|
Kan bare gjengis offentlig i anonymisert
form, jfr. dstl. § 130 OSLO
BYRETT Den 18. oktober 2001 ble det avholdt rettsmøte i Oslo Tinghus for avsigelse av DOM
OG KJENNELSE Dommer: Dommerfullmektig Steinar Fredriksen m/alm. fullm. Sak nr.: 00-09776 A/46 Saksøker: (Barnas far) Prosessfullmektig: Advokat Gunhild Lærum Postboks 242, 2001 Lillestrøm Saksøkt: (Barnas mor) Prosessfullmektig: Advokat Elsbeth Bergsland Advokatfirmaet Hjort DA Postboks 471 Sentrum. 0105 Oslo 2 Det ble avsagt slik dom
: Saken gjelder spørsmålet om hvor partenes fellesbarn, (sønnen), f. 1993, og (datteren), f. 1996, skal bo fast, jf. barneloven § 35 a. Videre gjelder den spørsmålet om partene skal ha felles foreldreansvar J f. barneloven § 35, 3, ledd, og endelig hva slags samvær det skal være for den av partene barna ikke skal bo fast hos, jf. barneloven § 44, jf. § 44 a. Situasjonen i dag er at barna bor fast hos (barnas mor) (heretter kalt (barnas mor)), og at hun har foreldreansvaret alene i medhold av barneloven §35, 1. ledd. (Barnas far) (heretter kalt (barnas far)) har i den senere tid hatt samvær med barna en ettermiddag pr. uke, i (barnas mor)s hjem. Bakgrunnen for saken er i hovedtrekk følgende: Partene møttes i 1988, da (barnas far) og (barnas mor) var henholdsvis 23 og 17 år gamle. De ble etter en tid samboere, og bodde sammen bl.a. på Tøyen og Sinsen i Oslo, og på Harestua. Som nevnt fikk de barna (sønnen) og (datteren) i hhv. 1993 og 1996. (Barnas far) har hele tiden arbeidet som musiker i helgene. For øvrig har han hatt arbeid innen skolefritidsordningen (SFO) i Oslo kommune, hvor han har arbeidet med barn i alderen 6-10 år. samt i førstelinjetjenesten innen kommunens psykiatriske helseomsorg. En kveld i uken har han dessuten arbeidet med prosjektet (xxx)-rock. (Barnas far) har arbeidet med disse oppgavene i mange år, og gjør det også i dag. De tre forskjellige fagområdene han arbeider med i Oslo kommune utgjør til sammen en full stilling. (Barnas mor) har hatt en rekke forskjellige jobber, bl.a. som servitør. Hun er nå i ferd med å utdanne seg til møbelsnekker. I påsken 1998 ble samboerforholdet avsluttet, ved at (barnas far) flyttet ut. Barna ble boende hos (barnas mor), og (barnas far) hadde "vanlig samværsrett" i henhold til barneloven § 44 a, 2. ledd, dog slik at helgesamværene visstnok var noe lenger enn det som følger av "vanlig samværsrett". Den 7. oktober 1999 stanset imidlertid (barnas mor) samværene. Bakgrunnen for dette var at (barnas mor) allerede i juni 1998 hadde tatt kontakt med FOBIK-prosjektet ved Senter for klinisk psykologisk forskning. Universitetet i Oslo, fordi hun hadde mistanke om at barna ble utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med samværene hos (barnas far). (FOBIK 3 står for "foreldre
og barn i krise".) Det
var først i forbindelse med stansingen av samværene at (barnas far) ble kjent med (barnas mor)s og barnas kontakt med FOBIK gjennom 1 ½ år. (Barnas mor) hadde blitt henvist til FOBIK av Mottaket for seksuelt misbruk ved Aker sykehus, etter at hun hadde tatt med barna dit til undersøkelse. Det ble på sykehuset ikke gjort noen funn som kunne tyde på at barna hadde vært utsatt for overgrep, og henvisningen må etter det retten kan forstå ha bygget på (barnas mor)s bekymring. Den direkte foranledning til at (barnas mor) oppsøkte Aker sykehus skal ha vært at (sønnen) hadde sagt at han var redd for å få hår i munnen, og at det ikke dreide seg om hår på hodet, men om hår på tissen. Etter å ha hatt en lang rekke samtaler med (barnas mor), henvendte FOBIK seg den 24. september 1999 til barnevernet. Brevet fra FOBIK hadde følgende ordlyd: "Vedr.
