Oddvar Frantzvåg

NR 1 - Oddvar Frantzvåg

Kjennelse i Frostating Lagmannsrett av 5. mai 1995.

PUBLISERT: LF-1995-00002.

STIKKORD: Erstatning for uberettiget forfølgning.

Straffeprosessloven § 444 og § 446.

SAMMENDRAG: En nå 53 år gammel mann ble i lagmannsretten i 1991 dømt til fengsel i 3 år og 8 måneder for seksuelle overgrep mot sin egen datter. Etter gjenopptakelse ble han frifunnet i lagmannsretten i 1994.

Han fremsatte krav om erstatning og oppreisning. Lagmannsretten fant sannsynliggjort at handlingene i siktelsene ikke var begått. Erstatning ble tilkjent for pådratte utgifter, lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv med til sammen ca kr 620000,-. Oppreisning ble gitt med kr 500000,-. Lagt vekt på domfellelsen, delvis soning og varetektsopphold, grov svikt i etterforskningen og motarbeidelse fra påtalemyndigheten.

SAKSGANG: Frostating lagmannsrett LF-1995-00002 M.

PARTER: A mot Staten v/ Justisdepartementet v/ Statsadvokatene i Trondheim

FORFATTER: 1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann 2. Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen 3. Herredsrettsdommer Knut Anders Oskarson

Saken gjelder krav fra en tidligere siktet om erstatning og oppreisning i anledning strafferettslig forfølgning mot ham, jf straffeprosessloven kap 31.

Statsadvokatene i Trondheim utferdiget den 26. august 1991 tiltalebeslutning ved Frostating lagmannsrett mot A, født 12. mai 1942, bopel ---vei 15, Levanger. Tiltalebeslutningen gjaldt overtredelse av straffeloven § 195 første ledd jf annet ledd, straffeloven § 196, straffeloven § 207 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven § 212 første ledd nr 2. Tiltalebeslutningen omfattet en rekke sedelighetsforbrytelser som A skulle ha begått mot sin datter B, født 14. februar 1968, i tidsrommet 1980-1991.

Frostating lagmannsrett avsa dom i straffesaken den 3. Oktober 1991. A ble, i tråd med lagrettens kjennelse, dømt for overtredelse av samtlige punkter i tiltalebeslutningen. Straffen ble utmålt til fengsel i 3 år og 8 måneder. I tillegg ble A dømt til å betale kr 8000,- i saksomkostninger til det offentlige.

A fremsatte begjæring om gjenopptakelse av straffesaken den 20. januar 1992. I begjæringen ble anført at det var fremkommet nye omstendigheter eller bevis som måtte medføre frifinnelse, subsidiært anvendelse av mildere straffebud og derved mildere straff.

A påbegynte soningen av fengselsstraffen den 27. januar 1992. Forut for dette hadde han muntlig begjært soningen utsatt, under henvisning til begjæringen om gjenopptakelse. Statsadvokaten avslo anmodningen om soningsutsettelse, under henvisning til straffeprosessloven § 452 annet ledd. A fremsatte deretter begjæring til Frostating lagmannsrett om utsettelse av soningen, idet han viste til den nevnte bestemmelse. Lagmannsretten tok begjæringen til følge ved kjennelse 26. februar 1992, slik at fullbyrdelsen av fengselsstraffen ble utsatt inntil gjenopptakelsesbegjæringen var avgjort. A ble løslatt den 27. februar 1992, etter å ha sonet 32 dager av fengselsstraffen.

Den 13. oktober 1992 ble A siktet for nye tilfeller av seksuelle overgrep mot datteren B. Denne siktelsen omfattet overtredelse av straffeloven § 192 første ledd 1. og 2. straffalternativ og straffeloven § 207 1. og 2. straffalternativ. Handlingene skulle ha funnet sted i tidsrommet juli - oktober 1992. A ble pågrepet av politiet den 13. oktober 1992. Han satt varetektsfengslet fra 14. oktober til 29. desember 1992.

Frostating lagmannsrett avsa 26. august 1993 kjennelse, hvorved straffesaken som var avgjort ved lagmannsrettens dom 3. oktober 1991 ble tillatt gjenopptatt. Kjennelsen var begrunnet med henvisning til straffeprosessloven § 391 nr 3. Statsadvokatene i Trondheim påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og nedla påstand om at gjenopptakelse ikke ble tillatt. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 21. oktober 1993 ble lagmannsrettens kjennelse om å tillate gjenopptakelse stadfestet.

Forut for hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken oppsto spørsmålet om forholdet i siktelsen av 13. oktober 1992 skulle behandles ved samme hovedforhandling. Dette spørsmålet bortfalt, fordi Riksadvokaten den 31. august 1994 besluttet å henlegge den sak som hadde ført til den nevnte siktelse.

Hovedforhandling i den gjenopptatte straffesaken ble avholdt i Trondheim i tiden 5. - 9. september 1994. Lagmannsretten var satt med nye fagdommere og ny lagrette, jf straffeprosessloven § 395 første ledd.

