Denne artikkelen
er opprinnelig publisert på hjemmesiden til Nordiska Komiteen För Mänskliga Rättigheter: www.nkmr.org
Falske anmeldelser om overgrep
Åpent brev til Justisminister Hanne Harlem
Av Erik Aares
Mitt
hovedanliggende i denne artikkelen / åpne brevet blir å problematisere
oppkomstbetingelser og opprettholdelse av falske anmeldelser om overgrep (del
I-II), samt gi råd og anmodninger for hvordan slike kan forebygges (del
III-IV).
I Innledning
Førstestatsadvokat
Morten Eriksen stilte i sin kronikk "Overgrepsofrenes rettigheter" i
Dagbladet 25.8.2000 påståtte ofre opp mot påståtte overgripere, ved å hevde at
de første får for lite beskyttelse mens de siste får for mye beskyttelse. Jeg
deler Morten Eriksens bekymring omkring overgrepsofrenes situasjon, men tar avstand
fra at han nærmest tar for gitt hvem disse ofrene er. En må ta innover seg at
det finnes påstander om overgrep fundert på tvilsomt grunnlag, jeg velger i det
følgende å kalle slike for falske anmeldelser.
Tidligere
konstatering av dette fenomenet i dagspressen (bl.a. journalistene Hans
Kringstad og Jon-Inge Hansen, juristene Øystein Skogrand, Erik Strømme, Janne
Kristiansen, og Anders Bratholm, og psykologprofessor Jan Brøgger) har som
regel blitt hengende i løse lufta uten videre forklaringer. At såkalte
eksperter på fenomenet seksuelle overgrep på barn via bøker og artikler utrolig
nok har unnlatt å ta opp dette problemet er meget beklagelig. Eksempler på
dette er: O. A. Tjersland 1992, "Samlivsbrudd og foreldreskap" -
Universitetsforlaget, Oslo; S. Mossige 1998, "Har barnet mitt vært utsatt
for seksuelle overgrep?" - Nova Rapport: 21; O. A. Tjersland 1995,
"Psykologene i rettsvesenets tjeneste" - Tidsskrift for Norsk
Psykologforening 32: 1024-31; O. A. Tjersland og S. Mossige 1995, "En
alternativ tilnærmingsmåte ved seksuelle overgrep mot barn" - Tidsskrift
for Norsk Psykologforening 32: 594-603; S. Mossige, O. A. Tjersland og T.
Jensen 1995, "Seksuelle overgrep mot barn: Er tverretatlig samarbeid en
kilde til problemløsning eller problemskaping?" - Tidsskrift for Norsk
Psykologforening, 32: 517-525.
Andre yter
arbeidet med å bekjempe seksuelle overgrep en "bjørnetjeneste" ved å
utviske grensene for hva som kan kalles for overgrep, bl.a. ved å la
definisjonen av seksuelle overgrep inkludere verbal seksuell trakassering. De
som kommer med ryktespredning og trusel om skilsmisse anses å kunne bli rammet
etter at den nye loven om voldtekt trer i kraft (justisminister H. Harlem i
kronikk i VG, 28.2, 2001). Slikt kan i verste fall bidra til å "legalisere"
det folk flest anser som falske anmeldelser. Tidligere bøker og artikler der
grensene utviskes er: M. Sætre, H. Holter og E. Jebsen 1986, "Tvang til
seksualitet - en undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn" - Cappelen,
Oslo; M. Sætre 1997, "Samfunnsproblemet som forsvant" - Tidsskrift
for Norsk Psykologforening, Supplement nr. 1, 34: 53-61.
II Selve
fenomenet
Status quo
Det er i Norge nå
erkjent hele åtte justismord etter falske incest- og overgrepsanklager (se VG
15.11.2000). Dette gir grunn til bekymring for rettspleien generelt. Påstander
om seksualovergrep spesielt fikk her i landet et oppsving først på midten av
1980-tallet og hadde en topp rundt 1985. Antallet av slike saker som havner i
retten har de siste årene blitt drastisk redusert fordi visse steder opptil 90%
av dem blir henlagt. Kriminalstatistikk vedr. incest (Statistisk Sentralbyrå)
viser at i 1999 ble 91 saker etterforsket, av disse ble 60% ble henlagt, 40%
tiltalt hvorav bare få ble dømt. Krisesenterbevegelsen og andre antar at den høye
henleggelsesprosenten medfører at altfor mange incestforbrytere går fri. Jeg
tolker denne høye henleggelsesprosenten på en helt annen måte. Jeg antar at
veldig mange falske anmeldelser blir gitt og at en del ekte overgrepssaker
aldri anmeldes. Jeg støtter meg da til en amerikansk klinisk studie om dette
(det finnes svært lite overbevisende dokumentasjon om dette i Norge). I boka
"True and false accusations of child sex abuse" beskriver den
amerikanske psykiatriprofessoren Richard A. Gardner personlighet hos mødre som
inngir falsk anklage om incest og mødre som er vitne til ekte incestforhold.
