Vitnesbyrd fra en far som ved hjelp av falske incestanklager ble fratatt sitt adoptivbarn  

Bergen 21/4 2001


Til Nasjonal Støttegruppe Mot Falske Incestanklager.

   I 1991 adopterte min daværende kone og jeg en jente far Argentina, etter at vi et halvt år tidligere hadde fått samtykke til dette av Statens ungdoms og adopsjonskontor SUAK). Det første året skulle vi være fosterforeldre for barnet, så skulle adopsjonen sluttføres, og vi bli fullverdige adopsjonsforeldre. Dessverre oppsto det under denne prosessen vanskeligheter mellom argentinske og norske myndigheter, -vanskeligheter som ikke hadde noe å gjøre med forhold innen familien, -og adopsjonen ble derfor ikke sluttført da den skulle ha blitt det. Barnets rettslige status ble liggende i en gråsone i flere år framover. Slik var situasjonen forsommeren 1994 da min kone begynte å anklage meg for incest ovenfor vårt barn. Ingen i vårt omfangsrike nærmiljø hadde hørt barnet snakke om noe slikt. Jeg valgte å flytte ut av heimen. Under slike forhold, med en gal kjerring som kunne finne på å rette slike falske beskyldninger mot  sin  mann, hadde jeg ikke nerver til å bli boende. Jeg begynte ganske snart arbeidet med å få vanlig samværsrett med min datter. Stevning om dette ble sendt Bergen Byrett 11/5-95. Dagen etter anmeldte min kone meg til politiet for incest, like etter søkte hun om separasjon, og ga utrykk for at hun nå ville adoptere alene.
Taktikken hennes var åpenbar: Falske incestanklager skulle brukes ovenfor forvaltende adopsjonsmyndigheter for å kreere eneadopsjon til henne, og gjøre barnet farløst. Hun reiste også de falske anklagene om incest ovenfor barnevernet.
  Etter grundige undersøkelser henla politiet høsten  -95 hennes anmeldelse.
Barnet hadde vært meget konkret under avhørene på at hun ikke var misbrukt av noen, heller ikke av sin egen far. Henleggelseskoden var: -Intet straffbart forhold er bevist-. Like etter henla også barnevernet saken med samme begrunnelse. Heller ikke ovenfor dem hadde vårt barn nevnt noe som tydet på overgrep. Så det gikk ikke så bra for mor og hennes løgnkampanje.
Men hun visste råd : Bak lukkede dører i samværssak i Bergen Byrett :

I mai -95 kom samværssaken opp. Mor i saken hadde arbeidet i omtrent 20 år innen helse og sosialt arbeid (som sosionom og familieterapeut, også arbeid med incestsaker), og hun hentet nå inn i retten kolleger, venner og bekjente av seg, for å lyve og hjelpe seg, bl. a. psykologene Haldor Øvreeide og Bjørg Grova, som kunne fortelle at barnet hadde fortalt dem om de groveste seksuelle overgrep, så som inntrengning i alle åpninger. (At det aldri var gjort funn på barnet, eller merker av noe slag som gjorde slik inntrengning fysisk mulig, empiriske fakta, bryr jo ikke psykologer seg om!) Øvreeide kom også i retten med videoer av samtaler han hadde hatt med barnet, men de var av så elendig kvalitet at det var umulig å se hva barnet gjorde under dukkelekene han hadde arrangert for henne, eller å høre skikkelig hva barnet sa. I retten foregikk det hele på den måten at Øvreeide sa at her gjorde og sa barnet slik og slik, men  det var umulig å få bekreftet fra videoene om det han sa var sant. Av det lille vi kunne forstå, ble det imidlertid ganske snart klart at utskriftene han hadde laget fra samtalene, var et eneste stort løgnprodukt. Begge psykologene innrømte åpent at deres oppgave hadde vært å føre en incesthistorie inn i barnets sinn. Om det virkelig var begått overgrep, eller om det var mor som fantaserte opp disse historiene for å bli kvitt far, det var for dem irrelevant. De var støttespillere for en kollega og bekjent, og gav i sine skriv og forklaringer både før og under rettssaken klart uttrykk for at deres rolle i saken var å bistå mor. Også mor la inn i saken noe som viste seg å være en falsk utskrift av et lydbåndopptak hun hadde laget av samtaler med barnet om  påståtte overgrep fra min side. Som i avhør hos politiet sa heller ikke på dette opptaket barnet noe om at det var misbrukt, så mor hadde måttet dikte opp en falsk utskrift. Dette knepet ble avslørt i forkant av hovedforhandlingen, opptaket ble da trukket fra retten, mens den falske utskriften ble vedlagt sakspapirene. Denne kriminelle handling ble sanksjonert av dommerinnen i saken. Ellers løy mor i retten på seg en «dagbok» som hun angivelig skulle ha ført under sakens gang, og hvor hun igjen påsto barnet fortalte om overgrep. Etter hvert som løgnene i denne "dagboken" ble avslørt en etter en, måtte hun innrømme at den var skrevet i ettertid. Den inneholdt over hundre påviselige løgner. Totalt i saken kan jeg verifisere, ut fra sakspapirer og vitneførsel, utallige løgner fra mor og hennes støttegruppes side. Mor påsto også at jeg hadde prøvd å kvele barnet! Med et håndkle! Det var på dette nivået, hvor alle slags groteske fantasier og vanvittige påstander ble framlagt, uten at noe trengte å etterforskes eller bevises. Bilde av en monstermann, uten noen hemninger, ble fantasert fram. Og mere moro: En gammel kvinnefrontvenninne av mor kunne i retten vitne om at jeg hadde lest porno for hennes lille datter. Problemet til vitnet oppsto da det viste seg at jeg på angjeldende tidspunkt befant med i Nicaragua i Mellom-Amerika! Men for en monstermann som meg er det vel ingen sak å befinne meg på to kontinenter samtidig. I hvertfall leet ikke dommerinnen på øyelokkene!

