blir usikker, føler seg presset, blir irritert over mine spørsmål eller lignende. Innledningsvis tolker jeg dette som en mer eller mindre bevisst "strategi" for å framstå i så godt lys som mulig, men etter hvert sitter jeg nærmest med en opplevelse av at (barnas mor) er følelsesmessig nokså uberørt av det hun forteller om. Hun ser ut til å være helt uanfektet på en nokså påfallende måte uansett om vi snakker om opplevelser og framtidsperspektiver som må angå henne sterkt - bl.a. hvordan hun vil oppleve det dersom (far) blir trodd og omsorgen for barna blir overført til ham. Hun virker heller ikke særlig følelsesmessige engasjert når vi snakker om overgrepsmistankene. Smilet og hennes vennlige og milde framtoning er aldri langt unna uansett samtaletema. Heller ikke der det ville vært høyst "passende" å framvise tristhet og sinne over det som har skjedd viser hun annet enn "positive" følelser. Slik jeg opplever det blir de angivelige overgrepene på en noe forunderlig måte løsrevet fra (barnas far) som person, nærmest som noe som skjedde og ikke som en sterk forulempning av barna og indirekte også av henne.

Også på andre punkter er (mors) reaksjoner noe uvanlige. Når vi går nærmere inn på bl.a. hva som taler for og mot at barna har vært utsatt for overgrep fra (far), uttaler hun at hun ikke ser noen momenter som taler mot det. Denne typen svar er vel nokså vanlig når en har et klar totaloppfatning, men heller ikke når jeg prøver å klargjøre mitt spørsmål for å få fram nyanser er (barnas mor) villig til å endre sin nokså bastante og unyanserte oppfatning. Hun nærmest tviholder på at det helt bokstavelig ikke finnes noen momenter som isolert sett kan tale mot at overgrep har skjedd. Det virker nærmest som om (barnas mor) ikke klarer å forholde seg til mine åpenlyse forventninger om at hun må kunne formulere noen punkter som ikke havner på plussiden når det gjelder den overordnede konklusjonen. Uansett om vi bruker forholdsvis mye tid på å snakke om dette ser ikke (barnas mor) ut til å være i stand til å akseptere at det nødvendigvis må finnes faktorer som ikke i et og alt samsvarer med overgrepsmistanken, og hun virker nokså rigid i sin fastholding av at alt taler i retning av overgrep.

Flere av mine informanter har beskrevet (barnas mor) på en måte som har likhetspunkter med det jeg opplevde. Flere tar opp at det ikke nytter å diskutere med (barnas mor) fordi hun aldri gir seg. Noen ganger kan hennes oppfatninger være helt urimelige. (Venn av begge foreldre siden ca. -91) mener at (barnas mor) "mangler kanskje litt sosial feeling" - sier ting hun ikke bør si og handler uten å tenke gjennom konsekvensene. Hun kan lett bli "verdensmester" og uttale seg bombastisk om saker hun ikke har greie på. (Venn av begge foreldre siden ca. -91) mener at (barnas mor) gjemmer sin usikkerhet bak en skråsikker fasade. (Barnas fars) mor forteller at den overstrømmende vennlige fasaden til (barnas mor) av og til sprekker, og hun kan da komme med nokså grove skyllebøtter - bl.a. at farmor er "lat". Når raseriet er over snur (barnas mor) helt om til sin vanlige vennlighet og gir nærmest inntrykk av at ikke noe har skjedd. Hun ber aldri om unnskyldning. Både (barnas far) og hans søster forteller identiske historier. De er også samstemt når det gjelder påstander om at (barnas mor) er alt for fokusert på sykdom og overbeskytter barna.

Andre opplysninger trekker også i retning av at (barnas mor) ikke klarer å avveie sine vurderinger på en god nok måte. (Venn av begge foreldre siden ca. -91) hevder at (barnas mor) også beskyldte henne og hennes mann for mulig misbruk av barna, noe (barnas mor) benekter. (Fars søster) hevder at (barnas mor) høsten -95 uttalte at hun var bekymret når (sønnen) satt på fanget til bestefedrene fordi de kunne få ereksjon. Uttalelsen bekreftes i en telefonsamtale med (fars søsters) venninne (****) som også var tilstede. Når jeg tar opp dette med (barnas mor) forklarer hun at mistanken egentlig gjaldt (barnas far) og at hun "av feighet" snakket om bestefedrene - "ville ikke kaste mistanke på hennes

(side )

bror". Samtalen gir ikke noe svar på hvorfor det i tilfelle var lettere å kaste mistanke på (fars søsters) far.

