NR 2  -   Stavangermann, f 1942

Kjennelse i Høyesterett av 2. Juni 1997 (Rt 1997 s. 995)

SAMMENDRAG: Erstatning for uberettiget forfølgning. En nå 53-årig mann ble i 1986 idømt ubetinget fengsel i tre år og seks måneder for sedelighetsforbrytelser overfor sin datter. Etter gjenopptagelse ble han frifunnet.  Han hadde da sonet nesten to år i fengsel.  Han ble tilkjent 4,4 millioner kroner i erstatning (endelig avgjort i lagmannsretten) og tre millioner kroner i oppreisning, jfr. straffeprosessloven § 444 og § 446.  Dissens 4-1.

PARTER:     Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Tormod Haugnes) mot A (Forsvarer: advokat Håkon Helle) Dommere i Høyesterett:  Oftedal Broch, Dolva, Coward, Holmøy - Mindretall: Flock

      Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder oppreisning for uberettiget domfellelse og soning av fengselsstraff.

    A, født 24 august 1943, er opprinnelig fra Sri Lanka.  Da han var 15 år reiste han ut som sjømann på norsk skip.  Han kom til Norge i 1963 og giftet seg med en norsk kvinne i 1968.  De har sammen tre barn, to sønner, og en datter født i 1971.  A begynte å arbeide på land i 1972. Han skaffet seg da utdanning i petroleumstekniske fag og tok 1. maskinisteksamen.  Fra 1977 arbeidet han på oljeplattform i Nordsjøen.

I 1983 ønsket ektefellen skilsmisse, og A flyttet ut av deres felles hjem.

    A ble 22 november 1985 pågrepet og varetektsfengslet mistenkt for voldtekt mot sin mindreårige datter.  Ved Gulating lagmannsretts dom 11 april 1986 ble han dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder for to tilfeller av voldtekt til samleie begått mot datteren.  Etter tiltalebeslutningen hadde dette skjedd da hun var tolv og et halvt og fjorten og et halvt år gammel.  For disse handlingene ble han også domfelt for incest og utuktig omgang med mindreårige.

    A anket til Høyesterett over saksbehandlingen, mens det fra begge sider ble anket over straffutmålingen. Ved kjennelse 26 september 1986 inntatt i Rt 1986 938 forkastet Høyesterett ankene.

    A ble holdt i varetekt til han ble overført til soning.  Han ble løslatt på prøve 13 oktober 1987.  Det var da gått nesten 23 måneder fra han ble varetektsfengslet.

Datteren B henvendte seg i slutten av 1992 til sin bistandsadvokat og fortalte at hennes anklager mot faren var uriktige.  Etter råd fra bistandsadvokaten oppsøkte hun politiet, der en etterforsker 4 november 1992 opptok forklaring av henne.  Det ble også opptatt forklaring av en eldre halvsøster, som ikke hadde noe å tilføre saken, men som sa hun trodde på den forklaring B nå hadde avgitt.  Etterforskeren sendte saken til statsadvokaten som besluttet ikke å forfølge denne videre.  Saken ble tilbakesendt politiet og arkivert.  Verken A eller hans forsvarer, advokat Håkon Helle, ble underrettet.

To år senere, i desember 1994, oppsøkte B sin far for første gang etter domfellelsen.  Først da ble han kjent med at hun hadde trukket anklagene mot ham tilbake.  Advokat Helle begjærte politidokumentene utlevert.  Han fikk da kjennskap til avhørene fra 1992, og begjærte på dette grunnlag saken gjenopptatt.  Påtalemyndigheten støttet begjæringen, og lagmannsretten ga ved kjennelse 17 mars 1995 tillatelse til gjenopptakelse.  I gjenopptakelsessaken ga påtalemyndigheten til kjenne at det ville bli nedlagt påstand om frifinnelse.  Ved Gulating lagmannsretts dom 27 april 1995 ble A frifunnet.