Retten mottok forklaring av tolv vitner, foruten av A. Det var oppnevnt fem sakkyndige, hvorav to psykiatere som hadde undersøkt fornærmede, en rettspsykiater som hadde undersøkt tiltalte, en spesialpsykolog og en gynekolog.

Lagretten ble forelagt fire hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål i henhold til tiltalebeslutningen. Samtlige hovedspørsmål ble besvart benektende, og tilleggsspørsmålet ble derfor ikke besvart. Lagrettens kjennelse ble godtatt av de juridiske dommerne. Lagmannsretten avsa dom den 9. september 1994, hvorved A ble frifunnet.

A fremsatte den 27. september 1994 krav om erstatning på grunn av straffeforfølgningen. Det ble anført at alle vilkår for erstatning og oppreisning i straffeprosessloven § 444, § 445 og § 446 var oppfylt. Kravet ble angitt å omfatte saksomkostninger, inntektstap, tap i fremtidig erverv og oppreisning. I brev 2. desember 1994 ble erstatningskravet nærmere begrunnet. Det ble nedlagt påstand om erstatning og oppreisning med til sammen ca 2,1 millioner kroner.

Erstatningskravet refererte seg dels til det forhold som var avgjort ved Frostating lagmannsretts frifinnende dom 9. september 1994 og dels til det forhold som var omhandlet i siktelsen av 13. Oktober 1992 og som var blitt henlagt av Riksadvokaten den 31. august 1994. Straffeprosessloven gir anvisning på ulike behandlingsmåter for kravene. Det krav som har sammenheng med lagmannsrettens frifinnende dom 9. september 1994 skal behandles av lagmannsretten og, såvidt mulig, med deltakelse av de samme juridiske dommerne som avgjorde straffesaken, jf straffeprosessloven § 447 tredje ledd. Det krav som har sammenheng med det henlagte forhold skal derimot behandles av den aktuelle forhørsrett, jf straffeprosessloven § 447 annet ledd. I nærværende tilfelle er dette Stjør- og Verdal forhørsrett.

Såvel As forsvarer som Statsadvokatene i Trondheim har skriftlig uttrykt ønske om at sakene forenes til felles behandling i Frostating lagmannsrett. Sorenskriveren i Stjør- og Verdal har på forespørsel fra lagmannsretten meddelt at han ikke har innvendinger mot dette. Lagmannsretten har lagt til grunn at hensynet til best mulig opplysning av erstatningssakene taler for en slik forening. Dette skyldes at erstatningskravene utspringer av siktelser for likeartede forhold, med samme person som siktet og samme person som fornærmet. Straffeprosessloven kap 31 har riktignok ikke bestemmelser om forening av erstatningssaker etter straffeforfølgning. Den situasjon som foreligger i nærværende sak har imidlertid neppe vært forutsett på lovgivningsstadiet. Det er derfor nærliggende å anvende straffeprosessloven § 13 jf § 7 analogisk. At A går glipp av en kjæremålsomgang for det ene kravet er ikke funnet å være avgjørende, hensett til at parten selv ønsker slik forening. Lagmannsretten har etter dette besluttet å forene sakene til felles behandling ved denne domstol og med de samme dommerne som avgjorde straffesaken i september 1994. Beslutningen er meddelt partene i brev 10. februar 1995.

Etter begjæring fra A har lagmannsretten den 10. februar 1995 besluttet å oppnevne rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman som psykiatrisk sakkyndig i saken, for å utrede eventuelle personlige skadevirkninger som forfølgningen har hatt for A. Rettspsykiater Horneman har avgitt sakkyndig erklæring til lagmannsretten den 25. februar 1995.

Statsadvokatene i Trondheim har i brev 2. februar 1995 avgitt uttalelse i anledning de erstatningskrav som A har fremsatt. I uttalelsen er gitt til kjenne at A har krav på erstatning i medhold av straffeprosessloven § 444 første ledd 2. punktum, for skade som følge av delvis fullbyrdelse av fengselsstraff. I brevet er videre uttalt at A har krav på oppreisning på grunn av samme forhold. For øvrig er i brevet gitt uttrykk for at A ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven § 444 og § 445.

Muntlig forhandling om erstatningskravet ble avholdt i Trondheim den 19. og 20. april 1995. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, aktuar Hans Haugland, som var oppgitt av A. Rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman avga forklaring som sakkyndig. Advokat Øystein O. Skogrand, som har vært oppnevnt som forsvarer for A i denne sak i medhold av straffeprosessloven § 449 fjerde ledd, redegjorde for erstatningskravet. Førstestatsadvokat Jan H. Dahle avga uttalelse på vegne av staten.

Etter at den muntlige forhandling var avsluttet har retten mottatt enkelte supplerende brev med vedlegg fra advokat Skogrand, angående As fremtidige ansettelsesforhold hos Norske Skog og inntekt derfra.