I parantes bemerket finner jeg det noe forunderlig at (barnas mor) så tidlig som i -95 hadde en så sterk mistanke om at (sønnen) ble misbrukt av sin far at hun tok det opp med andre. Dette stemmer i så fall dårlig med det FOBIK forteller.

Dersom det er en korrekt observasjon at (barnas mor) har vansker med følelsesmessig innlevelse og at hun fungerer noe "overflatisk" og lite emosjonelt nyansert vil jeg tro at dette svekker hennes vurderingsevne. Hun vil lett kunne framstå som "skråsikker" og uten nyanser og tvil fordi hun ikke i tilstrekkelig grad evner å "kjenne etter" om hva som kan være riktig og hvordan hun sjøl er en medspiller i det som skjer. Kritisk vurdering av egne handlinger blir dårlig, og det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om de uttalelsene barna kom med til henne og de reaksjonene hun forteller om skjedde på et grunnlag hvor barna ikke ble påvirket.

(barnas mor)s oppveksthistorie gir kanskje noen holdepunkter for å forstå den betydelige usikkerheten som muligens ligger til grunn for hennes måte å fungere på. (Barnas mor) beskriver sin oppvekst som preget av farens strenghet og overbeskyttelse. Han stilte sterke krav til (barnas mor) og hennes yngre søster når det gjaldt å overholde regler, og (barnas mor) var redd farens trusler om innestraff og juling. Han slo imidlertid aldri. Faren hadde også store ambisjoner om at jentene skulle bli flinke i sport. Han var stolt når jentene vant idrettskonkurranser, men kunne bli nedlatende når de ikke oppfylte hans krav. (Barnas mor) opplevde også at han var sjalu på henne og ønsket å ha hennes mor for seg sjøl. (Barnas mor) opplevde sin mor som hans rake motsetning, og foreldrene samarbeidet dårlig om barneoppdragelsen. På tross av at faren ifølge (barnas mor) var "sjefen" i hjemmet, var han ikke mye tilstede i hennes hverdag. (Barnas mor)s mor tok henne og søsteren i forsvar overfor faren, men hun kom ofte til kort og ble ifølge (barnas mor) nærmest en "undersått" i forholdet til faren. (Barnas mor) betegner seg sjøl som "veldig pliktoppfyllende" under oppveksten. Hun opplevde at hun fikk lite oppmerksomhet og kjærlighet, og savnet at faren kunne vise følelser. (Barnas mor) gjorde derfor mye for å være flink og for å få ros. Slik hun beskriver sitt forhold til foreldrene virker det ikke som hennes mor var noen sentral person, men på direkte spørsmål svarer (barnas mor) at forholdet mellom dem var nært og godt og at de alltid har vært "gode venninner". (Barnas mor) hadde mange opplevelser med blottere under sin oppvekst, og hun var også utsatt for et alvorlig voldtektsforsøk mellom 13 og 15 år gammel. (barnas mor) sier at hun aldri har gjort seg noen tanker om at disse opplevelsene og forholdet til foreldrene kan ha preget hennes utvikling fram mot et voksent liv.

Det sentrale i det (barnas mor) sier er at hun i liten grad ble møtt ut fra egne forutsetninger. I en slik situasjon må det ha vært lite rom for å bli kjent med egne følelsesreaksjoner og behov, og det må ha skapt stor usikkerhet på hva hun egentlig dugde til. Hun møtte dette ved å bli "flink og snill pike", og hennes usedvanlig vennlige og imøtekommende fasade kan forstås i lys av dette. Det er også nærliggende å tenke seg at hennes unyanserte skråsikkerhet er et nokså stivt psykologisk forsvar mot en grunnleggende usikkerhet på egen livskompetanse. Jeg er mer usikker på om hennes opplevelser med blottere og forholdet til faren også ga hennes et nokså skjevt bilde av mannsroller og hva hun kan forvente av menn.

