|
(Barnas far) Oslo 16.12.2002
Statsråd Laila Dåvøy
Barne- og familiedepartementet Postboks 8036 Dep 0030 Oslo Kopi av
dette brev er sendt til: Utdannings- og forskningsdepartementet / Norges
forskningsråd / Universitetet i Oslo / NOVA Forskning og barn i krise Forskningsprosjektet
Fobik (Familier og barn i krise) ble i februar 2002 dømt for brudd
på de etiske prinsipper for nordiske psykologer samt manglende kompetanse
(se nedenfor). Fobik er støttet av deres institusjon, foruten også av en
rekke andre offentlige instanser. Jeg skriver til dere for å viderebringe
noen erfaringer jeg har gjort i møtet med Fobik-prosjektet; et fagmiljø
jeg vil hevde setter enkeltmenneskers liv og helse i fare gjennom
inkompetanse og en etisk standard som står langt tilbake fra det man kan
forvente av et forskningsprogram som er støttet av det offentlige. I 1999 ble jeg
nektet samvær med mine barn som en følge av at mor hadde fremsatt
beskyldninger om seksuelt misbruk. Fobik hadde på dette tidspunkt hatt
mor og barn til samtaler i 16 måneder før de fant det betimelig å
involvere far. Fobik er et forskningsprosjekt, men måten de agerer på er mildest talt
forvirrende, hva gjelder intensjoner, kompetanse og myndighetsområde.
Prosjektets intensjon består tilsynelatende i å samtale med familier og
barn i krise, for deretter å kartlegge de prosesser de ulike
familiemedlemmer gjennomgår ved mistanke om seksuelle overgrep. Med
forskernes egne ord: "[alle] beslutninger fattes i samråd med dem
som framtrer som barnets nærmeste omsorgspersoner og med barnet
selv," En slik fremgangsmåte forutsetter at familien er til
stede, for hvis den ikke er det har man i forkant eliminert det man skulle
forske på. Når man så enkelt kunne spille far ut over sidelinjen,
skyldtes det at mor på dette tidspunkt hadde det formelle forsørgeransvaret. Det er særlig
to momenter vedrørende forskernes metodikk jeg vil trekke frem: l)
I Fobiks eget forskningsprogram blir det vektlagt at et
"samtaleperspektiv overordnes et kontroll- og
utredningsperspektiv." Det er imidlertid helt uklart på hvilke
tidspunkt forskerne ved Fobik er engasjert i samtaler, når de
foretar kvalifisert behandling og når de samme forskere utreder
en sak med ytterst alvorlige strafferettslige konsekvenser. Særlig blir
denne forvirringen prekær når man som intetanende far blir innkalt til
samtale, bare for å bli konfrontert med utsiktene til å underlegge seg
behandling. Hvis dette ikke umiddelbart høres fristende ut, dvs., hvis
man tillater seg å stille spørsmål ved premissene for de konklusjoner
som er trukket lenge før du kom til samtale, ja. da spiller forskerne
sitt neste kort, som i virkeligheten er en joker: Hvis du ikke godtar vårt
sjenerøse tilbud, sender vi deg ferdig utredet til politi og
rettsapparat. Et slikt sjokkaktig møte med forskningen kan
forvandle den mest robuste mann til pasient. Paradoksalt nok var det først
da jeg ble formelt anklaget og tatt inn til politiavhør at jeg fikk en følelse
av at jeg ble tilgodesett et minstekrav på respekt og rettsvern som norsk
borger. Først i politiavhøret fikk jeg samtale med et menneske som ville
høre hva jeg hadde å fortelle. 2) Det
andre momentet jeg vil trekke frem, er den psykologiske belastningen man
utsetter barn for ved å holde denne type anklager hemmelige, samtidig som
normalt samvær med far opprettholdes. Det betyr i praksis at man
overlater til små barn å takle de ulike etiske dilemmaer som
oppstår i kjølvannet av slike mistanker, og som alle har med lojalitet
å gjøre. Far har på sin side ingen som helst mulighet til å forstå og
dermed forholde seg til hva det er som skjer med barna. Min sønn var 6 år
på dette tidspunkt, og det er umulig å tenke seg at han ville holdt helt
tett overfor meg hvis han ikke var nøye instruert om det. At mine barn
kan ha levd under et slikt press i 16 måneder, er en uhyrlig tanke. På et senere
tidspunkt klaget jeg samtlige av de tre involverte psykologer/forskere inn
for Psykologforeningen. Den 18. februar 2002 leverte Psykologforeningen
sin vurdering av de tre psykologene involvert i Fobik-prosjektet (Odd Arne
Tjersland. Wenke Gulbrandsen og Svein Mossige), og konkluderer med at de
har brutt følgende punkter i "Etiske prinsipper for nordiske
psykologer" (EPNP) (jf. vedlegg l): II. l Respekt
for personens rettigheter og verdighet (WG, SM) II. 2 Kompetanse /
metodebegrensninger (WG, SM) II. 3 Ansvar / Utvidet ansvar (OAT) Den øvrige historie skal jeg
gjøre kort og i henhold til sakens gang; 1. I en midlertidig forføyning
uttalte Oslo Byrett den 22. desember 2000 bl.a. følgende: "Retten er urolig for
at (barnas mor) pga.