bekymring for seksuelle overgrep mot (barnas
mor)s barn (Barnas mor) har gatt til
samtaler ved FOBIK siden 23.06.98. I samtalene her har hun lagt frem
beskrivelser av mange hendelser som gir bekymringer for at barna hennes
utsettes for seksuelle overgrep. Tre
av psykologene i FOBIK-teamet, alle med omfattende erfaring med seksuelle
overgreps-saker, har gått grundig gjennom de opplysninger som er kommet
frem. Vi mener at det er grunn til alvorlig bekymring for at de to barna på
henholdsvis tre og seks år har vært utsatt for seksuelle overgrep og at
de fortsatt blir det. På
denne bakgrunn mener vi det er svært påkrevet å gi barna en best mulig
beskyttelse. Et tiltak i denne forbindelse er at samværsordninger i sine
nåværende former opphører. Videre tilrår vi mor å søke hjelp hos
barnevernet med tanke på å etablere en midlertidig samværsordning under
tilsyn. Vi
stiller oss åpne for samtaler med far." FOBIK oppsummerte grunnlaget for sine mistanker om overgrep i en rapport til barnevernet i november 1999. I denne rapporten, som i sin helhet synes å bygge på opplysninger gitt av (barnas mor), tar FOBIK for seg hendelser fra barnas oppvekst forut for kontakten med FOBIK, hendelser fra sommeren 1998 til sommeren 1999, hendelser fra august 1999 frem til samværsstans, og hendelser fra samværsstans til november 1999. 4 Bekymringene vedrørende den førstnevnte perioden knyttet seg særlig til (sønnen), og ble angitt å gå ut på følgende: - Har lett for å få kjøttsår på tunga. Har hatt det siden han var 8 måneder. - Sluttet med bleie, men måtte begynne igjen. Var redd og hylte når bæsjen skulle ut av rumpa. Har helt frem til i dag hatt luftproblemer og magesmerter. - Han gulper og lager brekninger. - Har otte hatt blåmerker på hoftene, rumpa og ryggen. - Vil ikke reise til sin far. Gjemmer seg under sofaen og hyler og skriker når far skal hente ham. - Har hatt sterke raserianfall som har strukket seg over to timer. - Har mareritt om natten - Er redd for fremmede menn. - Protesterte mot at mor skulle gå da foreldrene bodde sammen. Kastet opp to ganger mens han var alene med far, uten at han var syk på andre måter. - Melkelignende flekker på sprinkelsengen, selv om han aldri hadde med seg melk i sengen. - Som liten gikk han og slikket på møblene. Når han spiste banan slikket han på bananen nedenfra og oppover, og han puttet bananen i munnen og dro den ut og skjøv den inn gjentatte ganger etter hverandre. - Sa det var vondt å sitte på fanget fordi han satt på en hard leke. - Har flere ganger snakket om å suge på tiss, men ville ikke si noe da mor spurte mer om dette. I forhold til (datteren) sto det i rapporten om denne perioden at mor ikke fikk lov til å vaske henne i skrittet, og at hun ved en anledning hvor dette var forsøkt hadde sagt: "Au, au". "Pappa". Fra sommeren 1998 til sommeren 1999 fremholdes en lang rekke episoder vedrørende begge barna. Fra opplistingen kan nevnes følgende vedrørende (sønnen): - Sier at han og søsteren måtte bade etter at de hadde sugd på tissen. Mor spør om det var pappa sin tiss. Han sier at det var Barbie sin tiss. 5 - Mens mor hører på sier han "ståpikk" og "få opp pikken". Blir rar i stemmen når han sier dette. - Sier spontant: Det er ikke lov å ha andres tiss i munnen - kan komme i fengsel. - Kan ikke fortelle mor hva som plager ham, for da kan pappa komme i fengsel. - Har mye smerter i magen. Blir ertet i barnehagen for at han promper mye. - Er redd for mye, og vil ikke være i et rom alene. - Sier han skulle ønske han kunne dø, og spør mor hvordan han kan dø. Vedrørende (datteren) fremholdes i rapporten bl.a, følgende om denne perioden: - Er sår i rumpa, og vil ikke bli skiftet på. - Mor far ikke vaske henne nedentil. - Sier at det er en mann som kommer hjem til pappa og er slem. - Ingen av barna vil fortelle hvordan de har hatt det hos pappa. Fra perioden august 1999 til samværsstans fremholdes i rapporten bl.a. følgende om (datteren): - Sier at far har tatt på tissen hennes. Vasker ikke, tar fortere og fortere, og det gjør vondt. - Sier "pappa har stukket hull på tissen min". - Når mor har skiftet på henne har hun vært lei seg og sett ned. En dag eller to etter samværet har det gått seg til igjen. - Kommer masse hvite klumper ut av underlivet hennes dagen etter et samvær. Mor tenker på det som sæd eller fett. Analåpningen er åpen slik at mor kan se inn. - Tør ikke bæsje. Har vondt, og står og tripper og skriker. - Har vansker med å gå og sitte. Kan ikke sitte naturlig på rumpa, men sitter på den ene skinken. - Er voldsomt opptatt av om hun skal til pappa. Om (sønnen) fremholdes bl.a.: - Barna snakker stadig om tiss og rumpe. (Sønnen) sier en kveld i badekaret at nå spruter det ut av tissen min. Mor spør hva som spruter, og han svarer tiss. 6 - Sier under en biltur at søsteren er en pikksuger. - Blir det sagt noe om pappas bosted i barnas nærvær, går det ikke lang tid før de sier noe om pikk. - Mor spør far hva som egentlig hender under samvær hjemme hos ham. Far svarer ikke. Barna overhører spørsmålet. Etter at far forlater rommet tar sønnen tissen ut av buksa og sier "pikke, pikke, pikke". Vedrørende perioden etter at samværene ble stanset fremholdes det i rapporten bl.a.: - Barna har roet seg, og har ikke mareritt lenger. - (datteren)s bæsjproblemer er nesten borte, og hun lar seg vaske nedentil. - Ved kontakt med noen i fars familie har hun forholdt seg reservert. - Mor spør (datteren) om fars leieboer har gjort noe med tissen og rumpa hennes som ikke var godt. Hun svarer "nei, det er det pappa som har gjort." Barnevernet inngår
politianmeldelse for incest mot (barnas far)
i november 1999. I forbindelse med etterforskningen ble det gjennomført
dommeravhør av (sønnen) og
lekeobservasjon av (datteren).