Min opplevelse av (barnas mor) fungering samsvarer i liten grad med hvordan psykologene på FOBIK opplevde henne. De betegner henne som spørrende og usikker på hvordan barnas uttalelser skulle tolkes innledningsvis og at hun lenge prøvde å finne mer naturlige forklaringer på det barna sa. Det var vanskelig for henne å akseptere tanken om seksuelle overgrep og hun ga mange positive beskrivelser av (barnas far). Ulikt mange andre kvinner som

 (side -5-)

senteret møter framsto hun ikke med et ønske om å "ta" sin tidligere samboer. Slik jeg tolker dem beskriver FOBIK (barnas mor) som nyansert, med evne til kritisk ettertanke og med god vurderingsevne. Jeg har ingen god forklaring på hva ulikheten mellom min og FOBIK's vurdering skyldes. Samtalene med psykologene på FOBIK foregikk nok sikkert i en langt mer støttende atmosfære enn i kontakten med meg, men det er vanskelig å tenke seg at dette er en tilstrekkelig forklaring.

Utover at (barnas far) sjøl sier og at hans foreldre hevder at (barnas mor) skjeller ut (han) foran barna er det kun en av mine informanter som har hørt at (barnas mor) har uttalt seg på en uheldig måte i barnas nærvær. (Venn av begge foreldre siden ca. -91) sier at hun i en telefonsamtale hørte at barna var i bakgrunnen da (barnas mor) fortalte at (sønnen) snakket om å "suge pikk". Isolert sett svekker nok dette min vurdering av at (barnas mor) kan ha indusert uttalelser og reaksjoner, men samtalene mellom (barnas mor) og barna rundt hva som skjedde når de var hos faren foregikk nok i stor grad i situasjoner hvor de var alene sammen.

Den viktigste grunnen til å stille spørsmål om det (barnas mor) forteller er likevel at det hun hevder barna fortalte i så liten grad er blitt observert av andre. (Barnas mor)s kusine (****) er den eneste som sier at hun har hørt (datteren) si noe i retning av at pappa hadde vært "slem mot rompa" hennes. Ingen har hørt seksualiserte uttrykk fra (sønnen) utover det som er vanlig for en gutt på hans alder. (Barnas mor)s venninne (****) sier innledningsvis at hun opplevde at (sønnen) var redd for å få hår i munnen, men når vi går nærmere inn på dette er hun usikker på om han mente kjønnshår og om hun trakk denne konklusjonen på grunnlag av det (barnas mor) fortalte. Barnehage- og skolepersonalet er helt klar på at verken (sønnen) eller (datteren) noensinne har hatt seksualisert atferd eller språk.

På et alminnelig plan uttaler de fleste seg rosende om (barnas mor)s oppfølging av barna, innbefattet flere som er kritiske til hennes håndtering av misbruksspørsmålet. Mine observasjoner av (barnas mor) og barna sammen tyder også på at kontakten er god og at (barnas mor) i høy grad engasjerer seg i barnas hverdag. (Barnas mor) virker rolig og avslappet i forholdet til barna og observasjonene bringer ikke fram noe som tyder på annet enn et alminnelig godt og nært foreldre/barn-forhold.

Vurdering av (barnas far) og hans forhold til barna.

En gjennomgang av hvordan (barnas far) har opplevd sin oppvekst bringer ikke fram noe uvanlig. Han betegner barndommen som lykkelig og sier at foreldrene tok godt vare på ham. (Han) karakteriserer barndomshjemmet som "litt tradisjonelt middelklassemiljø". Som barn var han litt usikker og stammet en del på skolen. Han var mer sikker på seg sjøl i lek med andre barn og i fritidsaktiviteter. Ungdomstida var en del preget av opprør og en litt "alternativ" livsstil, men dette medførte ikke rusbruk utover det vanlige. En viktig del av dette miljøet var musikk, og (barnas far) livnærer seg i dag delvis av spillejobber. Han har fortsatt god kontakt med venner fra dette miljøet. Det kommer ikke fram noe som indikerer at det har vært spesielle belastnings-faktorer under (barnas far)s barndom- og ungdomsår, sjøl om hans egen historie naturligvis ikke utelukker mer problematiske forhold.

I samtalene med meg opplever jeg (barnas far) som upåfallende. Han gir mer eller mindre direkte uttrykk for sin skepsis overfor meg, og virker ikke særlig "taktisk". Han begrunner sin usikkerhet overfor meg som psykolog med erfaringene fra kontakten med FOBIK. Han gir ofte uttrykk for bitterhet og sinne og viser åpent sine følelser rundt det som har skjedd.

