|
|
|
Ingen Vennetreff er like. Møtet den 18. september 2004 var stedet for de gode anekdotene, i alle fall etter mitt inntrykk. Her er for eksempel det en gammel dame som var konfirmant i 1945 kunne fortelle med et glimt i øyet. Undervisningen begynte før 8. mai: Først
hadde vi sogneprest A. Etter 8.mai skiftet det: Prest A inn i
fangenskap, prest B ut. Vi var flere NS-barn - dette var en
trønderbygd. Da B begynte å omtale oss som
«djevelens barn», bestemte vi oss for å slutte, og
heller prøve neste år, for å se om det ikke ville
roe seg litt.
Osv.
En annen kunne bidra med dette: Når
vi skulle ha en riktig kosestund hjemme, samlet far oss ungene omkring
seg, og så fortalte han om livet i leiren, og om hvor dumme
vaktene var.
Dette stemmer med min erfaring. I leiren til min far laget man satiriske sanger, ofte som parodier på kjente viser. Det var brukslyrikk uten de store poetiske vingeslag, men godt nok til sitt formål. En liten smakebit bygd over «Steinkjersannan»: Og
de som voktet oss på vår gang
De hadde luer med snor og rang. Og helter var de jo alle mann: De spiste smørgås i Sveriges land! Så kan vi begynne å analysere disse historiene prinsipielt og filosofisk. Rudolf Höss var selv politisk fange i Weimar-Tyskland, og var senere med på å bygge opp leirer for Hitler. Han skriver i boken «Kommandant i Auschwitz» at vokterne av politiske fanger alltid vil være dummere enn de innsatte. Det kan derfor være lett å trekke feil slutninger. Mange som satt inne under krigen, og som kom ut for brutale eller tåpelige voktere, har ofte påstått at de opplevde selve «nazismens vesen». Og blant de som satt inne etterpå, var det noen som dømte hele «Hjemmefronten» på grunnlag av de vokterne de opplevde den første tiden. Vi kan også lære litt NS-barnpsykologi. I forbindelse med et Brennpunktprogram høsten 2000, skrev NRK på sine nettsider: Mange
NS-barn har levd med en hemmelig skam hele livet. Men de har skammet
seg uten grunn. For NS-barna er uskyldige.
Det forekom nok tilfeller av fortielse og skam, noe bl.a. Ole Naumann fortalte om i Kristiansand 8. og 9 mai 2003. De sunneste NS-barna finnes der det har vært full åpenhet og gjerne en litt offensiv holdning. Dagens gjest var forfatterinnen Gerd Brantenberg, som i 2003 gav ut boken «Landssvikersen. Kvinne mellom to land». En omtale kan finnes på http://home.online.no/~ol-enge/art02/04-1Brantenberg.htm Bokens hovedperson er forfatterens egen bestemor, Claire Grevérus Mjøen (1874-1963), i sin tid en kjent oversetter og kulturpersonlighet. Av hennes 6 barn er 3 kjente skuespillere: Fridtjof (1897-1967), Sonja (1898-1993), og Jon Lennart (1912-1997), far til komikeren Lars Mjøen. Alle opptrer i boken under fingerte navn. Familien Mjøen kan illustrere hvordan landssvikoppgjøret virket direkte og indirekte på en stor gruppe av mennesker, selv om den hørte til hovedstadens kjendiser og ikke var en norsk gjennomsnittsfamilie. Claire og datteren Tove var utpregede papirmedlemmer i NS, den første innmeldt av sin mann allerede i 1933, den andre meldte seg inn i 1941 etter eget utsagn «for å beholde radioen». Da Brantenberg begynte å forske i familiehistorien, ble hun slått av hvor upolitiske de var. Gerd Brantenberg er altså ikke NS-barn selv, etter en streng definisjon. Hun er «NS-barnebarn», hvis det er en relevant kategori. Men hennes lille kjernefamilie ble direkte berørt. Faren Arne Brantenberg, bokens Ørnulf, som var gift med Claires datter Irmelin, ble ansett som «stripet» under krigen. Som student i 1939 hørte han til dem som arbeidet for fred mellom England og Tyskland. Han fant seg ikke til rette verken i jøssingleiren eller blant de aktive NS-erne. I 1942 var han på nippet til å melde seg inn i NS, nærmest på trass, men slo det fra seg fordi han ikke ville at hans barn skulle bli mobbet som «naziunger». Etter frigjøringen ble han etterforsket fordi det forelå mistanke om medlemskap, og han mistet sin legelisens. Dette kan skyldes at han i den forvirringen som hersket ble forvekslet med en slektning som hadde samme navn. Resultatet for Gerd Brantenberg ble, som hun formulerer det i boken, at hun «vokste opp med en fryktelig kritikk av landssvikoppgjøret hjemme». Gerd Brantenberg fortalte at hun lærte to versjoner av historien, en hjemme, en annen i skolen og i samfunnet, noe som hun i likhet med mange «ekte» NS-barn mener har vært positivt. I sitt syn på landssvikoppgjøret har hun mye til felles med to andre samfunnsstøtter som har gjestet Vennetreff, ambassadør Anton Smith-Meyer og tidligere finansminister Per Kleppe. Et forhold som virket spesielt urettferdig, og som ble bekreftet av mange Vennetreffere, var erstatningsoppgjøret. Erstatningen for den skade som NS-styret angivelig hadde påført landet, ble målt ut ikke i forhold til skyld, men i forhold til formue. Dette førte til ulik straff for lik «forbrytelse». Claire Mjøen måtte betale 30000 kroner, en stor sum på den tiden, mens hennes datter Tove med null i formue gikk fri. Store pengestraffer rammer dessuten familien og arvingene mer enn inviduell fengselsstraff gjør, og har vanligvis lengere virkning. Mjøen-familien kunne kanskje vært 20 millioner rikere i dag hvis de hadde fått beholde Munch-bildet «Melankoli», som ble solgt i 1946 for å betale erstaningen. . Landssvikarkivet er ikke lett tilgjengelig for dem som ikke er direkte etterkommere etter de dømte, men Brantenberg slapp til omsider og fikk de nødvendige fullmakter fra resten av familien. Hvorfor er det så hemmelig? Hvorfor var det at en tidligere motstandsmann for noen år siden slo til lyd for å tilintetgjøre hele arkivet? Brantenberg var ikke i tvil. Først og fremst skyldes hemmelighetskremmeriet at myndighetene vil beskytte seg selv, dernest at de vil beskytte de som under det sterke presset og massepsykosen i 1945 lot seg forlede til «angiveri». Et slikt tilfelle dukket opp i Mjøenfamilien under Brantenbergs arkivgranskinger. Deltakerne i dette Vennetreff fikk erfare at den tidligere lektoren behersker språket også i den muntlige form. Her er et lite stykke av «Landssvikersken» som Vennetrefferne 18/9 hadde gleden av å høre Gerd Brantenberg lese opp:
|
|
|
