Borgarting lagmannsrett - Dom.

INSTANS: Borgarting lagmannsrett
DATO:  1996-05-06
PUBLISERT:  LB-1995-01610
STIKKORD: Familierett Barneloven §34, §44 og §46
SAMMENDRAG: Tvist om daglig omsorg og samvær. Byretten hadde nektet far samvær p.g.a. mistanke om seksuelt misbruk. Lagmannsretten fant ikke dette godtgjort og gav dom for vanlig samvær etter en overgangsperiode med kontrollert samvær. Henvisninger: lov-1981-04-08-7-§34 (Bl §34), lov-1981-04-08-7-§44 (Bl §44). lov-1981-04-08-7-§46 (Bl §46).

SAKSGANG: Drammen byrett Nr. A94-00690 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01610 A. Lagmannsrettens kjennelse om foreløpig avgjørelse påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1996-00456 K. Kjæremålet gis oppsettende virkning til det er truffet avgjørelse i ankesaken etter tvistemålsloven §373.
PARTER: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Storskogen, Drammen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Petter Bjørk, Drammen).
FORFATTER: Lagmann Ola Melheim, formann, Lagdommer Gunvald Gussgard, Lagdommer Vincent Galtung, meddommere: Psykiater Petter Skogen, Psykolog Niels Bæklund.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§174 (Tvml §174), lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180)

Dom:

Saken gjelder spørsmål om daglig omsorg og samværsrett, jf barneloven §34 og §44.
B og A inngikk ekteskap den 1. august 1986. August 1989 fikk de en datter, C. A flyttet hjemmefra i mai måned 1993. Partene ble separert den 29. juni 1993. De er senere skilt.
Den 21. mai 1993 ble det inngått en avtale om samværsrett m.v., som gav faren en rett ut over vanlig samvær. Det ble samtidig inngått avtale om felles foreldreansvar. Moren fikk den daglige omsorg.
Ifølge B skal hun ha fått mistanke om seksuelle overgrep da datteren var ca 2 1/2 år eller noe senere. Mistanken gikk mot faren, som har benektet et hvert forhold. En ny mistanke skal ha oppstått omkring juletider 1992. Forholdet mellom partene utviklet seg nå i negativ retning. I mai måned 1993 flyttet A som nevnt ut. B tok kontakt med familiens lege, Åse Garder omkring dette tidspunkt. Det ble imidlertid ikke funnet noe som tydet på seksuelt misbruk. Ifølge B følte hun seg nå mer beroliget, noe som gjorde at mannen fikk en utvidet besøksordning.
I desember måned 1993 skal det ha inntruffet en ny episode som fikk B til å reagere. Etter et besøk hos faren skal det på direkte forespørsel fra moren ha kommet frem at A skal ha tuklet med tissen til barnet. Dette resulterte i at B innleverte anmeldelse den 28. desember 1993. Det vises til anmeldelsen og de vedlegg til denne som er dokumentert. Anmeldelsen ble henlagt etter bevisets stilling den 26. oktober 1994.
Som følge av anmeldelsen, ble det den 3. januar 1994 foretatt en undersøkelse av C ved Aker sykehus. I rapporten er det inntatt følgende konklusjon:
Ved den fysiske undersøkelsen sees lett sprekkdannelse i huden der de store kjønnslepper møtes og forøvrig lett irritert og sår hud mellom de store kjønnslepper og klitoris fortil. Dette er et uspesifikt funn. Forøvrig er det normale funn.
Rapporten inneholder også følgende vurdering:

Pikes utsagn til mor må tas alvorlig og kan gi mistanke om at hun har vært utsatt for seksuelt misbruk. Politiet har allerede saken under etterforskning. Mor har etablert kontakt på BUP. Barnevernet i Drammen er også involvert i saken. Det er innført en midlertidig stopp i besøkene hos far. Dersom man ønsker et tverretatlig møte kan enten sykepleier eller undertegnede møte.
Den 7. januar 1994 ble det foretatt dommeravhør utenfor rettsmøte, som er delvis dokumentert for lagmannsretten.
Den 25. februar 1994 meddelte Bs advokat at hun nektet faren samvær med datteren i forbindelse med hans 40-års dag. Dette til tross for at far nå hadde sagt seg villig til å ha samværet overvåket av en person utenfor familien.