Han ser at de første anmelder ofte og at de siste anmelder relativt sjelden.
Oppkomst
Den etter min
mening viktigste grunnen til mange falske anmeldelser er at anmelderen blir
belønnet uten risiko om å bli straffet. Mest motiverende for de som anmelder
falskt antas å være de store mulighetene for økonomisk gevinst (erstatning
eller barnebidrag), økt oppmerksomhet fra omgivelsene, og hevn i forhold til
eksempelvis tidligere ektefelle (det er lett å utøve en "grusom" hevn
overfor han som føles å ha "sviktet"). Slike påstander antas oppstå
ikke sjelden i barnefordelingssammenheng for å bli brukt for å forrykke
maktbalansen mellom skilsmisseforeldrene, både etter at fedre har ønsket mer
samvær med barna og etter at de har ønsket å overta hovedomsorgen. At en i
Bergen hadde en femdobling av antall incestanmeldelser de siste fem årene, i
det vesentlige fra kvinner som nettopp har blitt skilt (informasjonsmedarbeider
ved Bergen Politikammer til Bergens Tidende 1999), bestyrker denne antagelsen.
Falske anmeldelser er kanskje ofte uttrykk for panikkreaksjon hos kvinner som
føler seg truet og som har en fiendtlig holdning overfor tidligere ektefelle.
Den følte trusselen anses ha noe å gjøre med redsel for å miste kontroll over
barna, samt redsel for å tape prestisje og pengemidler dette fører med seg.
Systemfeil,
opprettholdelse
Systemet er
fortsatt lagt opp til at falske anmeldelser altfor lett blir opprettholdt, da
trolig pga. naivitet, manglende kunnskaper, misforstått formynderskap eller
kynisme hos politi og dommerstand. Godtroende og nonchalante dommere tar alt
for ofte sakkyndiges udokumenterte meninger som "bevis". Dette er de
siste årene i særlig grad blitt klarlagt ved flere gjenopptagelsessaker om
incest, for eksempel da Atle Hage i Frostating lagmannsrett 24.4.98 ble
frifunnet post mortem. Det er all grunn til å spekulere på om statsadvokater
noen ganger nekter gjenopptagelse av slike saker mens de mener at enkeltes påførte
urett betyr mindre enn "Stabilitet i lovverket", kanskje også fordi
de tror at deres fortsatte karriære gagnes ved dette. En kvinne som hadde fått
sin far dømt ved falsk incestanklage innrømte dette overfor politiet, mens
daværende statsadvokat i Rogaland (Åsmund Norheim) allikevel ikke fant grunn
til gjenopptagelse.
Situasjonen blir
ikke det spor bedre av at andre motiverer anmelderne til fortsatt å holde på
sitt. Noen psykologer, som ofte er sakkyndige, og noen advokater, som bistår
partene i slike saker, antas å la være å protestere mot situasjonen med falske
anmeldelser fordi de tjener på den, bl.a. ved å få flere klienter. Også blant
journalister / "sosialpornografer" antas at det finnes dem som mot
bedre vitende forsvarer falske anmeldere, for på den måten nokså enkelt å oppnå
en slags heltestatus de vanskelig kunne oppnå på annen måte.
Systemfeil, lov
Blant de antatt få
personer som erkjenner eksistensen av falske anmeldelser, finnes systemlojale
personer som tenderer mot å forklare disse som resultat av at enkeltpersoner
"misbruker" systemet. På denne måten frikjenner de systemet. Det blir
lett en form for ansvarsfraskrivelse å fokusere bare på mannlige eller
kvinnelige "galninger" som er med på å ødelegge, og glemme svakheten
ved det juridiske systemet som tillater slike "galninger" å
"utfolde seg". En bør nå etterhvert erkjenne og omtale som sådant et
for svakt lovverk med tilhørende vidløftig rettspraksis som gjør at falske
anmeldelser faktisk blir tilrettelagt og belønnet. Først etter dette er en i
stand til å eliminere slike belønningssystemer og derved drastisk redusere de
falske anmeldelsene.
