|
|
Artikkelen har også stått i «Alternativt Samfunn» nr. 2/2003 |
Som kjent opprettet tyskerne tidlig under okkupasjonen en organisasjon «Lebensborn» som skulle ta vare på barn som var resultat av forbindelser mellom tyske soldater og norske kvinner. Barna ble registrert, og mor og barn fikk tilbud om opphold i et av Lebensbornhjemmene som ble opprettet. Barn som mødrene ikke ønsket eller kunne ta seg av, ble søkt bortadoptert. Det gjaldt noen hundre barn i alt. 31 av disse befant seg ved krigsslutt på et barnehjem i Bremen. De ble brakt til Sverige, der de ble forsynt med en falsk dekkhistorie om at de var funnet blant overlevende i tyske konsentrasjonsleirer. Dette gjorde dem til mer «verdige offer» og lettere å omsette på adopsjonsmarkedet. En rekke barn som var blitt adoptert i Tyskland eller levde hos fosterforeldre, til og med tyske slektninger, ble to-tre år etter krigen sendt «hjem» til Norge, til en tilværelse som barnehjems- og fosterbarn. Årsaken er ikke klargjort, men det har vært antydet at det var ledd i en norsk/tysk byttehandel. Soldater i en norske Tysklandsbrigaden hadde jo satt barn på tyske ungjenter, slik som alle okkupasjonsarmeer har gjort til alle tider. Dette er eksempler på norske statlige overgrep mot krigsbarn. Andre overgrep, som mobbing generelt, kan hevdes å ha foregått utenfor myndighetenes kontroll. 8. og 9. mai 2003 ble det avholdt en ny konferanse i Kristiansand, i regi av Stiftelsen Arkivet. Hovedfokus var på norske krigsbarn og NS-barn, men det var også invitert enkelte representanter for barn fra konfliktområder forskjellige steder i verden. Det ble et vellykket arrangement, med en god blanding av foredrag, paneldiskusjoner, innlegg fra publikum, og endelig kunstneriske innslag. Til det siste må regnes en stilfull forestilling i Domkirken om kvelden 8. mai. Departementet hadde sendt to av sine saksbehandlere som observatører. Som kjent har et mindre antall krigsbarn saksøkt Staten for overgrep, og har tapt i alle norske rettsinstanser. Saken har ført til erklæringer om at dette er en politisk sak, ikke juridisk, noe som er bakgrunnen for at departementet utreder forskjellige former for erstatning. Det blir ikke noen lett oppgave. Mange tyskerunger har ikke vært utsatt for overgrep, hverken fra Staten eller private. På den andre ytterfløyen har vi enkelte store tragedier og ødelagte liv. Skal Staten bevilge en «krigsbarnmilliard» og fordele flatt til alle med 100000 kroner til så vel rettferdige som urettferdige? Eller skal den foreta en gradering, og i tilfelle på hvilket grunnlag? Det blir spennende å se løsningen. Vi går ikke i detaljer om foredragene og diskusjonene. At barn er uskyldige og bør behandles pent, er så banalt at det ikke er verdt å gjøre noe nummer av. Tor Brandacher i «Krigsbarnforbundet Lebensborn» orienterte om rettssaken, som nå går til Menneskerettsdomstolen i Strasburg. Brandacher med sin nordnorske avstamning og sitt saftige språk er av mange ansett som en rabulist, men han har noen gode poenger. For eksempel er han opptatt av mødrenes skjebne. Selvsagt vil det virke inn på mødrenes omsorgsevne om de skulle være psykisk knekt etter hardhendt behandling etter frigjøringen. Dessuten blir mange den dag i dag utsatt for diskriminering, gjennom en gammel bestemmelse fra 1945 som nekter enkepensjon til såkalte «uverdige» personer. Norges Krigsbarnforbund (NKBF) lanserte en ny «Håndbok for krigsbarn». Den inneholder blant annet 24 beretninger om ting krigsbarn selv har opplevd. Det viser seg at mange etter hvert er blitt svært opptatt av å finne sine «røtter». Tidligere var dette vanskelig, fordi Lebensbornarkivene ikke ble åpnet før i 1980-årene. Flere har fått sin opprinnelse hemmeligholdt, og noen er feilaktig blitt fortalt at «jo, din far var en tysk soldat, men han døde på Østfronten.»  NS-barna,
en gruppe som blir anslått til omkring 100000, kan ha hatt
lignende problemer som krigsbarna, blant annet med antinazistisk
historieundervisning i skolene som har demonisert «tyskerne og
nazistene». Men mye er forskjellig Få NS-familier
gikk i oppløsning på grunn av krigen, og de aller fleste
har derfor vokst opp under vanlige familieforhold. Ole Naumann, som
deltok i et fjernsynsprogram om NS-barn høsten 2000, lanserte et
diagram som kan illustrere deres spesielle problem.Nøkkelordet er kommunikasjon. Det er vanlig å anta at det har vært mangel på kommunikasjon mellom den «rette» (høyre) siden og den «gale» (venstre) siden. Hvis barna i tillegg opplever mangel på kommunikasjon med de landssvikdømte foreldrene, kan de få psykiske problemer. Naumann har selv opplevd det, det samme har Bjørn Westlie fortalt om i sin bok «Oppgjør i skyggen av Holocaust». Naumanns far knakk helt sammen etter krigen, og Westlies far var en enslig frontkjemper i en familie av «jøssinger». Men mange NS-barn, særlig fra bygdemiljøer, har ikke vært plaget på denne måten. Venner og familie var der fortsatt, og ingenting ble holdt hemmelig. Spørsmålet er hva som kan gjøres i tilfeller som Naumanns. Foreldregenerasjonen er jo stort sett borte eller er oldinger. Naumann har prøvd seg med det samme som Ole Wilhelm Klüwer og Eystein Eggen i «Foreningen av norske NS-barn». De prøver å finne igjen sine «røtter» hos besteforeldrenes generasjon, og det må de gjerne gjøre. Problemet, i alle fall i Eggens dokumenterte tilfelle, er at det ofte er en sterk kontinuitet mellom besteforeldrenes nasjonalisme og målstrev omkring 1905 og foreldrenes senere medlemskap i NS. Psykolog Renate Grønvold Bugge hadde et interessant forslag. «Det er aldri for sent å forsone seg med foreldrene», sa hun. Prosessen vil da bestå å at en prøver å forstå den samtiden foreldrene levde i. Naumann fikk tingene klarere etter å ha lest om farens rettssak i Riksarkivet. Men løsningen er omstridt. Foreningen «Vennetreff for NS-barn» er som kjent blitt kritisert nettopp for at de er så interessert i historie, og i alminnelighet har funnet ut at foreldrene ikke var forbrytere eller besatt av nazistiske demoner. Det samme gjelder forresten for de fleste krigsbarna som har funnet sin familie i Tyskland.
|
|
|