Korrespondansen er oversendt i kopi til Statsadvokatene i Trondheim, som ikke har avgitt bemerkninger.

…………………………….

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Rettslige utgangspunkter.

A har prinsipalt krevet erstatning i medhold av straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum. Denne bestemmelse kommer til anvendelse overfor en siktet som er frifunnet eller hvor forfølgningen mot ham er innstilt. I nærværende saker som er forenet til felles behandling, er begge alternativene aktuelle. A har således krevet erstatning både for den forfølgning som ble avsluttet ved Riksadvokatens beslutning om henleggelse den 31. august 1994 og den forfølgning som ble avsluttet ved lagmannsrettens frifinnende dom av 9. september s.å.

For å kunne kreve erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum må det være "gjort sannsynlig at han (siktede) ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". Bestemmelsen oppstiller atskillig strengere krav overfor siktede enn i straffesaker, hvor det er tilstrekkelig til frifinnelse at det foreligger rimelig tvil om skyldspørsmålet. I kravet om sannsynliggjøring ligger at det ikke er tilstrekkelig at det er like sannsynlig at tiltalte har foretatt handlingen som at han ikke har gjort dette. Denne forståelse av bestemmelsen er lagt til grunn i Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt 1994 721. Den har også støtte i teorien, jf Andenæs "Norsk straffeprosess" annen utgave 1994 bind II 253 og Bjerke/ Keiserud "Straffeprosessloven med kommentarer" bind II 468. Bestemmelsen pålegger imidlertid ikke siktede noen streng bevisbyrde. Det er tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at siktede ikke har begått handlingen enn at det motsatte er tilfellet. Det er antatt at spørsmålet om sannsynliggjøring må avgjøres på grunnlag av bevisene, slik de foreligger når erstatningssaken avgjøres, og ikke på tidspunktet for straffesaken, jf bl a Bjerke/Keiserud, samme sted.
Høyesterett har i kjennelsen i Rt 1994 721 lagt til grunn at bestemmelsen i straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum ikke i seg selv er i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 2. Denne konvensjonsbestemmelse innebærer imidlertid at retten, ved avgjørelsen av et erstatningskrav fra en person som er blitt frifunnet i en straffesak, ikke kan gi en begrunnelse som reiser tvil om siktedes skyld eller riktigheten av frifinnelsen. Av grunner som følger nedenfor går lagmannsretten ikke nærmere inn på denne problemstillingen.

Dersom betingelsene i straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum er oppfylt, har siktede krav på erstatning for all økonomisk skade pga forfølgningen. Også tap i fremtidig erverv kan kreves erstattet, jf Andenæs, Norsk Straffeprosess, bind II (2. utg. 1994) 256.

Etter straffeprosessloven § 449 første ledd 1. punktum skal påtalemyndigheten ha adgang til å uttale seg om erstatningskravet. Retten er imidlertid ikke bundet av en erkjennelse av kravet fra påtalemyndighetens side, jf Bjerke/ Keiserud, samme sted 475. Lagmannsretten står derfor i nærværende sak helt fritt med hensyn til spørsmålet om sannsynliggjøring, og har ikke lagt noen vekt på den erkjennelse som kom til uttrykk fra statens representant umiddelbart før avslutningen av den muntlige forhandling. 2. Spørsmålet om betingelsene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum er oppfylt.

Kravet om sannsynliggjøring refererer seg til "den handling som var grunnlag for siktelsen". Forholdet i tiltalebeslutningen av 26. august 1991 kan gjengis slik:

1. I tidsrommet 1980 - våren/ sommeren 1990 hadde A samleie med sin datter, B, født 14. februar 1968, på forskjellige steder i Levanger kommune. Dette hadde til følge langvarig sykdom for B.

2. Den 5. eller 6. januar 1991 i Levanger befølte A sin datter B på brystene. Hun hadde ikke gitt samtykke til dette.

Forholdet i siktelsen av 13. oktober 1992 kan gjengis slik:

"I tidsrommet primo juli - medio oktober 1992, i Levanger og omegn, tiltvang A seg samleie flere ganger med sin datter B, og tvang henne flere ganger til å slikke sin penis."

Bakgrunnen for tiltalebeslutningen av 26. august 1991 og siktelsen av 13. oktober 1992 var uttalelser om seksuelle overgrep som B hadde avgitt til ansatte ved Innherred sykehus, hvor hun var innlagt som psykiatrisk pasient. Overgriperen ble først opplyst å være C, samboer med Bs mor. C ble siktet og varetektsfengslet, men senere løslatt av politiet. Straffesaken mot ham ble henlagt den 1. oktober 1990. C ble ved lagmannsrettens kjennelse av 10. juli 1991 tilkjent erstatning med kr 112000,- i anledning av straffeforfølgningen.

B har ved senere anledninger, og særlig høsten 1990, uttalt at både faren og morens samboer har forgrepet seg mot henne seksuelt. Hun har også uttalt at det kun var faren som var overgriper. Uttalelsene er blitt avgitt dels til leger og sykepleiere ved Innherred sykehus og dels til politiet, etter at forholdet var blitt anmeldt.