En feil er at
anklager som viser seg uriktige allikevel rammer barnet og den anmeldte. Pga.
politiets sendrektige arbeid medfører anmelderiet at barn forhindres i å være
sammen med sine fedre så lenge saken undersøkes, dvs. oftest opptil ett år. Jeg
anser det meget galt at fedre automatisk ikke får samværsrett umiddelbart etter
at incestanklager ved såkalte dommeravhør blir konstatert som lite trolige. En annen
feil er at henlagte overgrepssaker får betydning ved senere
barnefordelingssaker (delt omsorg eller omsorgsoverflytting). Når slik
anmeldelse har medført lang tids opphør av samvær mellom far og barn(a),
disfavoriseres faren fordi "status quo- prinsippet" favoriserer den
barnet har hatt kontinuerlig tilknytning til. En annen feil skyldes manglende
bruk av lover og forordninger, såkalte "soveparagrafer". Det er på
papiret straffbart å komme med falske anmeldelser, men straffeforfølgelse av
dette blir oftest ikke iverksatt. Meg bekjent er ingen
"boomerangsaker" med utgangspunkt i falske anmeldelser i
barnefordelingssammenheng blitt iverksatt. En annen lov som ikke virker er
tvangsfullbyrdelsesloven (se del III). Ved lovendring av straffeprosessloven
vedrørende avhør av barn pålegges retten å vurdere barnets troverdighet. Feilen
ved dette er at det ikke er utviklet metoder for kvalifisering av vurdering av
barns troverdighet. Heller ikke lovens referanse til "sannsynlighet",
"rimelig tvil" osv. gir særlig mening.
Hvorvidt
lovgiver eier naiv tro, passiv uforstand eller kald kynisme
Påstander om at
noen anmelder falskt om overgrep synes for mange vanskelig å tro. Påstander om
at kvinner uten saklig grunn legger seg inn på Krisesenter for å ramme
eksmannen (jfr. debattinnlegg av Frida Buschmann i Asker og Bærums Budstikke
fra 1.5.2000) synes kanskje enda vanskeligere å tro. Hvorfor har en del
myndighetspersoner på høyeste nivå, slik som statsadvokater,
stortingspolitikere og ministre, så vanskelig for å erkjenne slikt juks?
Kanskje pga. deres sosiale vellykkethet? Kanskje pga. at de derved får
innbilninger om en mer ordnet verden enn tilfelle er? Kanskje pga. at de derved
for enkelt og ukritisk gis muligheten til å synes synd på dem som anmelder?
Kanskje pga. at de har en selvtilfredshet som gjør det unødvendig å være
kritisk til andre? Svaret er trolig dessverre ja på ett eller flere av disse
spørsmålene. En del synes altfor lett bl.a. å svelge påstander om at
"Ingen kvinner lyver om voldtekt" (som Krisesenterbevegelsens leder
Tove Smådal stadig hevder), eller "Alle barn snakker sant" (som
tidligere Barneombud Trond Viggo Torgersen hevdet til media under Bjugnsaken).
Andre slike myndighetspersoner antas å ha erkjent at falske anmeldere utfolder
seg. Jeg velger å tolke deres passivitet som at de er redde og/eller venter på
at andre enn dem selv skal rydde opp. Andre, tror jeg, svikter ved at de lever
i den villfarelsen at falske anmeldelser om vold eller incest hos fedre ikke er
så galt så lenge det bare fører til at barnet forblir hos mor.
Lovgivere må
heretter bli mer bevisste sine egne mer eller mindre "lumske" motiver
(for eksempel ønske om å gi almisse, eller ha fiktiv skyldfølelse overfor dem
som har det dårlig) og få flere kunnskaper om det som skal lovreguleres for
(bl.a. om de uforutsette og beklagelige belønningsmekanismene som virker).
Lovgivere bør lære av en del vanlige folks kritiske innstilling og
livserfaringer. De bør spesielt motarbeide den altfor naive innstillingen at
fysisk sett svakere individer, som kvinner, er riktigere å tro på og synes synd
på enn fysiske sterkere individer, som menn.