   Hele greia var en kvinnesjåvinistisk farse. Dommerinnen var på fornavn med mor, hun hadde på forhånd nektet oss å se alt materiale i saken, og i retten ga hun tydelig til kjenne at som mann/far skulle ingen rettsregler eller lover gjelde for meg. «Dommen», en måned senere, ga mor medhold på alle punkter, og det ble spesielt framhevet at hun var en meget troverdig person! Jeg ble nektet samværsrett, utpekt som incestforbryter, og dermed fratatt all aktelse og verdighet i samfunnet.

   Jeg anket «dommen» i samværssaken , og den ble godtatt, men nå oppsto et spill hvor adopsjonssaken kom i sentrum. I febr. -97 ga SUAK mor aleneadopsjon. Nå viste det seg at i des. -96, altså to mnd. før, hadde høyesterett i provinsen barnet stammet fra i Argentina sluttført adopsjonen, og gitt adopsjonsrett til begge foreldre, slik forhåndssamtykket sa foreldreordningen skulle være. Men kvinnesjåvinistene (fra samme slektsg(r)en som mannsjåvinismen, og svært ulik voksen feminisme) i Barne- og Familiedep. (BFD), som øverste forvaltningsorgan i adopsjonssaker, var ikke snauere enn at de satte til side denne dommen, samtidig som de forandret forhåndssamtykket, som begge de to land til da i prosessen var bundet av ,og de fastholdt at mor skulle adoptere alene. Endelig vedtak om dette ble fattet av BFD 4/9 -98. Og vips var med et pennestrøk et adoptivbarn fratatt sin far, og en far fratatt sin datter. Full seier til sosionomene og kvinnesjåvinistene i BFD.
   Forberedende dommerinne ved Gualting Lagmannsrett, som saken var anket til, hadde i mellomtiden klart å utsette saken om samvær flere ganger, i flere år, og det var åpenbart at hun spekulerte i at dep. ville støtte mor og gi eneadopsjon til henne. Slik ville jeg miste mine rettslige interesser i samværssaken, i og med at jeg ikke lenger var barnets far. Dette taktiske spillet lyktes i og med BFD.,s endelige vedtak. Kvinnepolitikken hadde lyktes, samspillet mellom kvinnesjåvinistene innen forvaltning og rettsvesen hadde ført fram. Far var spilt helt ut over sidelinja og gjort helt rettsløs. Det samme hadde skjedd med barnet. Tilbake satt jeg med en sak med falske beskyldninger mot meg, i tillegg til at jeg hadde mistet min status som far til barnet, et barn jeg hadde oppdradd på beste måte i nærmere 4 år.
   Jeg bruker bevisst ordet dommerinner her, for de la aldri skjul på at det de bedrev var kvinnepolitikk, og hadde lite, eller bedre intet, å gjøre med dommergjerningen  i sin alminnelighet.
  Jeg saksøkte etter dette Staten v/BFD, og krevde deres vedtak kjent ugyldig, og at barnet skulle få ha både en far og en mor, subsidiært at jeg fikk adoptere barnet alene. Saken forventes å komme opp høsten 2001, men saken treneres nå åpenbart og tidspunktet er usikkert. Fra dommeren i denne sak har jeg fått streng beskjed om at jeg ikke får lov å ta opp noe rundt de falske beskyldningene. Sakens realiteter skal nå feies under teppet, her rår sterk korpsånd innen de forskjellige faggrupper og etater, og rettsvesenet skal nå bare fungere som et sandpåstrøingsorgan for statsmakta, (i denne sak kvinnesjåvinistene) og for å forsvare   lovbruddene mot barn og far, må sakens innhold dekkes til for enhver pris. Det er makta som rår, bukken passer havresekken og mor skal premieres med eneadopsjon på tross av alle de løgner og lovbrudd som det er blitt avslørt er begått av henne og hennes støttespillere.
  Jeg har derfor nå, som en siste mulighet til å få sannheten fram, også saksøkt Staten  v/Justisdep., og krevd å få samværssaken tatt opp igjen (med de falske anklagene), og henviser til den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) sin art. 13, sammenholdt med art.6, som gir alle som har fått krenket sine rettigheter anledning til en effektiv prøvingsrett ved minst to uavhengige domstoler. En slik effektiv prøvingsrett er jeg blitt fratatt gjennom det taktiske kvinnepolitiske samarbeidet mellom forvaltning og rettsvesen, som endte i enemorsadopsjon.
Jeg er uriktig dømt til å være en seksualforbryter, og må ha rett til å få prøvd min sak etter de lover og rettsregler EMK fastsetter. Om dette søksmålet fører fram blir en prøvestein på om det i det hele tatt finnes en flik av rettssikkerhet igjen for menn/fedre i saker av denne type.
  Til slutt i denne oppsummeringen av saken, vil jeg nevne at min motpart har hevdet som et prinsipielt standpunkt at adoptivbarn ikke har samme rett på far som biologiske barn. Dette er et rasistisk og diskriminerende standpunkt, og strider mot art. 14 i EMK. 