Den 18. januar 1992 tilskrev B Statsadvokatene i Trondheim og ga en nokså detaljert fremstilling av saken. Hun opplyste at det hun tidligere hadde uttalt om at dels faren og dels morens samboer hadde begått seksuelle overgrep mot henne var uriktig. Hennes tidligere forklaringer om dette var blitt avgitt etter sterkt press fra leger og pleiere ved Innherred sykehus. Ved senere anledninger har B til dels gjentatt beskyldningene om seksuelle overgrep fra farens side.

Etter lagmannsrettens oppfatning har Bs forklaringer vært springende og skiftende med hensyn til innhold. På enkelte punkter har de vært selvmotsigende. På andre punkter, hvor det har vært mulig å kontrollere opplysningene, har det vist seg at disse ikke kan stemme. I siktelsen av 13. oktober 1992 er således omtalt at A i tidsrommet primo juli - medio oktober 1992 skal ha tiltvunget seg samleie og andre former for utuktig omgang med B flere ganger. På bakgrunn av at A i løpet av denne perioden bare en gang var alene sammen med B, kan det med stor sikkerhet fastslås at siktelsen på dette punkt ikke har dekning i de faktiske forhold.

Det er sterke holdepunkter for at B har følt seg i en presset situasjon når hun har uttalt seg om seksuelle overgrep til ansatte ved Innherred sykehus og politiet. Hun har selv gitt uttrykk for dette i brev til As hustru og i det foran nevnte brev til Statsadvokatene i Trondheim. Som ledd i behandlingen av B ble det ved Innherred sykehus oppstilt en arbeidshypotese om at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Selv om en slik arbeidshypotese skulle være forsvarlig i behandlingsøyemed, innebærer den åpenbare faremomenter i etterforskningen av mulige straffbare forhold, fordi den svekker evnen til en åpen og kritisk vurdering hos de som skal etterforske saken. Etter lagmannsrettens syn har dette vært tilfellet i nærværende sak. Det har blant annet gitt seg slike utslag som at avhørene av B på Innherred sykehus i realiteten ble gjennomført av leger og sykepleiere, med politietterforskeren som referent.

I en sak som gjelder spørsmålet om det har funnet sted seksuelle overgrep over en periode på mer enn 10 år, er det særlig grunn til å legge vekt på uttalelser fra gynekologisk sakkyndige. I følge tiltalebeslutningen av 26. august 1991 skal B ha hatt samleie med faren en rekke ganger i tidsrommet 1980 - 1990. Professor dr. med. Britt-Ingjerd Nesheim, som var oppnevnt som gynekologisk sakkyndig under gjenopptakelsen av straffesaken mot A, avga sakkyndig erklæring den 26. November 1993. I erklæringen har hun bl a uttalt følgende: "B skulle, i følge den opprinnelige dommen, ha vært utsatt for jevnlige samleier i en 10-års-periode. Hvis det var tilfelle, ville jomfruhinnen høyst sannsynlig ikke ha grodd sammen igjen, men blitt borte, slik det skjer ellers hos kvinner som har et normalt seksualliv."

Dr. Nesheim har, på bakgrunn av en gynekologisk undersøkelse av B, som ble foretatt av en annen gynekolog i 1984, lagt til grunn at jomfruhinnen da etter all sannsynlighet var til stede. Hun har konkludert slik i den sakkyndige erklæring:

"Min samlede konklusjon må derfor bli at jeg finner det lite sannsynlig at B hadde gjennomført jevnlige samleier i tiden før 1987."

I denne forbindelse legger lagmannsretten også vekt på den vitneforklaring som D avga under gjenopptakelsen av straffesaken mot A. Forklaringen tyder sterkt på at B hadde sin seksuelle debut først i 1987, noe som også bekreftes av Bs egne dagboknotater.

Etter en helhetsvurdering av de bevis som ble ført under straffesaken i september 1994 og i nærværende erstatningssak har lagmannsretten funnet det klart sannsynliggjort at A ikke har begått de handlinger han har vært siktet og tiltalt for. For betydelige deler av det tidsrom hvor det i følge tiltalebeslutningen av 26. august 1991 og siktelsen av 13. oktober 1992 skulle ha vært begått seksuelle overgrep fra As side, kan det på grunn av tekniske og andre bevis nærmest utelukkes at dette har skjedd. I andre situasjoner kan det anføres tungtveiende fornuftsmessige grunner mot riktigheten av beskyldningene mot A. Det siktes her blant annet til det forhold at A, etter å være blitt dømt i den første straffesaken og ha begjært denne gjenopptatt, på ny skulle ha forgrepet seg mot datteren. Det skal tilføyes at lagmannsretten, ved den totalvurdering som må foretas, også har lagt vekt på det troverdige inntrykk som A har gitt i retten.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A har oppfylt det krav til sannsynliggjøring av ikke-begått handling som er omtalt i straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum. Han har da krav på erstatning av staten "for skade som han har lidt ved forfølgingen". Det er etter dette ikke aktuelt å fastsette særskilt erstatning for skade som følge av delvis fullbyrdelse av fengselsstraff, jf bestemmelsens 2. punktum, fordi dette tidsrom - 32 dager - faller inn under den periode hvor erstatning skal ytes etter bestemmelsens 1. punktum.

