EKSEMPLER PÅ ERSTATNING FOR UBERETTIGET STRAFFEFORFØLGING

                                       - ETTER FALSKE INCESTANKLAGER

Sammendrag av overnevnte eksempler  (uthevelser av NSMFIA)

 Kjennelse i Frostating lagmannsrett av 29. Januar 1999

SAMMENDRAG: Erstatning i anledning forfølgning.  Familiefar med jenter på 11, 9 og 5 år ble etterforsket for seksuelt overgrep mot en jente på snaut 3 år og datteren på 9 år.  Etter 3 uker med pågripelse, avhør, varetekt ett døgn og ytterligere etterforskning, ble saken henlagt da intet straffbart forhold ble ansett bevist.  Siktede fikk oppreisning kr 10.000,-,jf straffeprosessloven § 444, § 446, § 438.

Han klarte å sannsynliggjøre at han ikke hadde begått overgrep og at etterforskningen innebar en sosial og psykisk påkjenning for ham.  Dissens.  Mindretallet fant ikke at det forelå særlige grunner til å gi oppreisning.

SAKSGANG:   Namdal forhørsrett - Frostating lagmannsrett LF-1999-00027.

PARTER:     Staten v/ Justisdepartementet mot A.

Dommere i Lagmannsretten:  Mats Stensrud, Sissel Endresen og Ivar Oftedahl.

Støttegruppens kommentar: Saken gir et eksempel på at der Påtalemyndigheten har iverksatt straffeforfølgning mot en person som senere viser seg å være ubegrunnet, beror det på den forfulgtes evne til å bevise sin uskyld hvilket erstatningsbeløp han skal tilkjennes. Den dissenterende dommerens standpunkt innebærer nærmest at påtalemyndigheten kan foreta seg hva de vil med borgere selv om de kan bevise utover enhver tvil at tiltakene savner ethvert grunnlag. Det innebærer at rettsstatens grunnprinsipper settes til side.

Kjennelse i Gulating lagmannsrett av  2. September 1999

SAMMENDRAG: Erstatning i anledning av uberettiget straffeforfølgning, jf straffeprosessloven § 444.

Straffesak mot mann som var siktet for utuktig omgang, vold m.v. mot niese ble henlagt 1 år og 8 mnd. etter anmeldelse.  Han ble tilkjent erstatning med kr 10.000,- for lidte utgifter og oppreisning med kr 100.000,-.  Han ble holdt varetektsfengslet i 26 dager. Han måtte gå til behandling for depresjon og selvmordstanker.  Han utviklet en depressiv lidelse som resulterte i at han ble uføretrygdet 50%. Varetektsfengslingen og straffeforfølgningen var en av flere årsaker til hans uførhet.

SAKSGANG:   Karmsund herredsrett nr. 98-00623 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02142.

PARTER:     A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig) mot Staten v/ Den

offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadvokat Thor Buberg).

Lagdommere:  Lagdommer Njøsen.  Lagdommer Molven.  Kst. herredsrettsdommer Askim.

Støttegruppens kommentarer: Kjennelsen strider såvel mot menneskerettslige prinsipper som grunnleggende erstatningsrettslige prinsipper. Retten har ikke tatt hensyn til at varigheten av etterforskningen var så lang at det var svært kritisabelt. Lagmannsretten har oversett at det åpenbart var straffeforfølgningen som var den vesentlige skadeårsaken. De problemene som den siktede fikk ville neppe ha oppstått dersom straffeforfølgningen ikke hadde vært iverksatt. Lagdommer Njøsen var tidligere Statsadvokat. Kjennelsen bærer preg av at retten ikke har villet rette kritikk mot påtalemyndigheten.

Dom i Høyesterett av 6. Februar 1995 s. (Rt 1995 209)

SAMMENDRAG: Kommuners ansvar for ukorrekte og krenkende beslutninger truffet av barnevernet.

Sosialsjefen/klientutvalget hadde fattetet flere hastevedtak om omsorgsovertakelse på grunnlag av mistanke om incest, jf barnevernloven av 1953 § 11. Farens samvær med barnet ble på samme grunnlag sterkt begrenset. Det viste seg at det ikke var grunnlag for vedtakene, og faren krevde erstatning og oppreisning.  For Høyesterett gjaldt ankesaken bare krav om oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven § 3-6, første ledd.  Høyesterett kom til at kommunen kan pådra seg organansvar for oppreisning etter den nevnte bestemmelsen.  Det var dissens 3-2 m.h.t. spørsmålet om det burde tilkjennes oppreisning.  Flertallet fant at kommunens organansvar omfattet sosialsjefens og klientutvalgets § 11 - vedtak og tilkjente faren kr. 25.000,- i oppreisning.

SAKSGANG:   Frostating Lagmannsrett LF-1992-00686 A - Høyesterett HR-1995-00010A, snr 291/1993.

PARTER:     Y (Advokat Trond Sivertsvik - til prøve) mot Ø kommune

(Advokat Odd Larhammer).

Dommere i Høyesterett:  Kst dommer Nygaard Haug, Aasland, Christiansen. Mindretallet: Dolva, Coward.