    I brev 28 februar 1995 til advokat Helle hadde statsadvokatene i Rogaland fremført en uforbeholden beklagelse for at verken Helle eller A var blitt informert om de nye avhørene foretatt i november 1992.  Det ble uttalt at dette var en meget kritikkverdig saksbehandling som statsadvokatembetet fullt og helt måtte ta ansvaret for.  Den statsadvokaten som hadde behandlet saken, hadde på dette tidspunkt sluttet i påtalemyndigheten.

    A krevde erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning med henholdsvis 5 og 3 millioner kroner. Påtalemyndigheten erkjente at vilkårene forelå for så vel erstatning som oppreisning, men bestred beløpenes størrelse.  Behandlingen av erstatningssaken trakk noe ut, blant annet på grunn av innhenting av flere sakkyndige erklæringer om hvilke virkninger straffeforfølgningen og fengselsoppholdet hadde hatt på A. Sommeren 1996 ba derfor advokat Helle om at det ble tilkjent et foreløpig erstatningsbeløp.  Statsadvokaten sluttet seg til dette, og ved kjennelse av 12 juli 1996 tilkjente Gulating lagmannsrett A kr 500 000 som delvis erstatning og ytterligere kr 500 000 som delvis oppreisning.

    Saken ble realitetsbehandlet i slutten av 1996, og ved kjennelse 8 januar 1997 tilkjente Gulating lagmannsrett A totalt 4,4 millioner kroner i erstatning og 3 millioner kroner i oppreisning.

    Kjennelsen har denne slutning:

"1. Staten skal betale - i tillegg til kr 1000000,- som ble bestemt ved kjennelse av 12. juli 1996 - som erstatning til A 3900000 - tre millioner ni hundre tusen - kroner, og som oppreisning 2500000 - to millioner fem hundre tusen - kroner, innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse.

 2. Staten skal betale saksomkostninger til A med 42.000 - firtito tusen - kroner, innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse."

    Statsadvokatene i Rogaland har påkjært kjennelsen til Høyesterett og påstått at oppreisningsbeløpet bør settes til 1,5 millioner kroner. Påtalemyndigheten har godkjent erstatningsutmålingen i lagmannsretten.

Staten har nå utbetalt erstatningsbeløpet, og dessuten 1,5 millioner kroner i oppreisning i samsvar med statens påstand for Høyesterett.

    Den 12 mars 1997 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg at saken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jf straffeprosessloven § 387 tredje ledd 2. punktum og høyesterettsloven § 6 annet ledd. Høyesteretts justitiarius har bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.  Saken gjelder kjæremål over en avgjørelse av lagmannsretten i førsteinstans, og Høyesterett har full kompetanse.

    Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.  Spesialist i psykiatri Willy Jensen har avgitt forklaring for Høyesterett som oppnevnt sakkyndig.  Han var også psykiatrisk sakkyndig for lagmannsretten.  Det er dokumentert to vitneerklæringer.

  ----------------------

Mitt syn på saken:

    Partene er enige om at vilkårene for oppreisning foreligger.  Det er bare spørsmålet om oppreisningens størrelse som skal avgjøres av Høyesterett.  Jeg finner det naturlig, slik partene også har gjort, å ta utgangspunkt i Lilandsaken, Rt 1995 1131, som er den eneste sammenlignbare saken i forhold til de inngripende og omfattende virkninger som her er forvoldt ved en uriktig domfellelse.  Liland ble tilkjent 10 millioner kroner i oppreisning.

    Førstvoterende i Lilandsaken tok utgangspunkt i sondringen mellom krenkelser og annen ikke-økonomisk skade i straffeprosessloven § 446. Han fant at ved utmålingen av oppreisning måtte krenkelsen være helt dominerende i forhold til annen ikkeøkonomisk skade.  Han la til grunn at krenkelsen omfattet det Liland hadde gjennomlevd fra strafforfølgningen begynte og til frifinnelsen forelå.  I Lilands tilfelle dreide dette seg om 25 år hvorav soning i fengsel totalt utgjorde 14 år.  I denne situasjonen er jeg enig i at det blir den objektive krenkelsen som fremstår som den helt dominerende ved fastsettelse av oppreisningsbeløpet.  Krenkelsen er her så omfattende, det urettmessige inngrepet i Lilands liv så totalt, at man allerede ved dette nærmer seg et maksimum av urett i forhold til hva penger kan reparere eller lindre.  En slik oppfatning om en grense for hvilke beløp som meningsfullt kan døyve smerte, lidelse og savn, vil korrespondere med førstvoterendes uttalelse i den saken at "begrensninger i Lilands personlige livsutfoldelse nå og i fremtiden ... blir et moment av  underordnet betydning i den samlede skjønnsmessige vurdering".  Jeg nevner ellers at dette syn neppe kan gis allmenn gyldighet, jf nærmere i det følgende.