Som følge av dette, tok A den 30. mars 1994 ut stevning med krav om samværsrett. B motsatte seg fortsatt samvær, idet det ble vist til at flere omstendigheter støttet mistanken mot A. Det ble også vist til at det ikke hadde vært mulig å komme frem til en ordning med kontrollert samvær.
Den 17. juni 1994 ble det under et saksforberedende rettsmøte inngått forlik om en kontrollert besøksordning.
Ved Drammen byretts kjennelse av 18. august 1994 ble det fastsatt at A skulle ha samvær med datteren annenhver onsdag fra kl. 17.00 til kl. 20.00 under tilsyn av en nærmere angitt person.
Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten, som den 4. november 1994 stadfestet kjennelsen hva hovedspørsmålet angår, dog slik at det ble fastsatt samvær hver uke. Kjennelsen ble senere fulgt opp med tvangsmulkt.
Ved byrettens beslutning av 4. oktober 1994 ble psykolog Anne Dalen oppnevnt som sakkyndig. Hun avgav rapport den 6. januar 1995. Den sakkyndige fant det lite sannsynlig at noe overgrep mot barnet har funnet sted. Det ble samtidig uttalt at det ikke var grunnlag for å frata faren samværsrett.
Som følge av dette, fremsatte A den 13. januar 1995 krav om at han skulle overta den daglige omsorg.
Det ble deretter innhentet en ny uttalelse fra den sakkyndige vedrørende spørsmålet om daglig omsorg, jf tilleggsrapport av 6. februar 1995. Den sakkyndige fant på det daværende tidspunkt ikke å kunne gi retten et klart råd vedrørende hvem av foreldrene som burde ha den daglige omsorg. Den sakkyndige viste til at man burde avvente selve hovedforhandlingen.
Ved prosesskrift av 21. mars 1995 begjærte B midlertidig forføyning, idet hun krevet at A skulle nektes samvær med datteren inntil rettskraftig dom forelå.
Drammen byrett avsa kjennelse den 31. mars 1995, hvoretter A ble nektet samvær med datteren fra forkynnelsen av kjennelsen og inntil rettskraftig dom forelå.
Den 25. april 1995 stadfestet lagmannsretten realiteten i kjennelsen, dog slik at avgjørelsen bare skulle ha virkning frem til hovedforhandlingen, som nå var berammet til den 3. mai 1995.
Drammen byrett avsa dom og kjennelse den 11. mai 1995 med slik slutning:
I dommen:
B skal ha den daglige omsorg for C og A nektes samvær.
I kjennelsen:
Begjæringen om foreløpig avgjørelse tas ikke til følge.
A har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Det er samtidig bedt om midlertidig avgjørelse vedrørende samværsspørsmålet.
Daværende Eidsivating lagmannsrett avsa kjennelse den 5. juli 1995 hvoretter A ble nektet samvær med datteren frem til ankesaken er avgjort.
A har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
Prinsipalt:
A skal ha den daglige omsorg for C.
Subsidiært:
A skal ha samvær med C etter barneloven regler.
I begge tilfeller:
A/ det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
I anledning krav om midlertidig avgjørelse.
Prinsipalt:
A skal ha daglig omsorg for C inntil saken er rettskraftig avgjort.
Subsidiært:
A gis samvær med C inntil saken er rettskraftig avgjort.
B har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
1.
B skal ha den daglige omsorgen for C, f august 1989.

2.
A nektes samvær med C, f august 1989.

3.
A dømmes til å betale sakens omkostninger, evt. til det offentlige.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus den 23., 24., 25. og 26. april 1996. Partene møtte og avgav forklaring. Den oppnevnte sakkyndige avgav forklaring den siste dagen slik det fremgår av rettsboken. Det ble avhørt 15 vitner, hvorav ett som sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Den sakkyndige har imidlertid avgitt en tilleggsrapport, datert 31. januar 1996. To av vitnene er nye for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil både når det gjelder daglig omsorg og hva angår samværsretten. Det er foretatt feil bevisbedømmelse, særlig hva angår spørsmålet om seksuelt misbruk. Det foreligger også feil lovanvendelse. Byrettens feilaktige oppfatning av spørsmålet om misbruk overskygger dens vurdering på alle punkter. Det er ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til hva som er til barnets beste. Til nærmere underbygging av disse anførsler er det særlig fremhevet:
Byretten har satt seg ut over flere av de vurderinger som er foretatt av den sakkyndige. Det er den sakkyndige som har best forutsetninger for å trenge inn i barnets oppfatning av situasjonen og forholdet til begge foreldrene. De tre rapportene som foreligger, viser at det er foretatt en grundig saksforberedelse. Når rapportene leses i sammenheng, vil man se at det langt fra er fremsatt rene påstander som anført av motpartens sakkyndige vitne, men tvert om vel begrunnede utredninger. Det er heller ikke noe grunnlag for å kritisere den metode og oppbygning som rapportene bygger på. Da er det langt større grunn til å kritisere den fremgangsmåte som er benyttet av det sakkyndige vitnet, psykolog Mossige. Han har i første rekke basert seg på opplysninger fra barnets mor, som igjen har vært grunnlaget for de lekesituasjoner som er utført med barnet. Mossige har overhodet ikke snakket med faren i sakens anledning. En slik fremgangsmåte kan være forsvarlig for en person som er i en behandlingsposisjon, men ikke med sikte på en sakkyndig uttalelse til veiledning for domstolene. Retten må derfor langt på vei se bort fra Mossiges vurderinger. Det er vist til Agder lagmannsretts dom og kjennelse av 1. juli 1994 (1993-00933).