Straffesaken ble henlagt etter bevisets stilling i mars 2000. Henleggelsen
ble ikke påklaget. Etter at den opprinnelige samværsordning ble avbrutt var det minimal kontakt mellom (barnas far) og barna frem til august 2000, da det ble startet opp en ordning som gikk ut på at (barnas far) kom hjem til (barnas mor) og barna noen timer hver mandag ettermiddag. Denne ordningen pågår stadig, men det var en måneds avbrudd i september/oktober 2000. Fra februar 2001 har barna dessuten vært en helg pr. måned hos (barnas far)s foreldre. (Barnas far) tok sommeren eller høsten 2000 initiativ til å få gjennomført slik mekling som etter barneloven er en forutsetning for å kunne ta ut stevning om hvor barna skal bo fast m.v. Siste meklingsmøte ble avholdt 19. oktober 2000. Den 9. november 2000 tok så advokat Lærum ut stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse for Oslo byrett. Tema for begjæringen om midlertidig avgjørelse var kun samværsretten, og det ble nedlagt påstand om at (barnas far) skulle ha vanlig samvær med barna i påvente av avgjørelse i hovedsaken. Rettidig tilsvar ble inngitt den 10. januar 2001. I mellomtiden hadde det den 15. desember 2000 blitt avholdt rettsmøte til behandling av begjæringen om midlertidig avgjørelse. Oslo byrett avsa den 22. desember 2000 kjennelse som gikk ut på at ordningen med samvær tre 7 timer en gang pr. uke under tilsyn skulle fortsette til det forelå dom i saken. Kjennelsen ble påkjært til Borgarting lagmannsrett, som i kjennelse av 27. februar 2001 stadfestet byrettens avgjørelse. Ved rettens beslutning av 22. januar 2001 ble psykolog Bjørn Berg oppnevnt som sakkyndig. Han har avgitt en skriftlig rapport, datert 9. september 2001. Hovedforhandling ble avholdt den 26., 27. og 28. september 2001. Så vel sakens parter som den rettsoppnevnte sakkyndige møtte og avga forklaring. Det ble ført 12 vitner, og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Advokat Gunhild Lærum
har på vegne av saksøkeren i det vesentlige anført: Når det gjelder foreldreansvaret er det antakelig slik at dette har størst psykisk betydning for den av foreldrene som ikke har del i det. Spørsmålet er om (barnas far) er skikket til å ha del i dette ansvaret, slik innholdet i foreldreansvaret beskrives i Ot. prp. nr. 56 (1996-97), på s. 39. Det må være klart at han er det. Det vises til Barne- og familidepartementets rundskriv av 10. desember 1997, hvor det bl.a. heter: "Hvis det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret, bør han eller hun normalt få medhold i kravet om felles foreldreansvar." (Barnas far) har ifølge motparten tidligere ikke samarbeidet om spørsmål som ligger under foreldreansvaret, men det skal mye uenighet til før resultatet blir at del i foreldreansvaret nektes. I Gulating lagmannsretts dom av 16. februar 1998 (sak LG-1997-01160) ble det fastsatt felles foreldreansvar selv om konfliktnivået mellom partene var høyt, og det ble lagt vekt på at felles foreldreansvar kunne virke konfliktdempende. Det vises også til at den sakkyndige har anbefalt felles foreldreansvar. Vedrørende spørsmålet om hvor barna skal bo fast vil saksøker anføre følgende: Det vil være et inngripende tiltak om barna må flytte, men her må det foretas en avveining, hvor fortiden kommer inn. (Barnas mor) har i sin partsforklaring i retten tydelig vist at hun er en mor som oppfatter at hun eier barna sine, og selv vet best hvordan de skal oppdras. Barna kommer til å bli underlagt (barnas mor)s styring dersom hun beholder omsorgen for dem. De kommer da til å vokse opp i troen på at de er incest-ofre, og at far er en farlig person. Det 8 er nødvendig at de far naturlige oppvekstvilkår, og dette tilsier at oppvekstbasen må endres. (Barnas mor) har lenge vært sikker på at barna har blitt utsatt for overgrep. Hun har ikke forsøkt å finne noen alternative forklaringer, men det hun tror er ikke forenlig med de barna vi ser. (Barnas mor) er ikke mottakelig for motforestillinger, noe som til og med har blitt bekreftet av hennes egen mors vitneutsagn i retten. (Barnas far) som person er den viktigste grunn til å tro at intet har skjedd. Da han ble kjent med beskyldningene mot seg sa han straks fra til sin sjef i skolefritidsordningen, og til de ni kollegene han jobbet sammen med. Han informerte også familie og venner. Han har arbeidet med barn i årevis, men intet tyder på at han har forsøkt å begå overgrep i forbindelse med jobben. Dersom han har gjort mot sine egne barn det (barnas mor) tror, må han være pedofil, og dette rimer ikke. Det er ingen andre enn (barnas mor) som har hørt de utsagn barna angvelig skal ha kommet med. Det synes klart at barna har det vondt, men dette skyldes fars fravær, og ikke at de har blitt utsatt for overgrep. Det er ingen grunn til å tro at (sønnen) har unnlatt å snakke om overgrep han har vært utsatt for fordi han har villet dekke sin far. Det finnes ikke holdepunkter for at så små barn kan holde på hemmeligheter over så lang tid. Dersom barna blir boende hos (barnas mor) vil det være stor fare for at de må gjennom en ny runde med FOBIK ved den minste mistanke fra (barnas mor)s side. Status quo-prinsippet kan derfor ikke få gjennomslag. Det vil være vanskelig for barna å flytte, men dette må veies opp mot foreldrenes personlige egenskaper. (Barnas far) er dessuten villig til å flytte til det strøket (barnas mor) og barna nå bor i, slik at de slipper å bytte skole og barnehage. Hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt tilsier også overflytting til (barnas far). Det er nødvendig at en dom i (barnas far)s favør gis foregrepet tvangskraft etter tvml. § 148. Det er ellers risiko for at (barnas mor) vil starte en uthalingsprosess for å unngå overflytting. Dersom retten skulle komme til at det ikke er anledning til å beslutte foregrepet tvangskraft i denne type saker, må det fastsettes en bestemt dato for når overflyttingen skal finne sted. 9 Advokat Lærum har på vegne av saksøkeren lagt ned slik P
å s t a n d : Prinsipalt:
Subsidiært:
Advokat Bergsland har
på vegne av saksøkte i det vesentlige anført: Mors bekymring er bakgrunnen for at denne saken har oppstått. FOBIK har støttet henne i den bekymring hun har hatt. Sakens hovedtema er: Hva har skjedd med barna? (Barnas mor) fastholder at det har vært grunn til bekymring, og viser i den anledning til barnas atferd og språk, og til det representantene for FOBIK har forklart i retten. (Barnas mor) har hatt stort fokus på å forsøke å finne alternative 10 forklaringer på hva som kan ha skjedd, og Fobik mener det er sannsynlig at barna har vært utsatt for overgrep. Barna har det bra når de nå har fått trygghet. Det synes klart at noe har skjedd tidligere, som har gjort dem utrygge. Man kan ikke vite sikkert hva som har skjedd, men det har vært av seksuell art, og har hatt tilknytning til samværene med far. Det er ikke nødvendig for retten å felle noen klar dom med hensyn til hva som har skjedd. Det er tilstrekkelig å slå fast at (barnas mor) har hatt grunn til bekymring. Alle er enige om at (barnas mor) er en god omsorgsperson. Hun har gjort det hun har følt var riktig, i den situasjon som har oppstått. Hun er ingen hevnlysten person som er ute etter å ta (barnas far). Hun vil tvert imot at det skal være kontakt mellom far og barn, og hun har også sørget for at barna har kontakt med fars familie. Foreldreansvaret bør ligge hos (barnas mor) alene, på grunn av arten av konflikten mellom partene. Den har nettopp dreiet seg om barnas helsemessige situasjon, noe som er midt i kjernen av området for foreldreansvaret. Hvis foreldreansvaret var felles, måtte partene ha vært enige om behandlingsopplegget. (Barnas far) har tidligere bagatellisert symptomer på sykdom hos barna, og dette har vært en kilde til konflikt. Det vises i denne forbindelse til Borgarting lagmannsretts dom av 30. november 1998 (LB-1997-02262). Når det gjelder fast bosted, bør barna fortsette å bo der de har bodd hele livet, med mor som hovedomsorgsperson. Hun har alle de kvaliteter det er behov for, og fars eneste kritikk mot henne som omsorgsperson går på de påstander hun har fremsatt om overgrep. Hvis man ser hen til barnas ønsker, ville de ganske sikkert ha valgt å bli værende hos mor. (Barnas far) har selv sagt at flytting vil bli vanskelig. (Barnas mor) er innstilt på at (barnas far) skal ha samvær med barna. Det må da legges til grunn en opptrappingsplan av noen måneders varighet, som ender opp i at (barnas far) har det samvær han opprinnelig hadde etter at han flyttet. Retten har ikke adgang til å bestemme at en eventuell dom i (barnas far)s favør skal ha foregrepet tvangskraft. Det vises til kommentaren til barneloven § 38 i note 84 i Karnov. 11 Advokat Bergsland har på vegne av saksøkte lagt ned slik P
å s t a n d : Prinsipalt:
Subsidiært: Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge. Retten bemerker: Det grunnleggende kriterium for rettens avgjørelse av så vel spørsmålet om hvor barna skal bo fast, som spørsmålene om foreldreansvar og samværsrett, er hva som er best for barna, jf. barneloven § 35, jf. § 34, § 35 a og § 44 a. Det vil være av avgjørende betydning for de vurderinger retten skal gjøre med hensyn til barnas beste om det skal legges til grunn at barna har vært utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med at det har vært samvær mellom far og barn, eller om det skal legges til grunn at overgrep ikke har skjedd, slik at det ikke er noe grunnlag for de bekymringer barnas mor har gitt uttrykk for. Legges det til grunn at beskyldningene har vært grunnløse, vil dette være et forhold som taler sterkt for at barna skal flytte til sin far, idet det da kan være grunn til å stille spørsmål ved mors omsorgsevne. Bygges det derimot på at en eller annen form for overgrep har 12 skjedd, vil det være uaktuelt å overføre den daglige omsorg til far, og det vil også måtte få konsekvenser for spørsmålene om samværsett og del i foreldreansvaret. Retten finner det hensiktsmessig først å gjøre rede for hovedtrekkene i den rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjoner. Det skal bemerkes at den sakkyndige har lagt ned et meget betydelig arbeid i saken, som i vesentlig grad overstiger det som er vanlig i