UNIVERSITETET

I OSLO

PSYKOLOGISK INSTITUTT

FOBlK-Prosjektet

Senter for klinisk psykologisk forskning

Postboks 1039, Blindern

0315 Oslo

 

Besøksadr.:Sognsveien 70, 5.etg.

FOBIK Telefon : +47 22 85 87 17

Telefaks:+47 22 85 8701

Blindern: 28 august 2001

 

Fagetisk råd i NPF

v/ Knut Dalen (leder)

Boks 8733 - Youngstorget

0028 Oslo

 

Vedrørende klage fra (Barnas far) på psykologene Svein Mossige, Wenke Gulbrandsen og Odd Arne Tjersland.

 

Klageren har meddelt den sakkyndige og retten at klage er innsendt til NPF og til Fylkeslegen i Akershus. På forespørsler til Fylkeslegen hevder man der at man ikke har mottatt en slik klage, mens etter samme forespørsel til NPF har vi mottatt kopi av den klage som er sendt dit.

Partene befinner seg i en pågående rettslig undersøkelsesprosess. Så lenge det ikke foreligger noen behandling av klagen fra NPF sin side, brukes dette av den ene parten til å svekke den andre partens troverdighet ved å reise tvil om habiliteten til dennes rådgivere.

På denne bakgrunn ber vi om at NPF gjør det man kan for å avklare om saken skal realitetsabehandles eller ikke. Hvis det skjer en realitetsbehandling ville det være av stor betydning om dette skjer før rettsbehandling i slutten av september.

 

Vedrørende Fobik-prosjektets befatning med den aktuelle sak er denne i korte trekk følgende:

  1. Mor henvises hit fra en barneavdeling i forbindelse med at hun har mistanker om seksuelle overgrep mot sine barn. Barnavdelingen mener at beskrivelsene er bekymringsfulle og at mor trenger hjelp.
  2. Psykologene Svein Mossige og Wenke Gulbrandsen møter mor til timer både alene og sammen med sønnen. Det finner sted 11 samtaler over ca. ett år. Mor har foreldreansvar og omsorg alene for barna. Psykologene tar opp med mor spørsmålet om å involvere far. Mor ønsker ikke dette, dels fordi hun er usikker på hvordan hun skal forstå symptomene til barna og dels fordi hun ikke ønsker å rette ubegrunnete anklager mot far. Psykologene oppfatter tegnene og reaksjonene fra sønnen som bekymringsfulle, men ikke i en slik grad at det er grunnlag for å melde saken til banevernet. Etter et år er det enighet om å avvente situasjonen. På dette tidspunktet kommer det ikke beskrivelser av nye hendelser og mor synes det går noe bedre.
  3. I underkant av to måneder senere tar mor kontakt på nytt. Nå beskriver hun symptomer hos begge barn. Datteren har ikke hatt slike reaksjoner tidligere. Bekrivelsene til mor vekker sterk bekymring hos terapeutene, mens mor er i tvil om hva hun skal gjøre. Terapeutene tilbyr mor å gi henne et skriftlig råd om å stanse samvær, samtidig med at barnevernet og far underrettes om mistankene. Mor samtykker i dette.

 

  1. Barnevernet oppretter bekymringssak. Herfra formidles det at dersom mor ikke hadde foretatt seg noe for å bekytte barna i denne situasjonen ville barnevernet måtte ha vurdert hennes omsorgevne. Barnevernet ber om rapport fra Gulbrandsen og Mossige og får det.
  2. Far får tilbud om samtale og benytter seg av det. Han møter sammen med sin søster.
  3. Terapeutene fortsetter samtaler med mor og barn. Barnas symptomer reduseres raskt etter stans i samvær.
  4. Terapeutene oppfatter mor slik at hun vil fortsette å samarbeide om samvær med far så lenge samværet skjer under tilsyn. På denne bakgrunn tar vi initiativ til et møte med begge parter og med partenes advokater. I dette møtet blir vi enige om å prøve å få til et samarbeid med foreldrene der Tjersland skal fungere som leder av samtalene. Dette valget ble gjort på bakgrunn av at han ikke var direkte inne i saken slik som Gulbrandsen og Mossige. Tilbudet kom også i stand på bakgrunn av det var gjort et meklingsforsøk ved et familiekontor uten at far var tilfreds med dette.
  5. Samarbeidsmøtene opphørte etter kort tid. Far brøt samarbeidet. Han byttet også advokat.
  6. Mor og barn har i hele denne tiden fortsatt å møte Mossige og Gulbrandsen.

 

 

Så langt vi kan se har vi både ivaretatt vår taushetsplikt overfor klient og vår meldeplikt overfor barnevern på en korrekt måte. Noe av dette skulle dels gå frem av de vedleggene som har fulgt klagen til NPF.

 

Selvsagt kan vi supplere med mange detaljer, men vi unnlater dette i denne omgang og håper at overstående skulle kaste lys over de mer prinsipielle spørsmålene.

 

Jeg sender dette brevet på vegne av meg selv og mine to kollegaer.

 

Odd Arne Tjersland, dr. philos

Førsteamanuensis og prosjektleder