Tilbake til Nasjonal Støttegruppe Mot Falske Incestanklager
Kjennelse
ved Frostating Lagmannsrett av 24. September 1999
Erstatning, oppreisning,
uberettiget forfølgning, arvinger.
Straffeprosessloven § 444,
§ 446, § 448.
SAMMENDRAG:
Atle Joar Hage ble straffedømt
og senere frifunnet i en gjenopptakelsessak som barna anla ca 14 år etter
straffedommen mot faren og ca 11 år etter at han begikk selvmord. Hages barn
ble tilkjent erstatning for farens økonomiske tap som følge av starffeforfølgningen
mens han levde med kr. 100.000,-.
Barna krevde også erstatning
og oppreisning for det økonomiske og ikke-økonomiske tapet de hevdet å ha
blitt påført som følge av starffeforfølgningen mot faren. Dette fikk de ikke
medhold i. Videre krevde barna som sin fars arvinger, skulle tilkjennes den
oppreisning han selv ville hatt krav på om faren ikke hadde begått selvmord,
og deres krav om erstatning og oppreisning for økonomisk og ikke-økonomisk tap
de selv mente seg påført ved straffeforfølgningen mot faren, førte ikke
frem.
PARTER:
1. Atle Joar Hages dødsbo,
2. B, Oslo, 3.
C, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Skogrand, Trondheim).
Motpart: Staten
v/Justisdepartementet v/ Statsadvokatene i Trondheim, Trondheim
(Prosessfullmektig: Statsadvokat Kari Lynne, Trondheim).
Dommere
i Lagmannsretten:
Lagdommer Ivar Oftedahl, formann. Lagdommer
Mats Stensrud.
Lagdommer Ole Johan Lund.
Atle Joar Hage ble i Frostating lagmannsrett 16. november 1984 dømt for
forbrytelser mot straffeloven § 195 første ledd 1. straffalternativ, § 194 og
§ 207 1. straffalternativ, til fengsel i 1 år hvorav 120 dager ubetinget, og
til å betale saksomkostninger med kr. 3.000,-.
De handlinger Atle Joar Hage ble domfelt for gjaldt utuktig omgang med
datteren B (nå B) og sønnen C (nå C) en eller flere ganger med hver av dem i
tidsrommet august 1980 til juni 1982. B
var den gang 5 - 7 år og C 3 -5 år gammel.
Atle
Joar Hages anke over dommen ble avvist. Hans
benådningssøknad ble avslått, og hans klage over avslaget ble ikke tatt til følge.
Han sonet den ubetingede del av dommen fra mai til september 1986, og
begikk senere selvmord i september 1987.
Den 29. desember 1997 fremsatte B (da 22 år) og C (da 20 år)
gjenopptakelsesbegjæring til Frostating lagmannsrett.
Etter muntlig forhandling avsa lagmannsretten 24. april 1998 dom
hvoretter Atle Joar Hage enstemmig ble frifunnet. Av
oppsummeringen i domspremissene fremgår at lagmannsretten fant at det var gjort
sannsynlig at Atle Joar Hage ikke begikk handlingene.
Om saksforholdet og om Atle Joar Hages og de to barnas personlige forhold
for øvrig, henviser lagmannsretten til frifinnelsesdommen i
gjenopptakelsessaken.
På vegne av Atle Joar Hages dødsbo og på egne vegne, fremsatte B og C
9. Juni 1998 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølging
mot Atle Joar Hage, med til sammen kr. 5 100.000,-.
I kravet er det henvist til straffeprosessloven § 444, § 445, § 446 og
§ 448. Det er nedlagt slik påstand:
"1.
Atle Joar Hages dødsbo tilkjennes erstatning for idømte
saksomkostninger og inntektstap inkludert renter begrenset oppad til kr.
100.000,-.
2.
Atle Joar Hages dødsbo tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr.
1.000.000,-.
3.
Atle Joar Hages dødsbo tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med
erstatningssaken.
4.
B tilkjennes erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv begrenset oppad
til kr. 2.000.000,-.
5.
B tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr. 1.000.000,-.
6.
C tiljennes oppreisning begrenset oppad til kr. 1.000.000,-.
7.
B og C tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med erstatningssaken."
Statsadvokatene i Trondbeim
avga uttalelse om kravene i prosesskriv 23. november 1998.
