|
|
|
Dette stemte i alle fall ikke for treffet 14. september 2002. Det var mange ukjente ansikter å se, og flere nye landsdeler var representert. Fra Levanger kom det slektninger av den kjente Henry Oliver Rinnan. Han hadde mange søsken, og derfor blir det en hel drøss av søskenbarn som alle kan snakke om «onkel Henry». Mange NS-barn vil mene at fenomenet Henry Rinnan ikke har noe med dem å gjøre. Om han var medlem av NS (noe ikke alle er sikker på), så var han i hvert fall ikke typisk. Men her må vi stoppe opp litt. Da NRK i 1975 for første gang skulle lage et program om landssvikoppgjøret, ble Rinnansaken selve flaggsaken, enda den omfattet bare en promille av alle dømte i oppgjøret. Teorien er at Rinnan var en «stornazist». Foreldrene til oss NS-barn var i regelen bare «smånazister», men likevel besatt av samme mystiske demon som Rinnan & Co. Ifølge teorien. Hertil kommer at kjente fenomener som diskriminering, mobbing, kollektiv skyldfølelse osv. trer klarere fram i slike ekstreme tilfeller. For en tid siden ble det på Trøndelag Teater satt opp et teaterstykke Lola, som ifølge pressen skulle handle om Henry Rinnan. Familien trådte til for å forsvare sine interesser, og et medlem ble intervjuet av Knut Olsen i NRK. Dessverre hørte ikke jeg programmet, men fra pålitelig hold er gjengitt etter hukommelsen denne replikkvekslingen: Olsen: «Er du ikke bitter på Henry Rinnan for all ulykken han har ført over familien?»
Ta en ny tenkepause her, for nå nærmer vi oss kjernen. Ole-Wilhelm Klüwer, talsmann for «Foreningen av norske NS-barn, skildrer på sin hjemmeside en åpenbaring som han og Eystein Eggen opplevde: Det var under en tur i Frognerparken i Oslo våren 1993 at vi stilte oss spørsmålet :Problemet med denne banale sannheten er at den ikke hjelper det spor, selv om både statsminister, stortingspresident, NRK og andre autoriteter skulle gjenta den. De to akademikerene med eksamen i filosofi og andre vitenskaper blir slått på hjemmebane av en person av folket.. Nevnte niese (f. 1969) var til stede på Vennetreffet, og hun kunne etterpå fortelle om sin egen åpenbaring: I mange år hatet jeg onkel Henry - å som jeg hatet ham. Så gikk det plutselig opp for meg at han ikke har noe med meg å gjøre. Det var de andre som laget problemer for meg.Dette er å plassere ansvaret på riktig sted. I virkeligheten tror jeg at dette er holdningen hos mange av dem jeg har truffet på Vennetreffene, selv om de ikke er klar over det selv. De færreste dyrker sine foreldre som helter, og få føler seg forpliktet til å fordømme dem. Man holder ganske enkelt en nøktern avstand. Det betyr ikke at vi gir avkall på å studere historien. Mange som har fulgt oppfordringen til Klüwer og skaffet seg innsyn i foreldrene mapper, er blitt overrasket. Datteren til en høy tjenestemann som fikk 3 år sier for eksempel: «Det var interessant for meg lese om at de i grunnen ikke hadde noe konkret dømme ham for, men de syntes jo til slutt at de måtte gjøre det da.» En annen med far som var stor entreprenør, og som i mange år gikk og ruget over hans bistand til fienden, oppdaget at tyskerarbeidet ikke var nevnt i det hele tatt i dommen. Det får oss til å tenke på affæren med Hanna Kvanmo i 1970-årene. Det var et svare oppstyr fordi en landssvikdømt var valgt til Stortinget, men når det da så store Arbeiderpartiet ville utnytte saken, slo Finn Gustavsen i bordet: «Hvis dere ikke holder kjeft om Hanna, skal jeg fortelle hvilke prominente Arbeiderpartifolk som har gjort tyskerarbeid.» Da ble det stille. Øredøvende stille. Og Hanna overlevde sine kritikere. Verden er som kjent liten. Tenk deg at en ung jente fra