(side -6-)

Uttalelsene om (barnas mor) og hennes handlemåte kan tidvis virke nokså harde. Bl.a. sier han at han "heller til" at det (barnas mor) har gjort skyldes et ønske om hevn etter samlivsbruddet pluss behov for oppmerksomhet. Når vi går nærmere inn på hans synspunkter synes jeg likevel han viser bra evne til å reflektere over det som har skjedd også ut fra andre perspektiver enn sitt eget.

Sannsynligvis ut fra sin noe skeptiske holdning til meg kan (barnas far) av og til virke litt "knapp" i sine forklaringer på forskjellige forhold. Jeg får ikke inntrykk av at han prøver å "selge" noen historie. På en del spørsmål rundt barnas utvikling og atferd hvor han kanskje ville ha noe å tjene på en alternativ forklaring svarer han at han ikke husker eller at han er usikker.

(Barnas mor) forteller i samtalene med meg at hun opplevde forholdet til (barnas far) som flott sjøl om de hadde noen feider. I motsetning til hennes egen far var han en "myk mann" som brydde seg om "de nære ting" og ikke var opptatt av materielle verdier. I forholdet til barna var han litt overbeskyttende og engstelig. Utover misbruksanklagene har ikke (barnas mor) noen tungtveiende kritikk av (barnas far)s forhold til barna. Tvert imot beskriver hun ham stort sett positivt. Den viktigste kritikken (barnas mor) ser ut til å ha var at han var dominerende og kontrollerende overfor henne og alltid skulle ha rett, bl.a. når det gjaldt barneoppdragelse. (Barnas far) var ifølge (barnas mor) mye borte fra hjemmet p.g.a. spillejobber på kvelder og i helgene, og dette trekker også hennes foreldre fram i vår samtale. Også i ferier ble hun sittende mye alene med barna.

(Barnas far) mener sjøl at han har et nært forhold til både (datteren) og (sønnen). Derimot oppfatter jeg han slik at han til dels er enig i at han var en del borte fra hjemmet i helger. Han ser ikke på dette som noen flukt fra problemene i forholdet og mener at barna ble godt ivaretatt av (barnas mor). Jeg vil nok tro at en korrekt beskrivelse er at (barnas mor) var den sentrale omsorgspersonen for barna forut for samlivsbruddet, sjøl om dette ikke nødvendigvis betyr at (barnas far) var en perifer person.

Slik det kan vurderes ut fra hjemmeobservasjonene virker forholdet mellom (far) og barna fortrolig og nært. Barna virker forventningsfulle og glade ved ankomst, og ved det ene besøket sier (sønnen) når vi er på vei inn uoppfordret at han gleder seg til å være hos pappa. Ingen av barna viser noen form for reservasjoner i kontakten med faren, og det er mye og god fysisk kontakt. Samtaler og annen kontakt skjer i høy grad på barnas premisser. Under et av besøkene hvor vi er ute for å mate ender og lignende forlater undertegnede (far) og barna ca. 10 minutter for et toalettbesøk. Når jeg kommer ut igjen er det ingen merkbar endring i barnas atferd, noe som kanskje kunne forventes hvis de hadde en underliggende utrygghet ved å være alene med sin far.

Kontakten med (barnas far) og med han og barna sammen gir ikke noen holdepunkter for (barnas mor)s mistanke om at han har utsatt barna for seksuelt misbruk, sjøl om observasjonene i seg sjøl ikke kan utelukke en slik mulighet.

Vurdering av barnas fungering og utviklingsstatus

Både (barnas far) og (barnas mor) beskriver i hovedsak (sønnen) og (datteren) som velfungerende barn, noe som er i samsvar med mitt inntrykk fra kontakten med dem. Dette er også i tråd med hvordan de nå blir beskrevet av barnehage og skole. (Datteren) blir av barnehagepersonalet beskrevet som tillitsfull, blid og fornøyd, men ikke som ei jente som stikker seg fram i barnegruppa. Hun er populær blant andre barn og trygg på sin plass i barnehagen. Lærerne forteller at (sønnen) er gløgg, våken, aktiv og faglig meget sterk. De opplever han likevel som

 (Side -7-)

litt sart og at han tar på seg en litt tøff rolle i klassen. Han kan lett ta til tårene og kan overreagere ved motgang. Han har imidlertid mange venner og er populær.