   Denne saken inneholder flere tusen papirer, og jeg har bare kunnet ta opp de jeg synes er de viktigste punktene her. Jeg vil komme tilbake med mere orientering om saken senere. Saken er utelukkende ført etter prinsippet makt er rett, og bukken passer havresekken. What,s law got to do with it?, har jeg spurt meg selv mange ganger. Og det er virkelig ikke barn og fedre som har makta i slike saker. All makt går til kvinnesjåvinistene. De har et nettverk som de bruker, og lover og regler har ingen ting de skulle ha sagt.
Jeg føler det som om jeg i årevis har blitt utsatt for grov kriminalitet, og det fra faggrupper og myndigheter som man vanligvis ikke forbinder med denne type bakgårskriminalitet.

      Jeg anklager Bergen Byrett for å ha laget en kvinnesjåvinistisk farse av en rettssak, og gjort barn og far rettsløse.

   Jeg anklager Gulating lagmannsretts forberedende dommerinne for å ha deltatt i et kvinnepolitiske taktisk spill som bidro til å videreføre barnets og fars rettsløse stilling, og som førte til at far mistet sine rettslige interesser, et spill uverdig dommerstanden.

  Jeg anklager SUSK og BFD for å, sammen med mor, å ha deltatt i det samme kvinnepolitiske spill, som førte til at barnet unødvendig ble gjort farløst, og for å ha satt til side og underkjent Argentinas rettslige interesser i saken. For naturligvis ble ikke argentinske myndigheter orientert om hvordan kvinnepolitisk forvaltning og rettsvesen arbeidet bak deres rygg for å fabrikkere en alenemorsadopsjon. På mest arrogante og sjåvinistiske vis ble dette lands interesser overkjørt og latterliggjort, og dets autonome domsmyndighet underkjent. Forvaltningen latterligjorde alle internasjonale adopsjonsavtaler, og lot alle folkerettslige avtaler på båten for for enhver pris å få til morsadopsjonen.

  Jeg anklager videre ikke mindre enn 4 psykologer, -alle enten venner, bekjente og kolleger av mor og/eller hverandre,- for bevisst å ha prøvd å indoktrinere en falsk historie om incest inn i mitt barn, løyet i retten og lagt inn falske utskrifter om hva barnet skulle ha sagt. Blant mye annet kriminelt. De har brutt art. 3 i EMK, og utsatt barnet for tortur og nedverdigende behandling. Hadde det vært likhet for loven hadde disse vært puttet i cella for lengst!

Foruten Bjørg Grova og Haldor Øbvreeide (også kjent som leder for utredingen om sakkyndige NOU:1995) var andre medvirkende på mors side - for å få igjennom en eneadopsjonssak ved hjelp av falske incestbeskyldninger  :

Anne Poulsson - den beryktede psykologen - på landsbasis kalt "familiedreperen" - forkjemper for ledende spørsmål av barn under avhør -leder for departementets opplæring av utspørrere av barn som er misbrukt (?!).

Advokat Sidsel Methlie - en beryktet kvinneaktivist.

Advokat Harald Hove – da stortingsmann (V)

Dommerinnene Løseth (Bergen Byrett) og Midtgaard (Gulating Lagmannsrett)

Saksbehandler i Barne- og familiedepartementet Sidsel Tveito.


Jeg lover å orientere videre om saken i påfølgende skriv.

Vennlig hilsen:

O. A. S.
Adoptivfar.