Avsoningen har imidlertid betydning for utmålingen av det beløp A tilkommer i oppreisning, jf nedenfor.

3. Utmåling av erstatning for lidt skade ved straffeforfølgningen.

3.1. Pådratte utgifter.

Dette omfatter for det første idømte og betalte saksomkostninger med kr 8000,- i henhold til lagmannsrettens dom av 3. oktober 1991. Statens representant har opplyst at det er truffet beslutning om å tilbakebetale beløpet, men at Statens Innkrevningssentral hittil ikke har foretatt slik utbetaling. Beløpet fremstår som udekket og tilkjennes A.

Det er videre fremsatt krav om dekning av reiseutgifter med til sammen kr 11210,-. Beløpet gjelder i første rekke utgifter til reiser i forbindelse med en rekke konferanser på forsvarerens kontor i Trondheim, og i tillegg en mindre post som gjelder utgifter til hjemreise etter løslatelsen fra Trondheim kretsfengsel den 29. desember 1992. Utgiftene er forårsaket av forfølgningen og er tilstrekkelig legitimert. Erstatning tilkjennes med det krevde beløp.

I tillegg er krevet dekning av økte telefonutgifter for tidsrommet 1992 1994. Det er anført at forfølgningen mot A har nødvendiggjort en utstrakt bruk av telefon fra hans side, særlig til forsvareren. Også dette er en utgift som er forårsaket av straffeforfølgningen mot A. Det krevde beløp, kr 6200,-, er fremkommet etter en nøktern beregning. Beløpet tilkjennes etter omstendighetene som krevet.

I tillegg er krevet erstatning med kr 18500,-, som refererer seg til et lån A har opptatt av sine barn. Det er opplyst at låneopptaket har vært nødvendig for å dekke alminnelige husholdningsutgifter, i mangel av egen inntekt. Lagmannsretten bemerker at de utgifter som lånet skal dekke, er slike som ville ha påløpt uavhengig av forfølgningen mot A. Låneopptaket fra barna er på den annen side en følge av As inntektsbortfall, som er forårsaket av straffeforfølgningen. Dette inntektsbortfall erstattes imidlertid som egen post, jf nedenfor. Han kan da ikke tilkjennes erstatning for en utgift som man ellers ville ha måttet dekke av sin inntekt. Etter dette tilkjennes ikke erstatning for utgiftsposten "lån fra barna".

I tillegg er krevet kr 10000,-, som gjelder et arveforskudd som As hustru har mottatt av sin mor den 21. juni 1993. Beløpet er medgått til å dekke løpende utgifter, i mangel av egen arbeidsinntekt. Også dette beløpet er gått med til dekning av utgifter som A ville ha hatt, uavhengig av forfølgningen mot ham. Noen tilbakebetalingsplikt eksisterer her ikke. At fremtidig arv vil bli tilsvarende mindre, antas å bli oppveiet av erstatningen for tapte inntekter, som ellers ville ha vært kilden til dekning av utgifter.

Etter dette tilkjennes A til sammen kr 25410,- til dekning av pådratte utgifter på grunn av forfølgningen.

3.2 Lidt inntektstap.

A har vært uten fast arbeid siden 27. januar 1992, da han påbegynte soningen av den fengselsstraff som han ble ilagt ved lagmannsrettens dom av 3. oktober 1991. Han har vært ansatt i Norske Skog siden 1973, og forut for dette i 5 år i Orkla Skogindustri. Da han sluttet i januar 1992, var han driftsbokholder i Norske Skog. Han har vært uten fast lønnsinntekt fra og med februar s.å. Hans faktiske inntekt har i det vesentlige bestått av arbeidsledighetstrygd.

Det følger av straffeprosessloven § 444 første ledd 1. punktum at A har krav på erstatning for det inntektstap som han er blitt påført på grunn av forfølgningen. Lagmannsretten har funnet det godtgjort at straffeforfølgningen har medført et betydelig inntektstap for A. Han sa opp stillingen som driftsbokholder i Norske Skog den 27. januar 1992, på grunn av påbegynnelse av soning av den fengselsstraff han var blitt idømt. Det var på forhånd brakt på det rene at bedriften ikke var villig til å innvilge ham permisjon. Derimot var bedriften villig til å vurdere en nyansettelse av ham, dersom han etter gjenopptakelse skulle bli frifunnet, og forutsatt at det var plass til ham i bedriftens organisasjon. Etter frifinnelsesdommen den 9. september 1994 har A arbeidet en uke i Norske Skog, som korttidsvikar. Han har ikke vært i stand til å oppnå annet arbeid. Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at A ikke kan lastes for at han hittil ikke har oppnådd nytt arbeid. Han har derfor krav på erstatning for sitt inntektstap, som utgjør differansen mellom den inntekt han ville ha hatt i Norske Skog og den faktiske inntekt han har oppnådd i samme periode.