Andre som kjenner barna godt uttaler seg også positivt om deres utvikling. Besteforeldrene på begge sider opplever barna som i vanlig god utvikling. (Sønnen) kan ifølge mormor være litt vår og har lett for å bli såret. Han er mindre "motorisk" enn sin søster. (Søsteren) kan være "nokså bestemt", men er generelt mer åpen og utadvendt enn (sønnen). Mormor mener at (sønnen) er gladere og tåler mer nå enn i den vonde perioden for et par år siden. Den gang kunne han være nokså klamrende overfor (barnas mor). (Fars søster) beskriver også (sønnen) som noe forsiktig motorisk. For øvrig opplever hun ikke at det er noe spesielt med barna.

I barnehagen var det tidligere en del bekymringer rundt både (datteren) og (sønnens) fungering. Etter at (datteren) hadde fungert godt det første barnehageåret, hadde hun en vanskelig start i august -99 hvor hun survet og gråt mye og ropte på mamma. I perioder virket hun trøtt, og hun kunne sovne ved bordet på ettermiddagen. Etter at samværene stoppet ble det etter hvert mindre klamring og surving, men hun falt ikke tilbake da kontakten med faren tok seg opp igjen. Ingen av barna viste synlige reaksjoner da faren flyttet ut. (Sønnen) fungerte ifølge skolepersonalet verken bedre eller dårligere da samværene ble stoppet, og de kunne heller ikke merke noen endring da samværene kom i gang igjen mer regelmessig. Barnehagepersonalet opplevde (sønnen) generelt som litt engstelig, og han hadde en tendens til å klamre seg til mamma ved levering det året han gikk i barnehagen. Etter skolestart har ikke dette vært synlig, og verken (sønnen) eller (datteren) viser i dag noen klamring til foreldrene. For øvrig opplevde barnehagepersonalet at gutten fungerte bra. Begge ungene hadde i perioder mageproblemer. (Sønnen) prompet mye og (datteren) var hard i magen. (Datteren) hadde problemer med å sitte, og satte seg helt ytterst på stolen. Hun ville ikke bli skiftet bleie på, og holdt fast i bleia. Skolepersonalet har ikke registrert noen mageproblemer hos (sønnen).

Det er naturligvis ikke enkelt i ettertid å bedømme hva barnas reaksjoner kunne skyldes. (Barnas mor) forteller at hun sjøl hadde problemer med hard mage under oppveksten når hun var stresset og det er naturligvis ikke i alle tilfeller riktig å vurdere medisinske symptomer hos barn som psykosomatiske. Det er også grunn til å påpeke at barnas reaksjoner kom i en periode hvor de må ha vært utsatt for belastninger. Sjøl om det personalet på skolen og i barnehagen forteller ikke peker entydig i retning av at barna var preget av det som skjedde, er det vel tenkelig at barna ikke var helt upåvirket av at faren flyttet ut av hjemmet og at den uregelmessige og sjeldne kontakten kan ha vært en belastning. En ytterligere faktor som kan forklare noe av det som skjedde med barna - for eksempel begges klamring - er at dette var en periode med gryende mistanke hos (barnas mor) om at barna var utsatt for seksuelt misbruk, og det er vanskelig å tenke seg at ikke (sønnen) og (datteren) merket den uroen dette må ha skapt hos (barnas mor) i forbindelse med barnas besøk hos (far). Ifølge samtalene med henne fikk (barnas mor) mistanke om misbruk allerede i -95, og det er nærliggende å tro at (barnas mor) i løpet av denne tida må ha formidlet denne uroen til barna.

Også psykologene ved FOBIK tar opp at de observerte at barna ikke hadde det bra. Fra tidlig i kontakten (sommeren -98) virket (sønnen) tafatt, litt hjelpeløs, klamret seg til mor og ga inntrykk av å være overveldet av noe. Dette endret seg da samværet ble stanset. I timene var de lekne og spontane og fortalte åpent og fritt om opplevelser med mamma. Dette endret seg mye når samtalen ble dreid mot pappa, og de ble da ifølge FOBIK nærmest stumme og søkte kontakt med mamma.