Av uttalelsen fremgår at påtalemyndigheten er enig i at B og C som Atle
Joar Hages arvinger har krav på erstatning for Atle Joar Hages økonomiske tap
ved den uberettigede strafforfølgningen mot ham, og også på å få dekket
sine saksomkostninger for denne del av kravet.
Det er imidlertid etterlyst en nærmere dokumentasjon og
"1.
Krav om erstatning fra Atle Joar Hages dødsbo/ arvinger tas til følge
med dokumentert beløp.
2.
Krav om oppreisning fra Atle Joar Hages døsbo/ arvinger tas ikke til følge.
3.
Krav om saksomkostninger fra Atle Joar Hages dødsbo/ arvinger tas ikke til følge.
4.
Krav om erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv fra B tas ikke til følge.
5.
Krav om oppreisning fra B tas ikke til følge.
6.
Krav om oppreisning fra C tas ikke til følge.
7.
Krav om saksomkostninger fra B og C tas ikke til følge."
Av en uttalelse fra advokat Skogrand 9. februar 1999 fremgår bl.a. at
det ikke anses mulig å foreta en nærmere dokumentasjon av Atle Joar Hages økonomiske
tap ved den uberettigede strafforfølgningen mot ham, og heller ikke en
spesifikasjon av dødsboets erstatningskrav ut over momenter som er nevnt i
uttalelsen og som fremgår av gjenopptakelsesbegjæringen og av sakens
dokumenter.
På telefonisk henvendelse fra lagmannsretten 16. februar bekreftet
advokat Skogrand at muligheten for ytterligere dokumentasjon og spesifikasjon
var tilsvarende begrenset for så vidt angår Atle Joar Hages dødsbos
"Saken er nå klar til avgjørelse.
Ingen av partene har begjært muntlig forhandling om kravene, og
lagmannsretten ser ikke behov for å fravike lovens utgangspunkt om skriftlig
behandling i den foreliggende sak, jf straffeprosessloven § 449 tredje ledd.
........
Begge parter har uttalt seg om rettsgrunnlaget for kravene.
Det må anses på det rene at en nærmere faktisk bevisføring med
dokumentasjon og spesifikasjon av betydning for eventuelle utmålinger, ikke er
mulig. Lagmannsretten må avgjøre kravene i påstanden på grunnlag av det som
foreligger og relevante rettslige utmålingsmomenter.
Advokat Skogrand og statsadvokatene gis frist til 16. August 1999 for
eventuelt å anføre rettsavgjørelser og andre rettslige referanser og momenter
av betydning for mulige utmålinger av de respektive erstatnings- og
oppreisningsbeløpene. Fristen vil
ikke bli forlenget. Lagmannsretten
tar uansett sikte på å avsi kjennelse som avgjør kravene i løpet av august
1999."
Statsadvokatene har 2. august 1999 uttalt at dødsboets krav på
erstatning aksepteres av påtalemyndigheten med et beløp som oppad er begrenset
til totalt kr. 100.000,-. For de øvrige
kravene henviser statsadvokatene til tidligere prosesskrift.
Subsidiært anføres momenter av betydning for eventuelle utmålinger,
som lagmannsretten etter omstendighetene ikke finner det nødvendig å gjengi.
Advokat Skogrand har ikke uttalt seg.
Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å gjengi partenes hovedanførsler
under de enkelte erstatnings- og oppreinsingskrav som drøftes i bemerkningene
nedenfor.
Lagmannsretten vil først ta stilling til Atle Joar Hages erstatningskrav
dersom han hadde levet (I), deretter Atle Joar Hages oppreisningskrav dersom han
hadde levet (II), Atle Joar Hages dødsbos krav på slik erstatning som han
ville blitt tilkjent om han hadde levet (III), Atle Joar Hages dødsbos krav på
slik oppreisning som han ville blitt tilkjent om han hadde levet (IV) og endelig
B og Cs egne krav på erstatning og oppreisning (V).
I. Om
Atle Joar Hages erstatningskrav.
Atle Joar Hage ble frifunnet av de samme dommere som avgjør erstatnings-
og oppreisningskravene i den foreliggende sak, jf straffeprosessloven § 447
tredje ledd. Frifinnelsesdommen
konkluderer som nevnt enstemmig med at Atle Joar Hage ble uskyldig dømt, og at
det var sannsynliggjort at han ikke foretok de handlinger han ble domfelt for.