Det er ikke grunnlag for anklagene om seksuelt misbruk. De episoder som B har referert til vedrørende sædlukt og ereksjon, er dels uten bevisverdi, dels kan man lett finne en annen forklaring. Det er her blant annet vist til den sakkyndiges rapport. De handlinger som skal ha skjedd overfor vitnet D, kom for dagen på et mistenkelig sent tidspunkt. Det er ikke sannsynliggjort at hendelsene har funnet sted.
Det er også grunn til å fremheve at det var B som selv introduserte ordet "tissen" under den første samtalen med barnet den 20. desember 1993. Senere har historien vokst. B har på et meget tidlig tidspunkt inntatt den bestemte holdning at tidligere ektefelle har begått seksuelle overgrep. Hele hennes argumentasjon farges av dette, hvilket også fremgår tydelig av hennes samtaler med Svein Mossige. B er så innlevet i disse forestillinger at hun ikke lenger greier å se at barnet i høy grad er preget av den ekteskapelige konflikt mellom foreldrene. Moren har ikke gjort det hun burde gjøre for å skjerme barnet for disse problemer. Dette gjør at moren er klart dårligere skikket enn faren til å ha den daglige omsorg.
Den vurdering av Bs personlige egenskaper som fremgår av rapportene, er godt underbygget. Beskyldningene om vold i hjemmet har ikke dekning ut over en høyst beskjeden episode som A har erkjent og redegjort for. Også på dette punkt har den annen ektefelles fremstilling vokst med tiden. Hennes forklaring står i strid med flere vitneutsagn. Det er også påtagelig at B aldri har fått merker og lignende på kroppen, samt at ingen andre har sett noen voldsutøvelse.
Når det gjelder As personlige egenskaper, er byrettens fremstilling skjev. Det fremgår av den sakkyndiges rapport at han har flere ressurser enn det man får inntrykk av ved første øyekast. Det har hele tiden vært et godt forhold mellom ham og datteren. Den skjeve utvikling som påstås å ha funnet sted særlig mot slutten av 1994, kan ikke tilbakeføres til faren. Den egentlige grunn er at motparten har belastet barnet med den alt overskyggende konflikt mellom foreldrene, samt hennes ensidige og stadig tilbakevendende syn på misbrukssituasjonen. At forholdene skal ha bedret seg etter at A ble nektet samvær, kan eventuelt forklares ved at barnet da ikke i samme grad påvirkes av morens konflikt med faren, som da kommer mer på avstand. Det er imidlertid ingen tvil om at C savner faren i stor grad og at hun stadig spør etter ham. Det er her vist til den sakkyndiges forklaring.
En totalvurdering av disse forhold bør lede til at A får den daglige omsorg. Barnet vil da få en bedre samlet foreldrekontakt. Det vil også få et tryggere og mer stabilt forhold hos faren, idet mor arbeider som flyvertinne med den følge at barnet dels bor hos en dagmamma og dels hos sin mormor. Barnet får derved tre forskjellige bosteder.
Når det gjelder As anførsler vedrørende begjæringen om foreløpig avgjørelse, vises det til kjæremålet.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig.
Det foreligger en rekke omstendigheter som klart peker i retning av at A har begått seksuelle overgrep mot datteren. Dette må ha som konsekvens ikke bare at barnet skal bo hos moren, men også at faren ikke får samvær slik at han avskjæres fra ytterligere overgrep.