(Side -8-)

Det er etter mitt syn forhold som kan ha påvirket barnas fungering i timene på FOBIK. Det var få måneder siden (barnas far) hadde flyttet ut, og dersom det var slik at (barnas mor) var tilstede i samtalene med barna er vel dette en betydelige "feilkilde" når det gjelder observasjonenes gyldighet. Dommeravhøret i januar -00 gir ikke inntrykk av at det var vanskelig for (sønnen) å snakke om forholdet til sin far.

(Datteren) ble i februar -00 undersøkt av psykiater Tore Olav Sørland. Hans konklusjon var at observasjonene på lekerommet styrket mistanken om seksuelle overgrep, men med unntak av at (datteren) vegret seg mot å snakke om faren er det vanskelig å se hva en såpass klar konklusjon bygger på.

Et betydelig problem som etter mitt syn bare i liten grad har blitt problematisert er at verken (datteren) eller (sønnen) har bekreftet seksuelle overgrep gjennom uttalelser til noen av behandlerne, i dommeravhøret av (sønnen), i min kontakt med dem og heller ikke til noen andre. Det har blitt antatt at (sønnen) beskytter sin far og ikke vil fortelle hva som har skjedd, men slik han angivelig har fortalt dette til (barnas mor) er det ikke lett å forestille seg at (sønnen) i en aldre av seks år ville klare å gjennomføre en slik "dekkoperasjon". (Barnas mor) forteller at mange av uttalelsene fra (sønnen) har kommet i form av spørsmål (om det er "lov å stikke noe inn i rompa" og lignende), og det gjør det ikke enkelt å tro at han forsto hva farens påståtte handlinger innebar og at han hadde noe motiv for å tildekke dette. Heller ikke Sørland får fram noen uttalelser i sin kontakt med (datteren), og på tross av at Sørland beskriver henne som ei jente med gode språklige evner som det var lett å få kontakt med fortalte hun ikke noe som tydet på erfaringer fra overgrepssituasjoner. (Datteren) var på undersøkelsestidspunktet tre år, og det er enda vanskeligere enn for (sønnens)' del å tro at hun ikke ville formidle slike opplevelser i en trygg atmosfære.

Både ut fra mine observasjoner og det andre forteller synes både (datteren) og (sønnen) å fungere godt i dag. I samtalene og observasjonene på mitt kontor virker de begge glade og aktive, og jeg ser ingen trekk hos noen av dem som skulle tyde på vansker med en vanlig god fungering ut fra alder. Når jeg snakker med dem om forholdet til foreldrene virker begge trygge og relativt åpne. På dette tidspunktet kjenner barna meg, og begge virker fortrolige og nærværende. (Sønnen) kan også bli litt ivrig når han skal fortelle om opplevelser sammen med mamma eller pappa, og jeg opplever ikke at han har noen unnvikelsesreaksjoner. Av og til gjør leken at han blir mindre interessert i å svare på mine spørsmål, men jeg opplever dette som naturlig og ikke som forsøk på å vike unna. Han lar seg forholdsvis lett hente inn igjen.

Samlet vurdering i forhold til mandatet

Min vurdering er at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at det ikke har skjedd noe misbruk av barna fra (barnas fars) side. Jeg kan ikke se at det er annet grunnlag for å tro på disse anklagene enn å feste lit til at (barnas mor) har gjengitt det barna har sagt til henne korrekt og på en måte hvor hun ikke medvirket til å formulere det som ble sagt, og med bakgrunn i min vurdering av henne holder jeg det for mulig at dette er forklaringen. Barnas reaksjoner i 98/99 kan forklares på flere andre måter og vil ikke i seg sjøl ha noen vekt i en vurdering av overgrepsspørsmålet dersom de ikke baseres på det barna skal ha sagt til (barnas mor).

Jeg opplever en vurdering av hvor barna bør bo som vanskelig. Slik undersøkelsen synes å vise har både (barnas far) og (barnas mor) et godt og nært forhold til barna. Begge vil på et alminnelig plan ha forutsetninger for å ta seg av (datteren) og (sønnen), og jeg tror også at (barnas far) vil ha

 (Side -9-)

ressurser til å foreta de nødvendige justeringer av sin arbeidsinnsats og bosituasjon dersom han skulle få omsorgen for barna. Dersom min vurdering om at den sannsynlige årsaken til misbruksanklagene er (barnas mor)s svakheter når det gjelder kritisk vurdering av samspillet med barna da mistanken oppsto er korrekt, viser dette en betydelig svakhet ved hennes forutsetninger for å gi barna en tilpasset og god støtte på et psykologisk plan når det kreves vurderinger utover det daglige.