barnefordelingssaker. Den sakkyndige har kommet til at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep ikke har funnet sted. Han holder det for mulig at mor ikke har gjengitt det barna har sagt til henne korrekt, og at hun kan ha medvirket til å formulere det barna har sagt. De reaksjoner hos barna i 1998/99 som er beskrevet i FOBIK's rapport til barnevernet mener han kan forklares på flere andre måter enn ved at det har skjedd overgrep. Den sakkyndige har videre kommet til at begge parter har et godt og nært forhold til barna, og at begge på et alminnelig plan vil ha forutsetninger for å ta seg av dem. Mor antas å ha betydelige positive ressurser når det gjelder å gi barna god omsorg. Dersom det er korrekt, slik den sakkyndige har antatt, at den sannsynlige årsaken til misbruksanklagene er mors svakheter når det gjelder kritisk vurdering av samspillet med barna da mistanken oppsto, viser dette likevel en betydelig svakhet ved hennes forutsetninger for å ta seg av barna. Mor vil etter den sakkyndiges vurdering sannsynligvis oppleve overflytting av barna til far som en katastrofe, og han antar at far er den som har best forutsetninger for å fungere godt i en samværsrolle. Den sakkyndige ser på den annen side en betydelig fare for at barna vil vokse opp med tro på at far er en overgriper dersom de skal fortsette å bo hos mor. Den sakkyndige har i sin forklaring i retten trukket den konklusjon at det trolig vil være best for barna å flytte til sin far, men har lagt til at han er i betydelig tvil. Når det gjelder foreldreansvaret, har han konkludert med at dette bør være felles. Endelig har han konkludert med at den som ikke har den daglige omsorg bør ha vanlig samværsrett. Retten vil til det grunnleggende spørsmål om overgrep har funnet sted bemerke følgende: Konsekvensene av feilaktig å legge til grunn at overgrep ikke har skjedd kan bli svært alvorlige for barna. Kravet til bevis for å bygge på at overgrep har skjedd, er derfor etter 13 rettspraksis meget lite. I Rt. 1989 s. 326 er det anført at det "kan ... hevdes at det overhodet ikke kan tas noe risiko i et slikt forhold". I Rt. 1995 s. 1152, som gjaldt midlertidig avgjørelse om samværsrett, er det uttalt at barnet ikke bør utsettes for "noen urimelig risiko". Retten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det er noen forskjell i beviskravet alt etter om det gjelder midlertidig avgjørelse eller avgjørelse i hovedsaken. Det er under enhver omstendighet på det rene at det i begge relasjoner bare kreves liten sannsynlighet for at overgrep har funnet sted, for at retten skal bygge på dette. Retten legger etter bevisførselen til grunn at det ikke er gjort noen medisinske funn verken på (sønnen) eller (datteren), som kan tyde på at overgrep har skjedd. Retten legger videre til grunn at det ikke er noen andre enn (barnas mor) som har hørt de utsagn fra barna og gjort de observasjoner som kan begrunne en antakelse om seksuelle overgrep. Et unntak kan være (barnas mor)s kusine, (kusine), som har forklart at hun syntes (barnas mor)s barn hadde et vulgært språk. (Barnas mor)s mor har på den annen side forklart at hun aldri har reagert på barnas språk. Hun har hørt at de har brukt uttrykk med seksuell tilknytning, men ikke på noen måte som avviker fra det som er vanlig for barn. Ansatte i barnehagen har heller ikke reagert på noe de har hørt. Et annet unntak er (barnas mor)s venninne, (mors venninne), som under en middag hjemme hos (barnas mor) skal ha overvært at (sønnen) ble redd da han fikk et hår i munnen. Hun selv eller (barnas mor) skal da ha spurt: "Hva slags hår var det, (sønnen)?", hvoretter (sønnen) skal ha pekt ned mot sin penis. (Mors venninnens) hukommelse omkring dette har vært dårlig, og retten finner ikke å kunne tillegge dette vitneutsagnet noen vekt. Det har i forbindelse med barnevernets anmeldelse av (barnas far) blitt foretatt lekeobservasjon av (datteren) og dommeravhør av (sønnen). Psykiateren som har foretatt lekeobservasjonen uttaler i sin rapport at (datteren) vegret seg for å snakke om sin far, og at hun reagerte negativt på en dukke med penis. Retten finner det åpenbart at det ut fra denne rapporten ikke kan utledes noe som helst i retning av at (datteren) skal ha vært utsatt for seksuelt misbruk, selv om rapportskriveren noe overraskende har kommet til den konklusjon at lekeobservasjonen styrker mistanken om at seksuelle overgrep har skjedd. Når det gjelder dommeravhøret av (sønnen), fremkommer det heller ikke der noe som kan tyde på at overgrep har funnet sted. Tvert imot gir (sønnen) uttrykk for at han savner sin far, men at han ikke får lov til å treffe ham. Ifølge vitneutsagn fra en av FOBIK- psykologene kan denne uttalelsen oppfattes nettopp som en bekreftelse på at overgrep har 14 skjedd, idet (sønnen) på grunn av overgrep sier det motsatte av hva han mener. Retten antar at man trygt kan se bort fra denne muligheten. Spørsmålet om overgrep har skjedd beror etter dette på en vurdering av om (barnas mor) snakker sant om hva barna har sagt og gjort når hun og barna har vært alene sammen. Til dette spørsmålet kan det først bemerkes at psykologene ved FOBIK, som (barnas mor) har hatt utstrakt kontakt med fra sommeren 1998, ikke har funnet noen grunn til å tvile på henne. Ifølge vitnene fra FOBIK har hun overfor dem hele tiden forsøkt å finne andre forklaringer på det hun har sagt om barnas symptomer, enn at de har vært utsatt for overgrep. Dette samsvarer dårlig med den sakkyndiges erfaringer. Ifølge den sakkyndige har det vært umulig å få (barnas mor) til å resonnere omkring alternative forklaringer. Det behøver etter rettens vurdering ikke å ligge noen motstrid i dette. Det er fullt mulig at (barnas mor) i den første tiden etter at hun kom i kontakt med FOBIK opplevde spørsmålet om overgrep som usikkert, men at hun senere har blitt sikker. Dersom