Det å være
lovgiver fordrer en innsikt om at mennesker kan vise både behagelige, men også
ubehagelige, ja med bortimot uforutsette sider. Lovgiverne bør for all del ikke
gå i den fella å slutte å tenke selv, eller feigt frasi seg eget ansvar, som
ved blindt og ukritisk å delegere utredning av viktige lovforslag til
psykologisk ekspertise. Det er en myte at personer med formell psykologisk
kompetanse er bedre egnet til å finne ut av eller veilede i rettslig skjønn enn
andre (at dette er en myte underbygges av R. Dawes i 1994 i boken "House
of Cards").
III
Forebyggelse
Generelt
Forslag til
kortsiktige og langsiktige tiltak mot falske anmeldelser om seksualovergrep kan
tenkes å gli over i hverandre. Problemene må løses over lengre tid ved et
møysommelig arbeid for å få et nytt lovverk og et forbedret utdannelsessystem.
Den eller de som har evne til å initiere slike forandringer vil utøve et stort
mot og gjøre en stor bragd. De foreslåtte tiltakene nedenfor som ofte gjelder
falske incestanmeldelser skal kunne generaliseres til å gjelde også andre typer
falske anmeldelser.
Kortsiktige
tiltak
- Politiet
omorganiserer og omprioriterer sitt arbeid. For det første skal overgrepssaker
behandles raskere (i Akershus etterforskes slike saker fra 10 måneder til tre
år, iflg. Østlandets blad høsten 1999). For det andre må det innstilles på at det
i praksis skal bli straffbart å komme med falske anmeldelser. Politiet må
initiere flere "boomerangsaker" mot falske anmeldelser. Igangsetting
av søksmål mot falske anmeldere kan på kort sikt gi økt arbeid for politiet,
men dette kan senere gi mindre arbeid pga. færre saker. Etter at folk flest ser
håndhevede konsekvenser av falske anmeldelser vil færre våge å komme med dem.
- Samvær med barn
skal automatisk gjenopptas etter at en i dommeravhør av barnet finner at det
ikke er grunnlag for å tro at voldtekt mot moren eller incest mot barnet har
forekommet. En skal med andre ord ikke avvente politiets sendrektige avslutning
av saken.
- Barnevern og
andre innen helseapparatet skal etterutdannes. Dette erkjennes også i en
rapport skrevet av Asplan-analyse: "Kompetanse og utdanning innen
Barnevernet", utført på oppdrag av Barne- og Familiedepartementet. (Men
jeg er dessverre tilbøyelig til å anse at etterutdanning mange ganger ikke
nytter. "Når utgangspunktet er som galest osv.".)
- Sakskostnadene
til anmelder skal ikke så lett som nå bli gratis, det skal derved bli økonomisk
risikabelt å komme med falske anklager. Fri rettshjelp til moren, men ikke til
faren i barnefordelingssaker, kan lett skape en skjevhet som bare understøtter
galskapen med falske anmeldelser.
- Barnebidrag
betales ikke i den tiden faren er forhindret fra å treffe barnet, men skal
etterbetales om det viser seg at den anmeldte finnes skyldig.
- Skrive- og
taleføre borgere opplærer og påvirker opinionen, bl.a. ved å avsløre
fagpersoners juks (se senere).
-
Justismordkommisjonen som foreslås opprettet skal få en bred rekruttering. I
dag bekles liknende kommisjoner bare med jurister ("Når bukken passer
havresekken osv").
Langsiktige
tiltak:
- Lov om idømming
av felles omsorg etter skilsmisse innføres. Barnetrygd o.a. tilpasses dette. At
staten idømmer slik felles omsorg vil få moren til barn(a) å forstå at faren
står relativt sterkt ved ønsket om felles omsorg. En slik lov vil derved kunne
ta bort et viktig motiv for falsk anklage om overgrep.
- Psykolog- og
jusutdanningen tar opp problemet med falske anmeldelser. Vitenskapsteori og
etikk, og ikke minst praktiske eksempler på feilslått praksis, skal gås
igjennom, bl. a. for å oppøve evnen til kritisk refleksjon.
- Lov om
tvangsfullbyrdelse forbedres, eller en går oftere inn for skifte av omsorg.