    I As tilfelle varte krenkelsen - tiden fra pågripelse til frifinnelse - i nesten 10 år, hvorunder 23 måneder i fengsel. Forholdene i fengselet har åpenbart vært meget tunge.  Han var først siktet, deretter dømt, for særdeles grove forbrytelser som i utpreget grad vekker avskyreaksjoner.  Dette gjelder også blant kriminelle, og arten av de forhold han var dømt for, plasserte ham på aller nederste trinn på fangenes rangstige.  Hans hudfarge må - iallfall i en slik situasjon - ha gjort det ytterligere vanskelig.

  A ble under fengselsoppholdet gjenstand for trakassering, som også omfattet fysiske overfall, og som har ført til at han har et varig ødelagt kne.

      Men også etter løslatelsen fortsatte trakasseringen og mobbingen. Han sto uten omgangskrets, familie og venner.  Unntaket var hans far i Sri Lanka og et par venner som tross dommen holdt fast ved at han var uskyldig.  Etter hvert opphørte imidlertid kontakten også med vennene fordi A isolerte seg og syntes å mangle evnen til å opprettholde vennskap.  Han forsøkte å rehabilitere seg og fortsatte studier i petroleumsøkonomi.  Konsentrasjonsvansker og utstøtelse fra miljøet, som kjente til hans domfellelse, medførte at han ikke maktet dette.  Også arbeid i vernet bedrift oppga han etter hvert på grunn av psykiske vansker og det ødelagte kneet.  Tiden etter avslutningen av fengselsoppholdet beskrives som nesten like vanskelig som den i fengselet.

      Etter dette finner jeg at den krenkelsen A led - virkningen av den uberettigede straffeforfølgningen - var massiv både under de 23 månedenes frihetsberøvelse og de 7 1/2 år som deretter fulgte frem til frifinnelsen, og at begge disse perioder må tillegges vekt ved utmålingen av oppreisningen.

   Det er fra forsvarets side spesielt fremhevet at påtalemyndighetens forsømmelse ved ikke å underrette A om datterens endrete forklaring i 1992 er et særskilt utmålingsmoment.  Forsømmelsen utsatte frifinnelsesdommen, sannsynligvis med to år. 

  Dette påvirker åpenbart oppreisningsbeløpet.  Men i tillegg må det for A ha vært en særskilt krenkelse at påtalemyndigheten underslo opplysninger som for ham både ville være avgjørende for forholdet til datteren, og var sentrale med hensyn til en gjenopptakelse av saken.  Jeg finner derfor at denne subjektivt klanderverdige opptreden også må telle med ved helhetsvurderingen, selv om den på grunn av tyngden i de andre forhold i vår sak rent praktisk får lite uttrykk.  Jeg tilføyer at jeg ikke finner momenter i domstolsbehandlingen som har betydning ved utmålingen av oppreisningen. Ut over krenkelsen ved den uberettigede strafforfølgelsen som jeg nå har redegjort for, har A blitt påført skader som han fremdeles har i dag, og som synes å være irreversible.  Det dreier seg dels om hans ødelagte kne og dels om de mer omfattende psykiske skader som han har pådratt seg gjennom strafforfølgningen, og som av lagmannsretten er betegnet som en varig psykisk invalidisering.  Jeg er enig i at disse skadene bør utgjøre et særskilt forhold ved utmålingen av oppreisningen. A er i dag 53 år gammel.  Hans psykiske status etter frifinnelsen i 1995 beskrives slik av den oppnevnte sakkyndige for Høyesterett:

    "Han var selvsagt glad for frifinnelsen i 1995 og satte pris på beklagelsen fra riksadvokat/ statsadvokat.  Lettelsen var imidlertid relativt kortvarig og han er nå tilbake til samme situasjon som da jeg møtte ham første gang i desember 1994.  Han har betydelige konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer og problemer med aggresjon.  Han har nærmest "forfølgelsesvanvidd".  Han kan springe å gjemme seg på badet eller på soverommet når folk ringer på.  Han går nesten aldri ut av leiligheten og oppholder seg mest på soverommet.  Når han en sjelden gang har vært ute, er han kontinuerlig på vakt.  Han er redd sitt eget sinne hvis han skulle bli provosert. ...  Følelsen av årelange gjentatte krenkelser vil ikke gi slipp.  For den sakkyndige virker det som om han er kommet inn i en permanent kronisk tilstand, nærmest en personlighetsforandring. ...

    Vurdering

    Det er ingen grunn til å betvile As egen vurdering av psykisk og fysisk helse før arrestasjonen i 1985.  De to komparenter har bekreftet at han hadde god fysisk og psykisk helse.

    Det synes hevet over enhver tvil at hans nåværende betydelige psykiske problemer, som må antas å være varige og gjør ham 100% arbeidsufør, skyldes de utallige krenkelser han har opplevd i denne saken.  Såvel fra medfangr, fra alminnelige mennesker på gata og fra påtalemyndighet.  Frifinnelsen i 1995 hjalp noe, men kun midlertidig. Tilstanden nå er egentlig ikke nevneverdig endret sammenlignet med 1994.

A må betraktes som 100% varig ufør på grunn av sine psykiske problemer."

    Jeg finner i nærværende sak at følgende forhold dominerer bildet ved utmålingen av oppreisningen: A var domfelt for særdeles infamerende forbrytelser.  Fengselsoppholdet varte i 23 måneder, og den fortsatte krenkelse i over 7 år frem til frifinnelsen i 1995.  Dernest kom den totale og vedvarende forandring A gjennomgikk på grunn av den urettmessige rettsforfølgelsen, og som på dramatisk måte har omkastet hans liv og sterkt redusert hans livskvalitet.  Jeg finner at disse forhold samlet begrunner det oppreisningskrav som A har fremsatt.

    Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse bør bli stående.

    Det er krevd renter fra oppfyllelsesfristen i lagmannsrettens kjennelse for den del av oppreisningsbeløpet som ikke allerede er betalt ut.  Partene har i skranken erklært seg enige i at oppfyllelsesfristen var 31 januar 1997, og det vil bli avsagt kjennelse for forsinkelsesrente fra denne dag.

    Påtalemyndigheten har i sin påstand bedt om at det erstatningsbeløp som lagmannsretten ila, og som ikke er påkjært, blir oppdelt i lidt tap og fremtidig tap på grunn av de skattemessige implikasjoner.  Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens premisser at erstatning for lidt tap utgjør totalt kr 2,8 millioner, mens erstatning for fremtidig tap utgjør kr 1,6 millioner.

    Jeg stemmer for denne kjennelse:

 1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.

 2. A tilkjennes 12 - tolv - prosent årlig rente av den ikke utbetalte del av tilkjent oppreisning - 1 500 000 - enmillionfemhundretusen - kroner fra 31 januar 1997 til betaling skjer.

 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

    Dommer Flock: Jeg er kommet til at kjæremålet delvis må tas til følge.

    Bestemmelsen i straffeprosessloven § 446 om oppreisning ved strafforfølgning skiller mellom oppreisning for selve krenkelsen og for annen ikke-økonomisk skade som er lidt ved forfølgningen.  I kjennelsen i Lilandsaken, Rt 1995 1131, ble uttalt at utmåling av oppreisning for den første av disse komponenter, krenkelsen, må bygge på objektive trekk.  Dermed varetas et behov for likebehandling av likeartede krenkelser. Krenkelsen i Lilands tilfelle var i det vesentlige domfellelsen for et forsettlig og et overlagt drap, begge utført under særdeles skjerpende omstendigheter, fengselsopphold i 14 år og sikring i 10 år.  Det alt vesentlige av de 10 millioner kroner som ble tilkjent, gjaldt oppreisning for krenkelsen.  Det ble uttalt at ett år av en langvarig krenkelse er en større påkjenning enn ett år av en mer kortvarig.