Det har vært store problemer med å få barnet til å pusse tenner, drikke melk og til å ta opphold for vanlig stell i det tidligere felles hjems baderom. Barnet har fått urinveisinfeksjon en rekke ganger og er i den forbindelse henvist til sykehus.
C har ved én anledning tatt en jevnaldrende gutt på tissen på en påfallende måte. Hun har nærmest som et rituale til vane å kysse sin mor på munnen hver gang buksen blir trukket på henne. Det er også påtagelig hvordan hun tar på morens bryster. Videre er det vist til Cs opptreden under besøk hos mormoren og hennes mann, D. De forsøk på masturbering som barnet da utviste, kan ikke være selvlært. Disse handlinger viser at C har utviklet en seksualisert adferd som må tilbakeføres til opplevelser med faren. De forskjellige episoder vil hver for seg ikke fylle kravene til bevis, men samlet sett peker de klart i retning av at barnet har vært utsatt for overgrep.
Det er også grunn til å fremheve en episode som fant sted én gang da A badet datteren. De satt da begge i badekaret, og moren oppdaget at A hadde delvis ereksjon. Dette erkjente han i byretten, hvilket fremgår av dommen. I lagmannsretten har han prøvd å reservere seg ved dels å si at han ikke vet om hendelsen var slik, dels ved å si at han ikke husker dette. Hans reservasjoner sier også noe om As troverdighet, som er et viktig moment når partenes motstridende forklaringer skal vurderes.
Til ytterligere underbygging av troverdighetsspørsmålet er det vist til de forklaringer som A avgav i mars måned 1994 i tilknytning til anmeldelsen. Det kan ikke være noen tvil om at han snakket bevisst usant under det første avhøret den 9. mars 1994. Han ble da foreholdt at datteren skulle ha uttalt at faren var slem fordi han klippet tissen hennes m.v. Dette ble først benektet, men så erkjent i form av en rettelse den 11. mars 1994. As forklaring i retten om hvorfor han først benektet å ha hørt uttalelsen, er lite troverdig. Det er blant annet vist til vitneforklaringer.
Ved den totalvurdering som retten må foreta, er det grunn til å legge stor vekt på det som er uttalt av det sakkyndige vitnet, psykolog Svein Mossige. Han har bl.a. hatt lekeobservasjoner med C over fem timer, som har avdekket et problematisk forhold til faren. Hennes reaksjoner er så sterke at de ikke alene kan forklares med en henvisning til den bakenforliggende konflikt mellom foreldrene.
Subsidiært er det gjort gjeldende at A heller ikke bør tilkjennes ukentlig samvær under tilsyn. Det er vist til at C under tidligere samvær under tilsyn har utviklet store adferdsmessige avvik som utelukkende må skyldes samværene. Det er derfor ikke forsvarlig inntil videre å gi samvær under tilsyn.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det mest sentrale spørsmål i saken, er om det er sannsynliggjort at A har foretatt overgrep av seksuell karakter mot datteren.
Retten legger til grunn at det ikke foreligger noe spesifikt medisinsk funn. Det vises til den undersøkelse som ble foretatt av familiens lege, Åse Garder våren 1993, og til konklusjonen i rapport av 3. januar 1994 fra Aker sykehus.
Spørsmålet blir da om det er sannsynliggjort at det har foregått upassende handlinger som ikke har satt synlige spor.
Lagmannsretten legger til grunn at partenes ekteskapelige uoverensstemmelser har influert på barnets tilpasningsmuligheter. Det må ansees godtgjort at barnet har fått innblikk i foreldrenes motsetningsforhold på en uheldig måte. Man finner ikke grunn til å spesifisere graden av foreldrenes delaktighet i så måte. Det er imidlertid en realitet at B for lengst har inntatt et definitivt standpunkt om at A har misbrukt barnet. En slik holdning vil lett, eventuelt ubevisst, kunne påvirke barnets inntrykk av far.
Det legges derfor til grunn at foreldrenes ekteskapskonflikt er en medvirkende årsak til Cs varierende problemer. At hun har hatt en gunstig utvikling etter at samværene opphørte, kan derfor begrunnes, i hvert fall delvis, med at barnet har fått et mer distansert forhold til foreldrenes problem. Det vises til den sakkyndiges redegjørelse.
Spørsmålet blir dernest om de indisier som motparten har fremhevet, kan underbygge at misbruk har funnet sted, og at dette utfyller forklaringen vedrørende barnets tilpasningsproblemer.