Utmålingen av inntektstapet er foretatt med utgangspunkt i beregninger fremlagt av aktuar Hans Haugland. Lidt inntektstap for årene 1992, 1993 og 1994 er beregnet til kr 293746,-. Av beregningstekniske grunner er tiden etter 1. januar 1995 i sin helhet henført under fremtidig inntektstap. Det fremgår imidlertid av telefax fra Norske Skog, datert 26. april 1995 og oversendt til lagmannsretten samme dag fra advokat Skogrand, at A kan tiltre i ny stilling i Norske Skog ca 1. juli 1995. Lagmannsretten har på denne bakgrunn funnet det mest naturlig å henføre tiden frem til 1. juli 1995 som lidt inntektstap.

Med utgangspunkt i den samme beregningsmåte som er lagt til grunn for årene 1992, 1993 og 1994 fastsettes inntektstapet for tidsrommet 1. januar - 30. juni 1995 skjønnsmessig til kr 50000,-. I tillegg kommer kompensasjon for rentetap, som for årene 1992, 1993 og 1994 av aktuar Haugland er beregnet til kr 44083,-. Det må også her gjøres et tillegg for tidsrommet 1. januar - 30. juni 1995. Lagmannsretten er kommet til at lidt inntektstap for hele perioden, som løper fra 1. februar 1992 til 1. juli 1995, skjønnsmessig kan fastsettes til kr 400000,-. Lagmannsretten bemerker at beløpet er høyere enn det som er krevet under denne tapspost, men forskjellen har i det vesentlige sammenheng med at første halvår

1995 er henført under lidt inntektstap, og ikke tap i fremtidig erverv. Erstatning for fremtidig ervervstap blir å redusere tilsvarende.

3.3. Erstatning for tap i fremtidig erverv.

Som nevnt foran, har advokat Skogrand i brev 26. april 1995 til lagmannsretten oversendt kopi av telefax fra Norske Skog om reansettelse av A i bedriften. Brevet lyder slik:

"Bedriften har bekreftet overfor A at det blir en løsning med hensyn til arbeid. Tiltrer etter avtale (ca 1. juli) for opplæring. Endelig stillingsinnhold kan det ikke sies noe om. Opplæring i første omgang vil være knyttet til kontortjenester. Lønn vil være ca 190000,- pr år."

I brev 5. mai 1995, som er oversendt pr telefax samme dag, har advokat Skogrand gitt ytterligere supplerende opplysninger om As fremtidige inntektsnivå som ansatt i Norske Skog. Det heter i brevet at man kan "trygt legge til grunn at A vil få en grunnlønn på ca kr 200000,-". Hertil kommer overtidsgodtgjørelse mm, som er opplyst å ha utgjort ca kr 10000,- pr år i de seneste år.

Advokat Skogrand har i det nevnte brev anført at det hefter usikkerhet mht As fremtidige ervervsevne. Retten finner, blant annet på bakgrunn av uttalelsene fra dr Horneman, som er referert under pkt 3.4, at A ikke vil kunne utføre arbeid som berettiger til overtidsgodtgjørelse. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A vil tjene ca kr 200000,- pr år, med utgangspunkt i inntektsnivået pr 1. juli 1995.

Da A sluttet i Norske Skog den 27. januar 1992, fratrådte han en stilling som driftsbokholder. Han har opplyst at han hadde gode muligheter til meget snart å få en stilling som prosjektøkonom. På bakgrunn av den usikkerhet som ville ha vært til stede legger lagmannsretten til grunn at A i dag ville ha tjent ca kr 220000,-,

dersom han hadde fortsatt sitt ansettelsesforhold i Norske Skog. Foran er lagt til grunn at As årsinntekt nå vil være ca kr 200000,-. Hans årlige tap utgjør derved ca kr 20000,-.

Den fremtidige tapsperiode frem til fylte 67 år er 14 år, og samlet inntektstap utgjør derfor kr 280000,-. Nåtidsverdien av dette utgjør, ved anvendelse av 5% kapitaliseringsrente, kr 141000,-. Hertil kommer påslag for skatteulempe, som av aktuar Haugland er anslått til 16%, men som reduseres til 12% under hensyn til at A har opplyst at ca kr 150000,- vil bli benyttet til nedbetaling av gjeld. Påslaget for skatteulempe utgjør da kr 17000,-. I tillegg kommer reduserte pensjonsytelser som følge av redusert inntekt. Nåtidsverdien av det fremtidige pensjonstap anslås skjønnsmessig til ca kr 35000,-, idet det er anvendt 5% kapitaliseringsrente.

Etter dette tilkjennes A erstatning for fremtidig ervervstap med til sammen kr 193000,-.