    Selv om denne siste uttalelsen neppe bør trekkes for langt, har jeg vanskelig for å se at det for den krenkelse som A har vært utsatt for, isolert bedømt kan utmåles en oppreisning som overstiger en million kroner.  Jeg har da tatt hensyn til at det gikk ytterligere 7 1/2 år fra han ble løslatt på prøve til han ble frifunnet.  Disse årene inkluderer perioden på to år, hvor politi og påtalemyndighet unnlot å gjøre ham kjent med datterens nye forklaring.

    Den andre komponenten ved utmåling av oppreisningsbeløpet - annen ikkeøkonomisk skade - gir rom for en mer individuell bedømmelse av de konsekvenser som krenkelsen har hatt for den enkelte.  På dette punkt skiller vår sak seg fra Lilandsaken ved at den personlige belastning synes å ha blitt forholdsmessig tyngre.  Særlig gjelder dette for tiden etter at soningen ble avsluttet.

    Soning av fengselsstraff og den korresponderende sosiale fordømmelse vil alltid være en belastning for den det går ut over. Straffens lengde vil - i alle fall i noen grad - gi et signal om omfanget av belastningen.  I den foreliggende sak har domfellelsen og soningen utløst personlige lidelser av en usedvanlig alvorlig karakter.

A er blitt ansett som hundre prosent ervervsmessig ufør og har i den forbindelse fått utbetalt en samlet erstatning på kr 4 400 000.  I kombinasjon med den kneskaden som han ble påført under fengselsoppholdet, vil de psykiske skader som er konstatert hos ham, kunne berettige til en menerstatning i størrelsesorden 200-300000 kroner.  Når oppreisningsbeløpet skal kompensere "annen skade av ikke økonomisk art", er det naturlig også å la det omfatte men etter skadeserstatningsloven § 3-2.  Men de beløp som en menerstatning utgjør, kan selvfølgelig ikke sette noen grense når oppreisningen skal utmåles.

    A er i dag 53 år.  Han har utviklet betydelige psykiske og psykososiale problemer.  Den omstendighet at han for vel to år siden ble frifunnet, ser ikke ut til å ha ført til noen nevneverdig bedring i hans situasjon.  Den kjennelse som Høyesterett nå avsier, representerer den endelige avslutning på saken ved at A tilkjennes oppreisning med et betydelig beløp.  Ved siden av å gi en økonomisk kompensasjon, innebærer en oppreisning etter straffeprosessloven § 446 nettopp det som ligger i den alminnelige forståelse av begrepet: Det pengebeløp som utmåles skal synliggjøre den oppreisning samfunnet gir den som uberettiget er blitt krenket og dermed bidra til å gjenopprette den tillit og det omdømme som ble skadet ved strafforfølgningen.  Jeg har vanskelig for å godta at det allerede før oppreisningsbeløpet utmåles, slås fast at frifinnelsen og den tilkjente oppreisningen ikke vil få nevneverdig innvirkning på As fremtidige livssituasjon, og at man følgelig må tilkjenne et høyere oppreisningsbeløp enn det som ellers hadde vært tilfelle.  Selv om denne andre komponenten av oppreisningsbeløpet som nevnt gir rom for en vurdering tilpasset den enkelte skadelidte, ligger det - slik jeg ser det - i dette at det likevel bør settes en grense for hvor langt den individuelle vurdering bør gå. Jeg er på denne bakgrunn blitt stående ved at oppreisningsbeløpet passende bør settes til kr 2 000 000.

    Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

    Dommer Coward: Likeså.

    Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

 1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.

 2. A tilkjennes 12 - tolv - prosent årlig rente av den ikke utbetalte del av tilkjent oppreisning - 1 500 000 - enmillionfemhundretusen - kroner fra 31 januar 1997 til betaling skjer.

 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Tilbake til Nasjonal Støttegruppe Mot Falske Incestanklager