det er slik at (barnas mor) etter å ha
gjennomgått en fase av usikkerhet har blitt sikker på at overgrep har
funnet sted, er det nærliggende å tro at hennes sikkerhet har kommet som
følge av den støtte hun har opplevd å få i FOBIK-prosjektet. Det kan
etter rettens vurdering se ut som om FOBIK har spilt en mindre heldig
rolle i denne saken, idet de ikke har gjort noe for å finne ut om det (barnas
mor) har fortalt er riktig. Ifølge vitneforklaringene fra FOBIK's
representanter har dette vært en bevisst strategi, da FOBIK's oppfatning
er at det er politiets oppgave å finne ut om overgrep har skjedd, og ikke
deres. FOBIK
har ansett (barnas mor) som sin klient,
og har hatt fokus så å si utelukkende mot hennes versjon av saken. (Barnas
far) fikk først kjennskap til at det i det hele tatt var en sak da
(barnas mor) etter råd fra FOBIK
innstilte barnas samvær med ham. På det tidspunktet hadde (barnas
mor) vært i hyppig kontakt med FOBIK i bortimot halvannet år. En
av psykologene i FOBIK har opplyst å ha hatt 68 møter med henne fra
sommeren 1998 til i dag. I tillegg har det vært en lang rekke telefonsamtaler. Ut
fra den kjennskap retten har fatt til FOBIK-prosjektet gjennom bevisførselen
i saken, betviler retten ikke at de psykologer som deltar i prosjektet kan
ha en positiv rolle som rådgivere i de saker hvor overgrep virkelig har
funnet sted. Prosjektlederen har i sin vitneforklaring opplyst at av de 31
saker prosjektet har behandlet, har bare tre gått til domstolene. I
de øvrige sakene har man gjennom rådgivning kommet frem til avtaler 15 mellom partene om ordninger som har fungert godt. Problemet med FOBIK synes imidlertid å være at de ikke har noen tiltak å sette i verk for å skille virkelige overgrepssaker fra innbilte. Merkelig nok virker psykologene i prosjektet heller ikke interessert i å forsøke å foreta noen slik utskilling. De har i sine vitneforklaringer gjentatte ganger understreket at de har tenkt på om det kunne finnes alternative forklaringer, men har etter det retten kan forstå latt det bli med tanken. Retten har etter en nøye vurdering av sakens beviser kommet til at det må anses så godt som sikkert at det (barnas mor) har fortalt ikke har rot i virkeligheten, og at det følgelig ikke kan bygges på at overgrep har funnet sted. Retten legger i sin vurdering for det første vekt på at det ikke finnes andre beviser enn (barnas mor)s forklaring som tyder på at overgrep kan ha skjedd. Videre legges det vekt på at det virker usannsynlig at intet av det (barnas mor) påstår å ha sett og hørt har kommet til uttrykk overfor noen andre enn henne. Det ville f. eks. vært nærliggende å vente at besteforeldre eller andre slektninger hadde merket noe, eller at noe hadde kommet frem i dommeravhøret av (sønnen), eller i barnas møter med den sakkyndige. Retten finner det i likhet med den sakkyndige påfallende at bare (barnas mor) har merket noe unormalt. Retten legger også vekt på at det under bevisførselen har fremkommet opplysninger som i sterk grad tyder på at (barnas mor)s oppfatninger av virkeligheten ikke alltid stemmer overens med den faktiske virkelighet. Det siktes her særlig til vitneforklaringen fra (barnas mor)s tidligere arbeidsgiver, (arbeidsgiver), som var innehaver av en pizzarestaurant hvor (barnas mor) en tid arbeidet som servitør. Han har forklart at (barnas mor) flere ganger feilaktig har overført saker hun har hørt om i media til å gjelde hennes eget liv. Blant annet har han fortalt at (barnas mor) etter å ha lest om en serie voldtekter ved Akerselven var overbevist om at hun selv hadde blitt forfulgt av den som hadde begått disse voldtektene, og at hun har snakket til arbeidskolleger om at noen var ute etter å drepe barna hennes mens de var i barnehage eller barnepark. Han har også fortalt at han ved en anledning ble oppringt av (barnas mor) sent på kvelden, fordi hun mente noen menn som satt ved et bord i restauranten var identisk med en gruppe bankranere hun hadde lest om i avisen. Innehaveren dro til restauranten og kontaktet de aktuelle mennene, som viste seg å være selgere. I tillegg til de episoder vitnet (arbeidsgiver) har fortalt om, anser retten at også (Barnas mor)s egen opplysning om at hun i løpet av livet har vært utsatt for blottere minst 20 ganger, bl.a. i forbindelse med løpeturer ved Sognsvann, gjør at det er sterk grunn til å trekke hennes troverdighet i tvil. Kommentar: Hvorfor har ikke de eminente ”ekspertene” i FOBIK dr. psykolog Odd Arne Tjersland og hans samboer psykolog Wenke Gulbrandsen klart å oppdage dette i løpet av 1 ½ år ? 