Bevismessig står saken etter lagmannsrettens syn i samme stilling nå
som da frifinnelsesdommen ble avsagt, og lagmannsrettens vurderinger er de
samme. Under henvisning til
bevisvurderingene og premissene i frifinnelsesdommen, legges det følgelig til
grunn for den fortsatte drøftelse at det er gjort sannsynlig at Atle Joar Hage
ikke foretok de handlinger han ble siktet og dømt for.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen videre til grunn at det hos
Atle Joar Hage selv ikke forelå omstendigheter som etter straffeprosessloven §
444 annet og tredje ledd ville gitt grunnlag for ikke å tilkjenne ham
erstatning, eller for at erstatningen ble satt ned eller falt helt bort.
Det følger av dette at Atle Joar Hage dersom han hadde levet, selv
utvilsomt ville hatt krav på erstatning for de økonomiske skader han ble påført
ved strafforfølgingen mot ham, jf straffeprosessloven § 444 første ledd
1. punktum.
Partene er er enige i det, og det anses unødvendig å gjengi anførslene
for så vidt. Omfanget av det økonomiske
tapet Atle Joar Hage ble påført kommer lagmannsretten tilbake til under punkt
III.
II. Om Atle Joar Hages
oppreisningskrav.
Avgjørende for om Atle Joar Hage ville blitt tilkjent oppreisning for
krenkelser eller skader av ikke-økonomisk art dersom han hadde levet, er om
"særlige grunner" ville talt for det, jf straffeprosessloven § 446.
"Særlige grunner" kan være arten av de krenkelser og skader av ikke-økonomisk
art som den siktede ble påført ved den uberettigede forfølgningen, men også
andre momenter. Herunder at det har
skjedd frihetsberøvelse, feil og sendrektighet i saksbehandlingen, hvor
infamerende handlinger forfølgningen gjaldt, oppmerksomheten saken vakte, den
sosiale skadeevnen osv.
Atle Joar Hage ble uskyldig dømt
til fengsel i 1 år for alvorlige seksuelle overgrep mot sine egne barn fra de
var hhv. ca 3 og 5 år gamle. Han
sonet 120 dager etter forgjeves å ha anket, søkt benådning, og klaget. Saken
vakte betydelig offentlig oppmerksomhet og den stemplet ham i hans nærmiljø.
Han ble en nedbrutt mann, isolerte seg og fungerte ikke godt i sin
stilling. Han begikk til slutt
selvmord.
Atle Joar Hage var som nevnt ikke selv noe å bebreide for at forfølgningen
mot ham ble innledet og for det forløp straffesaken fikk.
Han hevdet hele tiden sin uskyld, og han gikk til anmeldelse mot den som
fremsatte
Rettspraksis på grunnlag av straffeprosessloven § 446 tilsier etter
lagmannsrettens vurdering at kravet om "særlige grunner" klart er
oppfylt i saken, og at Atle Joar Hage dersom han hadde levet utvilsomt ville ha
hatt
Statsadvokatene har ikke uttalt seg om Atle Joar Hage selv ville ha hatt
krav på oppreisning, bare om dødsboet/ arvingene kan nå frem med et slikt
krav etter hans død. Etter
konklusjonen anses det unødvendig å gjengi B og Cs anførsler om Atle Joar
Hages oppreisningskrav.
III. Om dødsboets krav på erstatning.
B og C har under henvisning til rettsteorien gjort gjeldende at det ikke
er tvilsomt at Atle Joar Hages erstatningskrav er gjenstand for arv.
Statsadvokatene er på grunnlag av rettsteori og rettspraksis enig i det,
men har anført at det ikke består noe dødsbo etter Atle Joar Hage og at boet
i tilfelle må gjenåpnes. Statsadvokatene antar videre at et dødsbo som
skiftes privat ikke har selvstendig partsevne i forhold til
Lagmannsretten vil kort bemerke at det rettslig ikke kan anses tvilsomt
at et krav om erstatning for økonomisk skade som følge av uberettiget
strafforfølging kan gjøres gjeldende av arvingene til den forfølgningen var
rettet mot, jf for så vidt Bjerke/ Keiserud "Straffeprosessloven" 2.
utg. (Bind II), side 1051 med henvisninger til annen litteratur.
Partsangivelsen i påstandens pkt. 1 må slik lagmannsretten ser det
forstås som en upresis fellesbetegnelse for Atle Joar Hages to barn.
De var hans eneste arvinger og loddeiere i boet og det er de som har
fremsatt kravet. Lagmannsretten
legger det til grunn.