Nord-Norge kommer til Stockholm omkring 1960 og av alle personer treffer Kitty Grande. Ikke bare treffer henne, Kitty blir venninne, eller en slags storesøster. For de som ikke vet det: Ingen spionhistorie er fullkommen uten en Mata Hari eller en lokkedue, og Kitty Grande ble tildelt denne rollen i Rinnansaken. Tenk deg videre at jenten 40 år etterpå er til stede på selvsamme Vennetreff, og sier følgende: «Jeg tror at jeg vet mer om Rinnan-organisasjonen enn de fleste andre.» Det skjedde virkelig! Tro ikke at alt det du før har hørt om Rinnan og Kitty Grande nødvendigvis er den store Sannheten. Begge har lidd den skjebne å bli utnevnt til symboler, og i slike tilfeller går kontakten med virkeligheten lett tapt. Vi som er etterkommere etter «smånazister» opplever også at våre foreldre skal brennemerkes, ikke for sine gjerninger, men for å markere størst mulig avstand til den demoniske «nazismen». «De foreldreloyale kommer ikke løs fra fortiden, opplever ikke generasjonskonflikten som nødvendig frigjørende kraft», skriver Klüwer et sted. Om vi, slik mange gjør, prøver å frigjøre oss ved å ta del i den alminnelige fordømmelsen, opplever vi ingen frigjøring. Vi knytter oss til den negative polen i stedet for den positive, men henger akkurat like fast. ************** Det offisielle programmet for Vennetreffet bør også nevnes, der Baard H. Borge kåserte om sin bok «De kalte oss naziyngel». Boken fikk fyldig forhåndsomtale og er blitt godt mottatt de fleste steder. Riktignok gikk det litt tregt i starten før anmeldelsene begynte å komme, men det får vi tro skyldes journaliststreiken. Eneste negative anmeldelse i pressen er Lasse Midttun i Morgenbladet. Enkelte yngre (født etter 1960), forleser seg nemlig på heltehistorier og blir mer katolske enn paven. Noen gamle journalister i Aftenposten og Dagbadet fungerte tidligere som en slags portvakter og slapp ikke inn upassende stoff. Disse er stort sett borte nå. I stedet er det kommet nye som har interesse for alternative synspunkter. Borge nevnte som et eksempel en journalist fra et sted som hvert år feirer en berømt motstandsgruppe: «Jeg er så lei dette oppstyret hvert eneste år. Hva i all verden hadde de nå der oppe i fjellet å gjøre?» sa vedkommende (privat, ikke i avisen). Mange finner den politisk korrekte historien for flat og endimensjonal, om ikke direkte misvisende. Borge, som er vokst opp i Laksevåg, hadde nok hørt om bombingen og alle skolebarna som ble drept, men det gikk mange år før det gikk opp for ham at det var engelske fly som kastet bombene. Andre har lest om tyskernes brenning av Finnmark, illustrert med bilder av utbombede Kirkenes eller Vadsø (utført av russerne). Slik skapes kanskje tvilere?. Den ovenfor nevnte Ole Wilhelm Klüwer mener dette om Borge: Forfatterens skrivearbeid er delvis finansiert av gammelnazistene gjennom deres organisasjon INO. Det følger at bokens prosjekt er å oppreise de gjenlevende NS-erne. ………Borge driver mot bedre vitende historieforfalskning. En slik bok er ikke bare skadelige for NS-barna. Den er skadelig for sann forsoning mellom de to sidene i den norske borgerkrigen. INO men også Universitetet er ansvarlig for ytterligere psykiske belastninger som uerfarne NS-barn blir påført.Osv. Jeg kan bare tale for meg selv, men jeg tviler på at de tilstedeværende NS-barn, hverken gamle eller unge, forlot møtet med ytterligere psykiske belastninger. Frigjøring bør starte med kunnskap, ikke med inndoktrinering. Noen av Vennetrefferne har gått så langt i sin frigjorte nysgjerrighet at de har tatt kontakt med «gammelnazistenes» INO, og det ser ut til at de tåler det. Deltaker
|
|
|