Det har vært et sentralt spørsmål i saken at Cs utvikling var dårlig fra ettersommeren 1994, særlig fra årsskiftet 1994-1995 og frem til opphør av samvær i mars måned 1995. I denne perioden skjedde samværene under tilsyn av E. I byrettens kjennelse av 31. mars 1995 er det gitt uttrykk for at barnets følelsesmessige tilknytning til faren synes svak. Byretten har lagt vekt på at barnet skal ha vegret seg når hun skulle ha samvær med far, og at dette hadde økt i styrke de siste månedene. Byretten la herunder stor vekt på vitneprovet fra tilsynspersonen som var til stede under samværene og i hente- og bringesituasjoner.
Lagmannsretten antar at det her kan foreligge en misforståelse. Tilsynspersonen, E er i lagmannsretten foreholdt byrettens begrunnelse, som hun ikke finner dekkende. E har forklart at hun som den store hovedregel ikke har observert noen vegring fra Cs side når hun ble hentet i hjemmet. Ved tilbakelevering kunne det imidlertid hende at C ikke ville gå ut, idet hun lot som hun sov i bilen. Selve samværene beskrives av vitnet som positive. C gav flere ganger uttrykk for at hun ville være sammen med faren.
På dette punkt er det også grunn til å fremheve den sakkyndiges uttalelser. Psykolog Dalen har fått det bestemte inntrykk at barnet har et sterkt savn av sin far. C har uttalt at hun tenker på ham hver dag.
Dette leder over til en nærmere vurdering av de episoder som er fremhevet i ankemotpartens anførsler. Isolert sett kan hendelsene ikke være tilstrekkelige som bevis. Spørsmålet blir om indisiene samlet sett fyller kravene til bevis for seksuelt misbruk. Det avgjørende blir om dette fremstår som det mest sannsynlige hendelsesforløp. Ved den skjønnsmessige totalvurdering som må foretas, vil det være av betydning om det kan gis flere forklaringer på de enkelte episoder.
Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at man ikke finner grunn til å kritisere den arbeidsmetode eller den oppbygging som avspeiles i den sakkyndiges rapport av 31. januar 1996. Når det under hovedforhandlingen for byretten kom frem andre opplysninger og til dels kritikk mot de to rapporter som da forelå, var det korrekt å redegjøre for forholdet slik den sakkyndige har gjort i den siste rapporten.
På den annen side har lagmannsretten bestemte oppfatninger av den metode som ligger til grunn for psykolog Mossiges vurderinger. Han har i det alt vesentlige bygget på de opplysninger som er gitt av moren og barnet. Han har således ikke snakket med A. En slik metode kan være relevant når man opptrer i en behandlingssituasjon. Med sikte på å kartlegge en omsorgs- og samværssituasjon, er metoden lite tjenlig. Dette betyr ikke at retten har sett bort fra Mossiges uttalelser, men hans vurdering må sees ut fra nevnte forutsetninger. Uansett hvordan man ser på dette, er det en realitet at heller ikke Mossige har kunnet gi noe entydig svar på om misbruk har funnet sted.
Når det gjelder de forskjellige episoder, kan det gis flere mulige forklaringer slik det fremgår av den sakkyndiges rapport. Noen spørsmål blir stående som delvis uavklarede. Dette gjelder for eksempel hvorfor A ikke gav riktig svar i sin første politiforklaring vedrørende Cs utsagn. På den annen side er det på direkte spørsmål fra mor at C bruker det første kjønnsrelaterte uttrykk. At B kom til å bruke et slikt uttrykk, er likevel ikke klanderverdig ut fra hennes forutsetninger og den aktuelle situasjon. Når slike uttrykk først er introdusert, kan man imidlertid lett komme til å gå videre med samme terminologi. Det er også et usikkerhetsmoment at de kjønnsrelaterte uttrykk som brukes, er svært spesielle og isolert sett uten mening.
Lagmannsretten peker videre på den sakkyndiges observasjoner om at C ikke synes å ha vært spesielt tynget av de uttrykk som har falt. C skal ha skiftet fra å snakke om klipping og rulling av tiss til å gå ivrig og glad inn i lek. Den sakkyndige har her funnet holdepunkter for at barnet ikke er blitt krenket følelsesmessig av sin far. Retten peker videre på den sakkyndiges vurdering i forbindelse med episoden i badekaret, som kan forklares på flere måter.