B og C har følgelig krav på slik erstatning for økonomisk skade som
Atle Joar Hage selv ville ha hatt etter straffeprosessloven § 444 dersom han
hadde levet.
Det er utvilsomt en faktisk sammenheng mellom Atle Joar Hages selvmord og
den forutgående strafforfølgningen mot ham.
Selv om man imidlertid anså forfølgningen som direkte årsak til at
Atle Joar Hage døde, ville hans eget tap være begrenset til det tap han
faktisk led i sin levetid pga. forfølgningen.
Barna kan kreve erstatning for tapet av en forsørger, men de kan som
hans arvinger ikke kreve erstatning for et fremtidig økonomisk tap for ham
etter hans dødsfall, jf Lødrup: "Rett og rettssal" 1984 side 576 for
rene personskadeerstatningstilfeller. Det
må også gjelde for arvingene til en erstatning etter straffeprosessloven §
444, fordi kravet der på samme måte er begrenset til avdødes økonomiske tap
i sin levetid. Som Atle Joar Hages
arvinger kan B og C derfor bare kreve erstattet lidte tap for Atle Joar Hage i
hans levetid.
Atle Joar Hage ble idømt saksomkostninger med kr. 3.000,-, men det er
ikke opplyst andre utgifter eller lignende som forfølgningen påførte ham. Han
sonet 120 dager i fengsel og hadde ikke inntekt da.
Det synes også på det rene at forfølgningen, domfellelsen og soningen
innvirket negativt på hans senere karriere, motivasjon og arbeidsevne og derfor
også på inntektene frem til han døde.
Fordi Atle Joar Hage er død og fordi saken er gammel, har det rimeligvis
vært vanskelig for B og C å foreta en nærmere dokumentasjon og spesifikasjon
av Atle Joar Hages lidte økonomiske tap som følge av forfølgningen før han døde.
Rent skjønnsmessig må det likevel uten videre legges til grunn at tapet minst
tilsvarer påstandsbeløpet. Lagmannsretten
fastsetter derfor erstatningen for B og C som Atle Joar Hages dødsbo/ arvinger
til kr. 100.000,- som et skjønnsmessig engangsbeløp begrenset av påstanden,
hvorav renter utgjør kr. 50.000,-.
IV. Om dødsboets krav på oppreisning.
Også i forhold til dødsboets oppreisningskrav legger lagmannsretten til
grunn at Atle Joar Hages dødsbo er synonymt med barna B og C som eneste
arvinger. (…)En eventuell
oppreisning til dødsboet, må i likhet med erstatningen i tilfelle begrenses
til krenkelser og skader av ikke-økonomisk art i Atle Joar Hages levetid, jf drøftelsen
foran.
En imøtekommelse av boets krav er først og fremst betinget av at det
overhodet er rettslig grunnlag for å tilkjenne arvinger en oppreisning som den
avdøde siktede selv ville blitt tilkjent om han hadde levet.
Det bemerkes imidlertid at den rettslige reservasjon i
straffeprosessloven § 446 om at oppreisning kan tilkjennes "når særlige
grunner taler for det", etter ordlyden direkte bare tar sikte på den som
selv har vært utsatt for forfølgningen.
B og C har i det vesentlige gjort gjeldende at rettstilstanden med hensyn
til om et oppreisningskrav er gjenstand for arv, kan fremstå som tvilsom, men
at risikoen for lovens uklare utforming i tilfelle bør legges på staten og
ikke på dem. Som rettslig grunnlag
for barnas oppreisningskrav er særlig anført at det fremstår som inkonsekvent
å påberope seg en analogisk anvendelse av reglene i skadeserstatningsloven
bare for arvingenes oppreisningskrav og ikke for deres erstatningskrav.
Sammenhengen i reglene tilsier at erstatning og oppreisning ved uberettiget
strafforfølgning arvemessig vurderes likt.
En oppreisning kan tilkjennes andre enn siktede selv.
Den kan derfor ikke bare anses som kompensasjon for siktede selv som
faller bort når han dør. Domfellelsen
var direkte årsak til selvmordet. Ut
fra en rimelighetsbetraktning vil det da fremstå som støtende om Atle Joar
Hages arvinger taper oppreisningsbeløpet bare som følge av at forfølgningen
ledet til at han begikk selvmord.