hevnmotiver eller som en følge av psykiske problemer bevisst eller
ubevisst har løyet om barnas snakk og adferd ovenfor Fobik.'' En så vidt
oppsiktsvekkende uttalelse av Byretten gjorde imidlertid ikke inntrykk på
forskerne ved Fobik, som ufortrødent holdt fast ved at jeg er en
overgriper. 2. Den 18. oktober 2001 gir
Oslo Byrett meg den daglige omsorgen for mine to barn (jf. vedlegg 2). 3.
Etter samråd med Fobik anket mor saken inn for lagmannsretten, men ber
senere om et forlik. Den 27. august 2002 blir det inngått et rettsforlik
i Borgarting lagmannsrett, som er en presisering av dommen i byretten (jf.
vedlegg 3). For
øvrig legger jeg ved psykolog Bjørn Bergs rapport fra 9. oktober 2001,
som var oppnevnt sakkyndig av Oslo Byrett, og i sin tid utpekt som nøytral
fagperson av Fobik-prosjektet (jf. vedlegg 4). Jeg anser det
som min borgerplikt å melde fra til de instanser som sitter med ansvaret
for at Fobik kan drive sin virksomhet. Min sak er ikke enestående, Fobik
har også tidligere vært involvert i rettssaker der forskernes
arbeidsmetoder er blitt gjenstand for sterk kritikk (Jf. advokat Gunhild Lærum
ved Næss & Lærum AS). Min sak er vunnet, men det finnes en
rekke menn som aldri reiser seg igjen etter å ha blitt utsatt for det
samme som meg, som blir skadet for livet av en slik runde, hvorpå
psykologene i triumf kan si: Hva var det vi sa, han er jo åpenbart ikke i
orden! Den innsikt at en rekke
kvinner bruker mistanker om seksuelle overgrep som våpen eller som kanal
for frustrasjoner, er tilsynelatende ikke enkel å håndtere. Det burde
imidlertid ikke være en mer utrolig tanke enn at voksne menn kan forgripe
seg på små barn. I begge tilfeller er det barna som kynisk utnyttes som
redskaper for de voksnes selsomme behov. Og i begge tilfeller har man sårt
bruk for kompetente fagpersoner. Jeg vil i denne sammenheng få presisere
at dette også har vært en ulykke for mor, som ikke ble møtt på en
forsvarlig måte da hun første gang kom med sine problemer til
psykologene ved Fobik. Jeg har
brukt de siste 2-3 år på å lege de skader forskerne ved Fobik var i
ferd med å påføre mine barn og min familie for øvrig, og det er mitt håp
at andre familier skal slippe å bli utsatt for det samme. Med vennlig
hilsen (Barnas far) Vedlegg: 1. Fag-etisk klagesak, Norsk
Psykologforening, Bergen 18.02.02 2. Domsslutning og slutning i
kjennelse, Oslo byrett 18.09.01 3. Rettsbok for Borgarting
lagmannsrett, 27.08.02 4. Sakkyndig rapport ved Bjørn
Berg, 09.09.02
|