Slik jeg vurderer det har (barnas mor) vært hovedomsorgsgiver i alle år. Barna ser ut til å være i god utvikling og fungerer godt bl.a. i skole og barnehage. Dette peker nok mot at (barnas mor) har betydelige positive ressurser når det gjelder å gi barna en god omsorg, og de fleste av mine informanter har framholdt hennes interesse og engasjement i å følge opp barna. Ut fra disse vurderingene alene er det ikke behov for noen endring av barnas bosituasjon.

(Barnas mor) vil sannsynligvis oppleve en overflytting av barna til (barnas far) som en katastrofe, sjøl om hun kanskje ikke klarer å forholde seg følelsesmessig til dette i dag. Dette vil lett kunne få betydning for barnas kontakt med og opplevelse av foreldrenes fungering. Muligheten er stor for at (barnas mor)s omsorgsmessige fungering - i alle fall i en overgangsperiode - vil svekkes betydelig dersom hun mister den daglige omsorgen. (Barnas far) vil på en helt annen måte ha forutsetninger for å fungere godt i en samværsrolle, og barna vil høyst sannsynlig oppleve en slik ordning som den beste.

Min usikkerhet på å tilrå at (barnas mor) fortsatt skal ha den daglige omsorgen ligger primært på om det er mulig å skape en situasjon hvor hun medvirker til at (barnas far) får en god og regelmessig kontakt med barna og om hun klarer å unngå å prege barna med sin oppfatning. Dersom (barnas mor) ikke klarer å revurdere sin tro på at barna har blitt misbrukt, vil en samværskontakt mellom (far) og barna lett føre til belastninger for (datteren) og (sønnen). En tilsynsordning vil nok avhjelpe det første problemet, men er neppe særlig realistisk.

Jeg ser en betydelig fare for at barna skal vokse opp med en forestilling om at deres far er "overgriper", noe som kanskje ikke kan unngås dersom (barnas mor) har hovedomsorgen. Før eller seinere vil barna trenge svar på det som har skjedd i deres forhold til foreldrene, og både for deres utvikling og for forholdet til foreldrene har det betydning hvordan hendelsene blir forstått og forklart. Hvem av foreldrene som har "myndighet" til å gi denne forklaringen — dvs. hvem som har hovedomsorgen - vil kunne få stor betydning for hvordan barna etter hvert opplever sin historie.

Min usikkerhet gjør at jeg vil avvente en eventuell tilråding om hvor barna bør bo fast til rettsmøtet. Ikke minst vil det ha betydning å høre (barnas far) og (barnas mor)s kommentarer til de vurderinger jeg har gjort.

Så vidt jeg har forstått har (barnas far) og (barnas mor) en felles oppfatning om at den som ikke har den daglige omsorg skal ha en vanlig samværsrett. Jeg er enig i dette. (Barnas mor)s utgangspunkt er riktignok at (far)s samvær må skje under tilsyn, noe som er lite realistisk på lengre sikt. Dessuten viser vel vanskene med å få i stand en fungerende tilsynsordning det siste året hvor vanskelig dette vil bli også kortsiktig. Min oppfatning er ut fra drøftingen ovenfor at det heller ikke er noe grunnlag for å føre tilsyn med (fars)s kontakt med barna.

Når det gjelder foreldreansvaret kan jeg ikke se noe som tilsier at dette ikke skal være felles. Begge foreldre viser stort engasjement i barnas hverdag og oppvekst og begge er innstilt på at dette skal vedvare. Særlig i lys av min vurdering av sakens største stridstema er det ikke noe

(Side -10)

grunnlag for å nekte (barnas far) del i foreldreansvaret. Sjøl om spørsmålet om foreldreansvar ikke har vært drøftet eksplisitt i mine samtaler med partene tror jeg det er grunnlag for å inngå et forlik på dette punktet.

Oslo 09.09.01                                                            Bjørn Berg