Statsadvokatene har i det vesentlige gjort gjeldende at arvingenes
oppreisningskrav må avvises. Det
er særlig vist til at oppreisning etter skadeserstatningsloven er en rent
personlig rett som ikke kan overføres ved arv når kravet ikke er godkjent
eller gjort gjeldende ved søksmål.
Oppreisning skal være en personlig kompensasjon for tapt
eller redusert livskvalitet og begrunnelsen for å gi slik kompensasjon faller
bort når den berettigede dør. Arvinger
er dessuten en uensartet gruppe. For fjernere arvinger gjør ikke
rimelighetshensyn seg gjeldende, og det kan tenkes tilfelle der det vil virke
direkte støtende at oppreisning etter uberettiget strafforfølgning tilkjennes
siktedes arvinger.
Lagmannsretten bemerker at det verken i straffeprosessloven kap. 31,
forarbeidende til loven eller i rettspraksis og teori er klare holdepunkter for
at oppreisningskrav etter uberettiget strafforfølgning er gjenstand for arv.
Det kan da være naturlig å sammenligne med regler for oppreisning på
andre grunnlag enn uberettiget strafforfølgning.
Oppreisningsinstituttet i gjeldende norsk rett hviler på
flere hensyn, og det har både pønale, preventive,
ideelle og gjenopprettede funksjoner, jf Lødrup: "Lærebok i
erstatningsrett" 3. utg. side 434. De
forskjellige hensyn og funksjoner gjør seg gjeldende med ulik styrke på ulike
livsområder, og vilkårene er derfor ulike.
Oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 og § 3-6 forutsetter således
skyld hos noen, mens statens ansvar etter straffeprosessloven § 446 i
prinsippet er objektivt, selv om skyldvurderinger kan inngå ved avgjørelsen av
om det foreligger "særlige grunner".
Etter skadeserstatningsloven § 3-10 er ren personskadeserstatning
gjenstand for arv, mens menerstatning og oppreisning bare er det på bestemte
vilkår. Det kan nok anføres
reelle grunner for at erstatning og oppreisning til personskadelidte arvemessig
behandles likt, men regelen er likevel klar.
Oppreisningens karakter av en rent personlig kompensasjon for tapt eller
redusert livskvalitet er den samme i personskadetilfelle som ved uberettiget
forfølgning. Dens gjenopprettende
funksjon kommer like mye i bakgrunnen i forhold til en avdød skadelidt som til
en avdød som har vært utsatt for uberettiget strafforfølgning.
Det har lovgiveren tatt konsekvensen av med hensyn til
personskadeerstatningen, idet et oppreisningskrav fra en personskadelidt ikke går
over på hans arvinger - selv ikke når skaden var forsettlig og endte med død.
Reglene om oppreisning har felles utgangspunkt i straffelovens
ikrafttredelseslov, som begrenset arvingenes rett til tilfelle der
oppreisningskravet var anerkjent eller gjort gjeldende ved søksmål før dødsfallet,
jf Lødrup: "Rett og rettssal" side 579.
For personskadesaker er begrensningene videreført i
skadeserstatningsloven av 1969, og ved senere endringer i loven.
Stillingen for arvingene til en som har vært utsatt for uberettiget
strafforfølgning er ikke regulert i straffeprosessloven, men det foreligger
ikke rettskilder eller spesielle hensyn som tilsier en annen regulering enn den
som følger av skadeserstatningsloven. I
mangel av lovregler og andre holdepunkter, må prinsippene i
skadeserstatningsloven komme utfyllende til anvendelse ved praktiseringen av
straffeprosessloven § 446.
Det følger av skadeserstatningsloven § 3-10 at oppreisning ikke overføres
ved arv med mindre kravet er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål.
Atle Joar Hages krav på oppreisning verken var eller kunne etter
Lagmannsretten konkluderer
med at B og C som Atle Joar Hages dødsbo ikke har krav på oppreisning som Atle
Joar Hage selv ville ha blitt tilkjent om han hadde levet.
V. Om Bs egne erstatnings- og
oppreisningskrav og Cs eget oppreisningskrav.
B og C har i det vesentlige gjort gjeldende at så vel ordlyden i
straffeprosessloven § 448 som juridisk teori og rettspraksis gir grunnlag for
å tilkjenne siktedes familiemedlemmer kompensasjon for skader som ikke dekkes
av erstatning til siktede selv. Videre
anfører de at det ikke bare er skade ved konkrete tiltak under forfølgningen
som dekkes. Dette gjelder både
erstatning og oppreisning. I
den foreliggende sak fremstår det som rimelig at B tilkjennes erstatning for de
betydelige problemer som har oppstått for henne på grunn av feildiagnose, og
at begge barna tilkjennes oppreisning bl.a for at de har vært stemplet som
incestofre.