Erfaringer viser at den barnet bor hos i praksis kan sabotere samvær uten
altfor stor risiko. Den nåværende tvangsfullbyrdelsesloven "virker"
ofte ikke, i form av at det er ingen til å tvangsfullbyrde samvær. I nåværende
lovverk sies det at myndighetspersoner ikke skal avhente barn for samvær, selv
etter fattet domsslutning, når dette kan skade barnet. En glemmer da at også
manglende samvær skader barnet. Tvangsbot ved sabotasje av samvær har ofte vist
seg uhensiktsmessig, både fordi den er blitt for sjelden anvendt eller ved at
den som ikke er "søkegod" slipper å betale. Eksempelvis har
Namsmannen i Bergen aldri gitt tvangsbot ved samværsboikott, ifølge konsulent
Helge Pedersen, Namsmannen i Bergen (Bergen Arbeiderblad 1.6.97). Dette skulle
tilsi at en ved samværssabotasje bør praktisere omsorgsoverflytting framfor
tvangsbot. Det beste er at myndighetene anser at omsorg og samvær er det samme
(for eksempel i framtidig lov om delt omsorg), og at svikt i det ene eller
andre skal avstedkomme samme type håndhevelse.
- Forskning og
utredninger foretas som viser frekvensen av falske anmeldelser, samt bakgrunnen
og skadevirkningene av dem. Dette vil kunne gjøre en bedre i stand til å sette
i gang mottiltak mot falske anklager. En kan spørre seg hvorfor
samfunnsvitenskaper (psykologi, sosiologi etc.) ikke har ofret tid til å forske
mer seriøst omkring dette. Samtidig avsløres kritikkverdig forskning og juks.
Psykologene Tjersland og Mossiges neglisjering av falske anmeldelser er
allerede nevnt, nevnes bør også psykolog T. Galtung som argumenterer i
NOU-rapport 1998:17 mot "delt omsorg" ved hjelp av sitatfusk.
Prosjekter, som det igangsatte FOBIK prosjektet, som er forkortelse for
"Foreldre og Barn i Krise" (ved bekymringer for seksuelle overgrep)
vil mest trolig ikke gi økt kunnskap om seksuelle overgrep, bl.a. ved at det
ikke skilles mellom behandling, utredning og forskning.
IV Avslutning
Juks i form av
falske anmeldelser om overgrep bør komme til en avslutning snarest mulig, i og
med at det er samfunnsmessig meget skadelig. En del slike medfører lang tids
opphør av kontakt mellom fedre og barn som er alvorlig barnemishandling. En del
slike skaper også store samfunnsøkonomiske tap, bl.a. ved å gjøre menn
midlertidig arbeidsuføre slik at samfunnet mister verdifull arbeidskraft og
også skatteinntekter. Situasjonen gir også sterke negative konsekvenser for
politi og rettsapparat, som for det første blir overbelastet og hindret i å ta
seg av "ekte" tilfeller, og som for det andre får svekket omdømme og
autoritet fra folk flest.
Representanter for
politi og advokatstand skulle være de første til å ha sett problemet med falske
anmeldelser og burde allerede ha reagert, men disse har dessverre stort sett
ikke latt høre fra seg. De som er blitt personlig rammet av misforholdene, og
bare en håndfull andre, ser ut til å være de eneste som bryr seg. Disse burde
kunne kalle seg "oppdagelsesreisende" som bringer videre det altfor
få andre vet om. Mitt håp er at personer av begge kjønn etter hvert innser
problemet og bidrar til å løse det. Jeg håper en da blir enige om at økt
kvinne- og mannsfrigjøring innebærer å realisere seg selv på relativt ukjente
aktiviteter, og få avlastning og/eller samarbeide på andre (slik som
barneomsorg). Jeg har tro på dialog med feministiske grupper (som
"Ottar") for å få dem til å innse at kvinners og menns rettigheter
ikke er motsetningspar, og at barnas materielle og åndelige utvikling best
fremmes ved likeverdige foreldre.
Misforstått
kvinnekamp skyldes ønsker om økt tilgang eller rett i mannsdominerte områder
sammen med manglende vilje til å la menn få tilsvarende tilgang til
kvinnedominerte områder. Flere høyt utdannede kvinner fra kvinnebevegelsen ser
i dag ut til å ha en illusjon om at de ved å forsvare eneforeldredogmet (som de
kanskje selv ikke praktiserer) beskytter andre svakere stillede kvinner og
barn. Men de vil på den måten kanskje bare forsterke disse andre kvinners
slavebinding til gammeldagse forventninger om at de skal praktisere hovedomsorg,
for at de fortsatt skal bli hindret i å bli avlastet og så bedre sin sosiale
stilling (utdannelse, jobb).
Tilbake til Nasjonal Støttegruppe
Mot Falske Incestanklager