3.4. Menerstatning.

Rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman ble, som nevnt foran, ved lagmannsrettens brev av 10. februar 1995 oppnevnt som sakkyndig i anledning erstatningssaken. I oppnevnelsen ble dr. Horneman gitt følgende mandat:

"Den sakkyndige bes avgi uttalelse om hvorvidt straffeforfølgningen mot A antas å ha påført ham personlige skadevirkninger. Dersom dette er tilfelle, bes skadevirkningene, så langt det er mulig, beskrevet med hensyn til art, omfang, antatt varighet, samt betydning for inntektserverv og livsutfoldelse."

Dr. Horneman har avgitt sakkyndig erklæring den 25. Februar 1995. Konklusjonen i erklæringen lyder slik:

"A antas å være skadet i sin personlighet som følge av strafforfølgningen mot ham. Skaden antas å være av lengre varighet og til dels også varig. Skaden omfatter skade av vesentlige sider av hans personlighet, særlig innen følelsesliv, temperament, seksualliv, sosial utfoldelse, familieliv og forhold til barn. Skaden omfatter også hans selvbilde og omdømme av ham.

Han fremtrer som en usikker, mistenksom og fryktsom person, noe som hemmer ham i hans livsutfoldelse. 4,5 år i hans produktive liv er gått tapt med tap av yrkesmessig status og karriere. I den alder han nå befinner seg i, vil det være vanskelig å bygge opp igjen det han har mistet.

Muligheten for tilfredsstillende erverv er usikker og vil kunne føre til tap av fremtidig inntekt og pensjonspoeng, derav også livsutfoldelse."

Dr. Horneman har opprettholdt denne konklusjonen i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten. Han har understreket at det vil være til stor hjelp for A dersom han kommer i arbeid. Det vil være nødvendig med relevant arbeidstrening. Innholdet av arbeidet vil ha stor betydning for As totale livssituasjon. Dersom arbeidsledigheten blir varig, antar dr. Horneman at A vil måtte anses som 50% medisinsk ufør.

Lagmannsretten bemerker at straffeprosessloven § 444 og § 445 omfatter økonomisk skade pga straffeforfølgningen. § 446 gjelder kun oppreisning. Menerstatning kan derfor ikke anses hjemlet i disse bestemmelser. Skadeserstatningsloven § 3-2 forutsetter et særskilt ansvarsgrunnlag. Det oppstår også spørsmål om bestemmelsen omfatter organansvar. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på dette, og bemerker:

Betingelsene for at A skal kunne tilkjennes menerstatning er at han, på grunn av straffeforfølgningen, er blitt påført "varig og betydelig skade av medisinsk art", jf skadeserstatningsloven § 3-2. Det er ikke tvilsomt at straffeforfølgningen har vært en stor personlig påkjenning for A. Lagmannsretten har likevel ikke funnet det godtgjort at A er blitt påført en medisinsk skade som er "varig" og "betydelig". Det mandat som ble gitt til den sakkyndige har ikke primært tatt sikte på å avklare om betingelsene for menerstatning er oppfylt. Dr. Hornemans rapport er heller ikke knyttet til skadeserstatningsloven betingelser for å tilkjenne menerstatning. Hertil kommer at den sakkyndiges konklusjon med hensyn til beskrivelse av As personlighet er mer negativ enn det inntrykk lagmannsretten har fått av A. Endelig har det betydning at den sakkyndige har lagt vekt på muligheten for at A i fremtiden blir arbeidsledig, og at dette vil føre til ytterligere tap av livsutfoldelse. Etter det som er opplyst fra Norske Skog, må lagmannsretten derimot legge til grunn at A vil være i arbeid fra 1. juli d.å., og at arbeidssituasjonen vil bli tilrettelagt for ham. A tilkjennes etter dette ikke menerstatning.

4. Oppreisningskravet.

Hjemmelen for dette krav er straffeprosessloven § 446. Oppreisningen refererer seg til "krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art" på grunn av forfølgningen. I tillegg må "særlige grunner" tale for at oppreisning blir gitt.

Lagmannsretten har funnet det utvilsomt at betingelsene for å tilkjenne oppreisning er oppfylt. Nærværende sak er spesiell på flere måter, som hver for seg begrunner at oppreisning blir gitt. Samlet sett innebærer den strafferettslige forfølgning mot A et alvorlig inngrep som begrunner oppreisning med et betydelig beløp. De forhold som gjør saken spesiell, behandles enkeltvis nedenfor.

Først skal imidlertid bemerkes at det i nærværende sak er spørsmål om å tilkjenne oppreisning i en situasjon hvor den som tidligere har vært siktet har gjort det sannsynlig at han ikke har begått de handlinger som var grunnlag for siktelsene. Dette forhold er etter lagmannsrettens syn i seg selv et viktig moment ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet. Det følger av Høyesteretts praksis at oppreisningsbeløpene gjennomgående er til dels betydelig høyere der siktede har sannsynliggjort at han ikke har begått de aktuelle handlinger enn hvor dette ikke anses sannsynliggjort.