Statsadvokatene har i det vesentlige gjort gjeldende at
straffeprosessloven § 448 bare hjemler erstatning for konkrete tiltak under
forfølgningen og ikke for forfølgningen som sådan.
Dette støttes av lovens ordlyd, forarbeidene, rettspraksis og av
sammenhengen i rettssystemet særlig sett i forhold til skadeserstatningsloven.
De samme rettskilder gir grunnlag for å hevde at det er bare økonomisk
skade som kan kreves erstattet og at § 448 derfor ikke hjemler oppreisning i
det foreliggende tilfelle.
Lagmannsretten legger til grunn at økonomiske skader som er påført
bl.a. den siktedes barn i forbindelse med uberettiget forfølgning mot ham,
etter straffeprosessloven § 448 kan kreves erstattet selvstendig av barna. Hvor
vidt erstatning faktisk skal tilkjennes, beror etter loven på en konkret
rimelighetsvurdering.
Dette må utvilsomt gjelde for økonomiske skader som følge av konkrete
tiltak og forføyninger under forfølgningen.
Barnas erstatningskrav er ikke begrenset til fysiske skader som var en følge
av tvangsmidler under forfølgningen, jf Bjerke/ Keiserud
"Straffeprosessloven" 2. utg. bind II side 1052 og Ken Uggerud:
Erstatning etter straffeforfølgelse 1998 side 344.
Bestemmelsen gjelder både lidt og fremtidig tap for barna, som har årsakssammenheng
med konkrete skader påført dem ved tiltak under forfølgningen mot faren.
Kravets selvstendighet gjør det uavhengig av om faren lever.
Etter ordlyden i straffeprosessloven § 448 - "og ulempe" - og
forarbeidene, legger lagmannsretten videre til grunn at barna også kan
tilkjennes oppreisning, jf for så vidt Andenæs: Norsk straffeprosess (1994)
side 260, Bjerke/ Keiserud "Straffeprosessloven" 2. utg. bind II s
1052 og Rt 1998 1596. Straffeprosessloven
§ 448 står på egne ben i forhold til § 444 og § 446.
Som det er lagt til grunn i frifinnelsesdommen i gjenopptakelsessaken,
var barna overhodet ikke trukket inn i og direkte berørt av noe tiltak eller
noen forføyning under forfølgningen mens den pågikk, som vitner, ved
dommeravhør eller lignende, og det ble ikke anvendt tvangsmidler som rammet
dem. Barna ble tvert om i for stor
grad holdt utenfor eller skjermet fra hele saken.
I
den grad barnas faktiske atskillelse fra faren under forfølgningen, soningen og
frem til han begikk selvmord kan anses som en direkte skade eller krenkelse for
dem, var det først og fremst en følge av morens sterke engasjement og
disposisjoner for å hindre samvær etter kjennelsen i samværsaken.
Det må etter bevisføringen i saken anses på det rene at verken B eller
C selv ble påført direkte skader eller krenkelser av økonomisk eller ikke-økonomisk
art ved konkrete tiltak og forføyninger under strafforfølgningen mot faren,
som kan utløse rett til selvstendig erstatning og oppreisning for dem.
Det synes heller ikke anført.
Atle Joar Hage døde ikke av den offentlige forfølgningen. men den var
utvilsomt medvirkende til at han begikk selvmord.
B
og C kan imidlertid ikke kreve erstatning og/ eller oppreisning på grunn av
selvmordet. Dette var ingen påregnelig
og adekvat skadefølge av forfølgningen.
Spørsmålet blir da om B og C kan kreve økonomisk kompensasjon fra
staten for andre skader og krenkelser som er avledet av den offentlige forfølgning
mot faren. Det vil si om selve forfølgningen
reduserte deres livsvilkår, livskvalitet og utvikling slik de har gjort
gjeldende, og om det er erstatningsmessig etter gjeldende rett.
Begge barna har krevet oppreisning på dette grunnlag, men bare B har
krevet erstatning. Bs psykiske
problemer under oppveksten og hennes tilpasningsvansker har da også vært langt
mere dramatiske enn Cs, slik den
omfattende dokumentasjonen for henne viser.
Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det ikke tilstrekkelig årssakssammenheng
mellom strafforfølgningen mot Atle Joar Hage og de påkjenninger og prøvelser
av mere psykisk og sosial art som B og C er blitt påført og som de trekker med
seg i fremtiden. I den grad selve
forfølgningen mot faren
har hatt noen slike avledete konsekvenser for barna, fremstår de som
ubetydelige i forhold til en rekke andre hovedårsaksfaktorer.
Det er i etterhånd påvist
svakheter og reist berettiget kritikk mot sider av etterforskningen og
domfellelsen av Atle Joar Hage. Likevel var ikke forfølgningen og avgjørelsen
irrasjonell i lys av kunnskapsnivået og bevismidlene på det tidspunkt.
Når forfølgningen fikk det forløp og resultat som den gjorde, var hovedårsaken
uriktige beskyldninger og manipulasjoner fra morens side.
Barnas oppvekst og utvikling ble
i betydelig grad preget av at foreldrene sto i voldsom konflikt.
Konflikten vedvarte under forfølgningen og senere.
Barna ble involvert i konflikten. Foreldrene
ble separert og skilte seg. Moren
oppnådde å skille barna fra faren før forfølgningen, ved pågående og
sterkt engasjement. Hun tok barna
med seg til Østlandet mens de var små, og hun avskar dem også enhver
forbindelse med farsslekten.
Barna var hele tiden under hennes
spesielle innflytelse også når det gjaldt synet på faren og på farens
angivelige ugjerninger mot dem. De har forklart seg om hvordan de hadde det
under oppveksten hos sin mor og stefar, og om hvordan moren har forholdt seg til
dem. Historien har gjentatt seg, i
forholdet mellom D og E, med voldsomme konflikter, samværsnekt med nye barn og
incestbeskyldninger både mot stefar og C.
Forklaringene i lagmannsretten
fra B, C, D og E, og dokumentasjon av Bs sykehistorie viser at hovedårsaken til
barnas dårlige oppvekstvilkår og reduserte livskvalitet var en sviktende
omsorg fra
B og Cs årsaksforklaringer har først
og fremst hatt karakter av bebreidelser mot moren og delvis stefaren for måten
de selv ble behandlet på i barndommen, oppveksten og i ettertid.
Opplevelsen av
Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke påvist eller sannsynliggjort
direkte eller avledede skader eller krenkelser av økonomisk eller ikke økonomisk
art for B og C som kan tilbakeføres til selve strafforfølgningen mot Atle Joar
Hage. De kan derfor ikke tilkjennes erstatning og/ eller oppreisning på
grunnlag av straffeprosessloven § 448.
VI.
Saksomkostninger
B og C har bare vunnet frem med ett av flere krav, og beløpsmessig for
en beskjeden del. Det krav som de
har vunnet frem med, var i prinsippet akseptert av påtalemyndigheten og det er
under saksforberedelsen også godtatt beløpsmessig.
For de øvrige krav har det imidlertid reist seg flere rettsspørsmål
som har voldt en viss tvil.
Det er ikke holdt muntlig forhandling i erstatningssaken, og B og Cs
prosessfullmektig, advokat Øystein Skogrand, er ikke oppnevnt som forsvarer.
Han ville imidlertid formentlig blitt oppnevnt som forsvarer for dem på
offentlig bekostning dersom det var fremsatt begjæring om det, jf
straffeprosessloven § 100 annet ledd.
Saksomkostningsspørsmålet for de som i egenskap av pårørende har
reist erstatningssak for skader og krenkelser de mener seg påført ved
strafforfølgningen mot en annen, skal avgjøres på grunnlag av en konkret
rimelighetsvurdering etter straffeprosessloven § 448, jf Rt 1997 side 486.
Det er rimelig at B og Cs saksomkostninger i erstatningssaken dekkes av
det offentlige i denne spesielle saken.
B og C har krevet saksomkostninger med kr. 34.965,-, som i sin helhet er
salær til prosessfullmektigen. Omkostningene
fremstår som nødvendige og kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten
v/ Justisdepartementet betaler erstatning med
100.000 - etthundretusen - kroner til ATLE
JOAR HAGEs dødsbo ved arvingene B og C.
2.
Staten v/ Justisdepartementet frifinnes for de øvrige erstatnings-
3.
Staten v/ Justisdepartementet betaler saksomkostninger for
4.
Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 3 er 2 - to - uker fra