16 Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om (barnas mor) subjektivt sett har løyet om overgrepene, eller om hun selv faktisk tror på at de har funnet sted. Det nevnes likevel at det er rettens klare inntrykk at hun ærlig og oppriktig tror at overgrepene har vært virkelige. Hvis man ser isolert på muligheten for at (barnas far) skal være en overgriper, synes denne å være svært liten. Han har i flere år arbeidet med barn i den kommunale skolefritids-ordningen, og hans sjef har aldri lagt merke til noe unormalt i hans måte å forholde seg til barna der på. Sjefen har i det hele tatt gitt ham det beste skussmål. Det må etter bevisførselen legges til grunn at (barnas far) umiddelbart etter at han ble kjent med anklagene som var rettet mot ham, fortalte om anklagene både til sine arbeidskolleger og til sin nærmeste familie. Det virker lite trolig at han ville ha gjort det dersom han virkelig hadde vært pedofil. Når retten etter dette finner å måtte bygge på at barna ikke har vært utsatt for overgrep, blir spørsmålet hvilken konsekvens dette skal få for hvor de skal bo fast. De har bodd hos (barnas mor) hele tiden etter bruddet mellom partene i mars 1998, og det er ingen grunn til å tro annet enn at (barnas mor) fullt ut evner å gi dem den omsorg de trenger i det daglige. Det må videre antas at det vil bli en betydelig omveltning i barnas liv dersom de nå skal flytte til sin far. Dette bør de selvfølgelig spares for med mindre sterke grunner tilsier at det likevel vil være til deres beste å flytte. Retten er av den oppfatning at dersom barna skal fortsette å bo hos (barnas mor), vil det være en overhengende fare for at hun vil fortsette å innprente dem at de har vært utsatt for overgrep, og at de således vil vokse opp i troen på at deres far er en overgriper. Det er også en klar risiko for at hun vil ta barna med til FOBIK på nytt så snart hun oppdager noe hun tolker som tegn på mulig misbruk, og også dette ville etter rettens oppfatning være svært uheldig, av hensyn til barnas oppfatninger av sin far, og av hensyn til deres oppfatninger av seg selv som overgrepsofre. Ifølge den sakkyndige er det ikke grunn til å tro at barna så langt har tatt noen skade av det som har skjedd, men han har vært bekymret for at skadevirkninger vil inntre dersom innprentingen av at overgrep har skjedd fortsetter utover den alder barna, og da særlig (sønnen), nå er i. Retten deler denne bekymringen. (Barnas mor) vil naturligvis også ha en viss anledning til å påvirke barna om hun skal ha samvær 17 med dem, men retten finner det klart at det vil være vesentlig større muligheter for dette om barna blir boende hos henne. Retten har kommet til at det klart vil være til barnas beste at de nå flytter fra mor til far. (Barnas far) har sagt seg villig til å flytte fra sitt nåværende bosted på Torshov til det strøket (barnas mor) og barna nå bor i, dersom han får den daglige omsorg. Barna skal dermed slippe å bytte skole og barnehage. Det kan naturligvis være usikkert om han faktisk kommer til å flytte, men retten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dette. Det skjer ganske hyppig at barn må skifte skole, og ulempene ved dette vil mer enn oppveies ved at de blir skjermet fra å vokse opp i troen på at deres far har utsatt dem for seksuelle overgrep. I og med at retten har kommet til at barna nå skal bo fast hos (barnas far), finner retten det lite tvilsomt at han må gis del i foreldreansvaret, jf. barneloven § 35, 3. ledd, jf. l. ledd. Det ville være særdeles upraktisk om den som har den daglige omsorg ikke også skulle ha foreldreansvar. (Barnas mor) skal selvfølgelig ha samværsrett etter at barna flytter til (barnas far), og omfanget av denne skal etter den påstand som er nedlagt fastsettes etter rettens skjønn. Retten kan ikke se at det er noe som skulle tilsi at det er grunnlag for å fravike det som i barneloven § 44 a kalles "vanlig samværsrett", dvs. at barna skal være hos (barnas mor) en ettermiddag pr. uke, annenhver helg, to uker i sommerferien, samt i julen eller påsken. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges anbefaling. Retten forutsetter at det ikke er behov for å fastsette detaljerte bestemmelser om klokkeslett for samværenes begynnelse og slutt m.v., idet partene antas å være i stand til selv å regulere dette på en måte som passer dem. Begjæringen om foregrepet tvangskraft: Advokat Lærum har lagt ned påstand om at en dom i saksøkers favør må gis foregrepet tvangskraft i medhold av tvml. § 148. Retten legger imidlertid til grunn at tvml. § 148 ikke kan anvendes i saker hvor det også er mulig å begjære midlertidig avgjørelse etter barneloven § 38. Det vises til note 84 i Kirsten Sandbergs kommentarer til barneloven i Karnov, og til Rt. 1997 s. 1853 og Rt. 1986 s. 215. Av de nevnte avgjørelser går det frem at Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser om midlertidig