Når det gjelder episoden med D, har den sakkyndige stilt spørsmålstegn ved om den har funnet sted. Retten behøver ikke ta stilling til dette spørsmål. En slik episode av seksualisert adferd gir uansett bare et usikkert grunnlag for slutninger om seksuelt misbruk fra farens side.
Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at det ikke er sannsynliggjort at A har misbrukt datteren.
Ved den videre vurdering av spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorg, er retten noe i tvil. Begge foreldrene er skikket, og begge har de bekvemmeligheter som trengs. A har som trygdet bedre tid enn B, som dels benytter dagmamma og dels sin mor under tjenestefravær.
Lagmannsretten finner likevel at det nå vil være uheldig med et miljøskifte. Man legger også vekt på at mor forutsettes å ville respektere dommen slik at C får den farskontakt som det nå er et påtrengende behov for å etablere.
Lagmannsretten vurderer saken slik at det er helt uaktuelt å etterkomme mors krav om å nekte far enhver form for samvær inntil barnet når en bestemt alder. Med den besøksordning som samtidig fastsettes, forutsettes det at barnet får gjenopprettet den ønskede kontakt med fars foreldre og nære slektninger.
Lagmannsretten fastsetter etter dette at A skal ha vanlig samværsrett med C. Dette reiser spørsmålet om det bør gjelde en overgangsordning. Lagmannsretten har her delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, alle unntatt lagdommer Gussgard, bemerker:
På grunn av den noe spesielle situasjon som foreligger, antar flertallet at det bør etableres et begrenset samvær med en tilsynsordning i de tre første månedene. Man fastsetter der- for en besøksordning på linje med den som bestod i tiden frem til 31. mars 1995. Det forutsettes at tilsynsordningen kan etableres i regi av Drammen barnevernssenter. Da tilsynsordningen også er etablert i mors interesse, legges det nå til grunn at partene deler omkostningene. Dersom det ikke er mulig å etablere en tilsynsordning i offentlig regi innen én måned fra dommens forkynnelse, skal samværet i overgangsperioden skje uten tilsyn.
Rettens mindretall, lagdommer Gussgard, er enig med flertallet i at det i en overgangsperiode bør etableres en begrenset samværsordning, men antar at det i tillegg til ukentlig kveldssamvær bør gis anledning til heldagssamvær hver annen lørdag eller søndag. Etter mindretallets oppfatning er det intet reelt behov for tilsyn under farens samvær med C i overgangsperioden. Det bør derfor overlates til partene selv å avtale hvorvidt og på hvilken måte slikt tilsyn skal etableres.
Den samlede lagmannsrett finner videre at det av flere grunner er et sterkt behov for å gjennomføre den nå fastsatte ordning. Det avsies derfor samtidig kjennelse om at ordningen settes i kraft én måned fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, jf barneloven §46.
Anken har delvis ført frem. Partene bør derfor bære hver sine omkostninger for begge instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av det foran anførte.

Domsslutning:
1.
C, født august 1989 skal bo fast hos B .

2.
A skal ha samvær med C hver onsdag fra kl. 17.00 til kl. 20.00 under tilsyn av en person som er godkjent av Drammen barnevernssenter. Tilsynspersonen henter og bringer barnet fra og til B. Ukedagen kan endres dersom partene blir enige om det. Ordningen trer i kraft én måned etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3.
Samværsordningen under tilsyn opphører senest 3 måneder etter iverksettelsen slik det fremgår av pkt. 2 og domsgrunnene. Fra da av skal A ha vanlig samværsrett med C i overensstemmelse med barneloven §44.

4.
Partene bærer hver sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Det ble avsagt slik
Kjennelse:
A har lagt ned påstand om at dommen iverksettes ved midlertidig iverksettelse i medhold av barneloven §46. B oppfattes derhen at hun motsetter seg dette.
Da A bare får medhold i sitt krav om samværsrett, er det bare denne del av påstanden som vurderes.
Lagmannsretten finner at det er grunn til å ta påstanden til følge, jf barneloven §46. Det er nå gått lang tid siden barnet sist så faren. Etter det standpunkt som lagmannsretten har inntatt m.h.t. spørsmålet om misbruk, er det ikke tvilsomt at A bør gis samværsrett. Det foreligger ikke avgjørende grunner som taler mot iverksettelse selv om dommen skulle bli anket.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Inntil rettskraftig dom foreligger har A rett til samvær med C slik det er fastsatt i lagmannsrettens dom.