Enhver sedelighetssak vil, på grunn av det infamerende innhold i siktelsen, gjennomgående utgjøre en større personlig belastning for den siktede enn straffesaker ellers. I nærværende saker var det tale om grove sedelighetsforbrytelser som A skulle ha begått mot sin egen datter i løpet av en meget lang tidspersiode.

Det første særtrekk lagmannsretten finner grunn til å fremheve er at A, i følge tiltalebeslutningen av 26. august 1991, skulle ha påført datteren langvarig sykdom ved å utnytte henne seksuelt. Dette forhold, som kommer på toppen av sedelighetsforbrytelsen i seg selv, må åpenbart ha vært en meget tung belastning for A. Samtidig var A en av hovedpersonene i datterens liv, og tok seg særlig av henne i forbindelse med flere kriseperioder under hennes opphold på Innherred sykehus.

Et annet forhold av vesentlig betydning er varigheten av straffeforfølgningen og innholdet av de rettslige avgjørelser som ble truffet i løpet av denne. Forfølgningen mot A varte i hele fire år. Ved lagrettens kjennelse og den påfølgende domfellelse i oktober 1991 ble A dømt til fengsel i tre år og åtte måneder for handlinger han ikke hadde begått. I januar og februar 1992 sonet han 32 dager av dommen, inntil lagmannsretten innvilget soningsutsettelse i påvente av at begjæringen om gjenopptakelse ble avgjort. Høsten 1992 satt han varetektsfengslet i 78 dager, som siktet for nye tilfeller av seksuelle overgrep mot datteren. Høsten 1992 fremsto således A som en person som av samfunnet var stemplet som skyldig i grove sedelighetsforbrytelser og som kunne mistenkes for ytterligere slike. Dette må etter lagmannsrettens syn tillegges stor vekt ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet.

I tillegg kommer den psykiske påkjenning som straffeforfølgningen har vært for A. Denne er nærmere beskrevet i rettspsykiater Hornemans rapport, som lagmannsretten har drøftet foran. Selv om lagmannsretten ikke fullt ut kan følge dr. Horneman i hans beskrivelse av A, er det hevet over tvil at A er blitt påført en stor og langvarig psykisk belastning, som han fremdeles sliter med ettervirkningene av.

Ytterligere et forhold er sentralt ved fastsettelsen av oppreisningens størrelse, nemlig påtalemyndighetens og politiets opptreden i saken. Det er grunn til alvorlig kritikk mot den måten som deler av etterforskningen ble foretatt på. Lagmannsretten nevner særlig det forhold at avhørene av fornærmede ble overlatt til en lensmannsbetjentaspirant som var uten erfaring til å håndtere en så stor sak. Som nevnt tidligere, var det også uheldig at politietterforskeren for en stor del synes å ha inntatt referentens rolle under avhørene av fornærmede, mens avhørene i realiteten ble gjennomført av ansatte ved Innherred sykehus. Det er grunn til å anta at mye av grunnlaget for den senere uriktige domfellelse ble lagt her, på grunn av sviktende ledelse av etterforskningen.

Lagmannsretten finner videre grunn til å legge vekt på den rolle påtalemyndigheten har spilt i de forskjellige faser av den rettslige behandling av saken. Etter lagmannsrettens oppfatning er A blitt motarbeidet av påtalemyndigheten også etter at tungveiende omstendigheter kunne tyde på at det var skjedd en uriktig domfellelse. Påtalemyndighetens opptreden har gitt inntrykk av at man ikke har behandlet denne sak med den objektivitet og åpenhet som må kunne forventes. Dette har utgjort en betydelig ekstra påkjenning for A. Lagmannsretten har funnet det nødvendig å tillegge forholdet vekt ved utmålingen av oppreisningsbeløpet.

Det er vanskelig å finne praksis som kan være retningsgivende for utmålingen av oppreisningsbeløpet. Lagmannsretten har funnet utmålingen vanskelig. Saken er enestående. Det foreligger domfellelse med påfølgende delvis soning, gjenopptakelse etter at domfelte selv fremskaffet nye bevis og påfølgende frifinnelse.

Saken har versert over flere år. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten blitt stående ved å fastsette oppreisningsbeløpet til kr 500000,-.

Det bemerkes til slutt at utgiftene til forsvarer dekkes av det offentlige, jf straffeprosessloven § 449 fjerde ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/ Justisdepartementet skal betale erstatning med 25410,- - tjuefemtusenfirehundreogti - kroner for pådratte utgifter, 400000,- firehundretusen - kroner for lidt inntektstap og 193000,- etthundreognittitretusen - kroner for tap i fremtidig erverv, samt oppreisning med 500000,- - femhundretusen - kroner, til sammen 1118410,- - enmillionetthundreogattentusenfirehundreogti - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Menerstatning tilkjennes ikke.

______________________________________________________________

Tilbake til Nasjonal Støttegruppe Mot Falske Incestanklager