forføyning ikke kan brukes når det etter barneloven er 18 adgang til å kreve midlertidig avgjørelse. Begrunnelen er at det ellers ville åpnes for parallelle begjæringer med motstridende innhold. Denne begrunnelsen har gyldighet også i forhold til en begjæring om foregrepet tvangskraft. Saker om foreldreansvar, samværsrett og fast bosted for barn er imidlertid indispositive, i den forstand at retten ikke er bundet av partenes påstander, jf. Skoghøy, Tvistemål (1998), s. 437, og Hov, Rettergang i sivile saker (2. utg., 1994), s. 306. Spørsmålet er om dette medfører at retten har adgang til å fatte en midlertidig avgjørelse som gjelder tiden fra dommen er avsagt til det foreligger rettskraftig dom, selv om påstanden går ut på foregrepet tvangskraft. Retten antar at prinsippet om at partenes påstander ikke er bindende, neppe kan trekkes så langt at retten f. eks. kan fatte en midlertidig avgjørelse hvis ingen av partene har gitt uttrykk for noe ønske i den retning. I dette tilfellet har imidlertid den ene part klart gitt uttrykk for at en regulering fra rettens side av tidsrommet mellom domsavsigelse og rettskraftens inntreden er ønsket. Påstanden er bare noe uheldig utformet. Retten antar at den i slikt tilfelle må ha adgang til å treffe midlertidig avgjørelse, dersom den finner det riktig å gjøre det En viktig del av rettens begrunnelse for å gi (barnas far) medhold, er at det er viktig at barna snarest mulig kommer bort fra den uheldige påvirkning de vil bli utsatt for fra sin mor, og eventuelt fra FOBIK, med hensyn til å bli opplært til å tro at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Dette taler etter rettens oppfatning så sterkt for å foreta overflyttingen snarest mulig, og før dommen blir rettskraftig, at det bør avsies kjennelse om at barna skal bo hos sin far også i påvente av rettskraftig dom. Selv om resultatet etter en anke skulle bli at barna likevel skal bo hos sin mor, vil det ikke påføre dem noen ubotelig skade at de i en periode har bodd hos far. Det må naturligvis gis en viss frist for å få overflyttingen gjennomført, bl.a. av hensyn til at barna må ha god tid til å bli forberedt på den. Retten anser at denne fristen passende kan settes til tre uker etter at dommen er forkynt. Fristen fastsettes i medhold av tvml. § 146, 3. ledd. Jf. §164. 19 Saksomkostninger: Saksomkostningsavgjørelsen i barnefordelingssaker går relativt hyppig ut på at hver part skal bære sine egne omkostninger. Et slikt resultatet vil være begrunnet i at begge parter har hatt god grunn til å la saken gå for retten, og at avgjørelsen dermed har budt på tvil, jf. tvml. § 172,2. ledd. I nærværende sak har retten ikke vært i tvil om resultatet, og det er heller ingen av de andre unntaksreglene i § 172, 2. ledd som kommer til anvendelse. Retten finner derfor at saksøkte i medhold av hovedregelen i tvml. § 172, l. ledd må pålegges å erstatte saksøkerens kostnader i anledning saken. Advokat Lærum har inngitt omkostningsoppgave på til sammen kr. 103.637,-, hvorav kr. 101.840,- utgjør salær, inkludert merverdiavgift for arbeid utført etter 1.juli 2001. Kr. 20.000,- av salærkravet gjelder den midlertidige avgjørelse. Retten har intet å bemerke til omkostningsoppgaven, og legger den til grunn, jf. tvml. § 176. I tillegg kommer den halvpart av utgiftene til den sakkyndige som saksøkeren i medhold av tvml. § 171 og rettens beslutning av 22. januar 2001 står ansvarlig for overfor det offentlige. De totale utgifter til den sakkyndige er på kr. 68.997,-, og saksøkerens andel av dette blir dermed kr. 34.498,-. Tatt i betraktning at det har vært nødvendig for den sakkyndige å nedlegge et omfattende arbeid i saken, har retten heller intet å bemerke til hans omkostningsoppgave. Omkostningsavgjørelsen vedrørende den midlertidige avgjørelse ble utsatt til hovedsaken. Ut fra det resultat byretten og lagmannsretten kom til vedrørende den midlertidige avgjørelse, må saksøkeren anses å ha tapt den delen av saken fullstendig i begge instanser, og han skal da pålegges å erstatte saksøktes utgifter i denne forbindelse. Dissse utgiftene er i omkostningsoppgave fra saksøktes prosessfullmektig oppgitt til kr. 16.000,-, og retten legger oppgaven til grunn. Saksøkte har hatt fri rettshjelp, og skal dermed betale egenandel av beløpet på 25 %, dvs. kr. 4.000,-. Dette beløpet skal saksøkeren følgelig betale til saksøkte, mens det resterende beløp, kr. 12.000,-, skal betales til det offentlige. I hovedsaken blir det beløp saksøkte er ansvarlig for overfor saksøkeren på kr. 118.135,-, når saksøkerens utgifter til midlertidig avgjørelse er trukket fra, og hans andel av utgiftene til den sakkyndige er lagt til. 20
Retten hevet
Steinar Fredriksen * * * * * * 21 Dommen (slutningens pkt l, 2,3,5 og 6) kan påankes til Borgarting lagmannsrett. Kjennelsen (slutningens pkt 4) kan påkjæres til Borgarting lagmannsrett. Anken/kjæremålet må erklæres direkte for Oslo byrett innen l - en - måned fra dommen/kjennelsen er forkynt. Ankeerklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og få ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.
|