 Støttegruppens kommentar: Det oppreisningsbeløpet som ble tilkjent, var åpenbart for lavt i forhold til det overgrepet som ble begått av barnevernet. Høyesterett gjorde spørsmålet om en kommune skal måtte svare for sine overgrep mot borgerne til et avansert juridisk spørsmål knyttet til såkalt organansvar. Kjernen i spørsmålet er om borgeren skal ha rettssikkerhet eller ikke. Mindretallet mente man kunne ta lett på rettssikkerheten.

Kjennelse i Hålogaland lagmannsrett av 9. November 1995

SAMMENDRAG:  En 49 år gammel mann ble tilkjent kr 35.000 i oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf straffeprosessloven § 446.  Han hadde vært pågrepet av politiet i 3 dager, siktet for utuktig omgang med sin datter (straffeloven § 195 og § 207), men ble løslatt av forhørsretten.  Saken ble henlagt av påtalemyndigheten etter knappe 5 måneder. Uttalelser om nivået for oppreisningsbeløp i rettspraksis.

SAKSGANG:   Vardø forhørsrett nr. 95-00020 F - Hålogaland lagmannsrett

LH-1995-00534 M. (Se RG 1996 579 *).

PARTER:     Den offentlige påtalemyndighet mot A.

DOMMERE I LAGMANNSRETTEN:  Lagdommer Dag Bugge Norden.  Lagdommer Knut Sundquist.

Lagdommer Bård Gaarder.

Støttegruppens kommentarer: Kjennelsen er et nytt eksempel på at man ser helt bort fra den stigmatiserende virkningen som knytter seg til en incestmistanke, og de psykiske skadevirkningene som følger av en slik. 

Kjennelse i Høyesterett av 3. juni 1994 (Rt 1994 s. 732)

SAMMENDRAG: En 42-årig mann ble frifunnet for tiltale om omfattende sedelighetsforbrytelse mot sin stedatter.  Han ble tilkjent kr. 75.000,- i oppreisning, jfr. straffeprosessloven § 446, jfr. § 444.  Deler av stedatterens forklaringer var av en slik karakter at de umiddelbart virket usannsynlige, og etterforskningen hadde ikke frembrakt avgjørende bevis til støtte for forklaringene. - Avgjørelsen må sees i sammenheng med l.nr. 63 B og 64 B/ 1994 foran (Rt 1994 721 og Rt 1994 729).

PARTER:     A (Prosessfullmektig: advokat Arne Haugestad) mot

Påtalemyndigheten (v/  førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer).

 Støttegruppens kommentar:  Saken er et eksempel på at påtalemyndigheten tar ut tiltale i sedelighetssaker på et helt uholdbart bevisgrunnlag. Noe slikt ville ikke påtalemyndigheten våget å gjøre innen noen andre områder av strafferetten. Når de som rammes av slike “sjikanetiltaler” krever erstatning er de erstatningsbeløpene som gis, et ytterligere hån av den som har vært tiltalt.  

Kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. September 1994 (Rt 1994 s. 1190)

SAMMENDRAG: Erstatning for uberettiget straffeforfølgning.

En far ble frifunnet for en tiltale for seksuelle overgrep mot sin mindreårige sønn. Faren ble av Høyesteretts Kjæremålsutvalg tilkjent en oppreisning på kr. 30.000,- for den uberettigete tiltalen, jfr. straffeprosessloven § 444, jfr. § 446. Uttalelser om forholdet mellom lagmannsrettens og Høyesteretts kjæremålsutvalgs bevisbedømmelse i disse saker.  I dette tilfelle hadde lagmannsrettens flertall henvist til en totalvurdering av bevisene og ikke foretatt en gjennomgang av disse.  Kjæremålsutvalget kunne da utvise mindre tilbakeholdenhet enn ellers med å tilsidesette lagmannsrettens bedømmelse av bevisene.

PARTER:

Dommere i Høyesterett:  Hellesylt, Dolva og Schei. Dolva, Kst dommer Lødrup,

Gussgard, Hellesylt, Holmøy

 Støttegruppens kommentarer: Oppreisningsbeløpet på kr. 30.000,- er så lavt at det innebærer et ytterligere hån mot den som har vært feilaktig tiltalt.

Kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 2. Februar 1992 (Rt 1999 s. 264)

SAMMENDRAG:  Etter frifinnelse ble den tidligere domfelte tilkjent kr. 100.000,- i oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf straffeprosessloven § 444, § 445 og § 446. Det ble bl.a. lagt vekt på tidsforløpet mellom anmeldelse/ pågripelse og herredsrettens frifinnende dom, ca. 1 år og 8 måneder, og at påtalemyndighetens anke medførte at det gikk ytterligere et halvt år før endelig frifinnende dom forelå.

SAKSGANG:   Høyesterett HR-1999-00058S, jnr 718/1998.

PARTER:

Dommere i Høyesterett:  Dolva, Schei og Stang Lund.  

Ytterligere informasjoner om forhold og personer bak fremlagte rettsavgjørelser på vår internettside bes vennligst meldt oss på vår e-post nsmfia@start.no

Tilbake til Nasjonal Støttegruppe Mot Falske Incestanklager