 |
Av Liv Mørland
|
|
 ISBN 82-9202-388-7 Boken kan bestilles hos bokhandlere, på nettet hos Bokkilden og Psykopp.no, eller direkte fra Hertervig Forlag, Psykiatrisk Opplysning, tlf. 51938800 Interessert i å delta i samtalegrupper? For nærmere opplysninger, |
Norge er for lengst blitt en del av verdenssamfunnet. Her møtes mennesker med ulike livsløp, kulturer og tradisjoner som skal leve sin liv som samfunnsborgere, naboer og kolleger. Noen bærer på smertefulle opplevelser etter en krig eller flukt; enten de er født og oppvokst i Norge eller andre land. Mer enn noen gang synes det viktig å forsøke å forstå de mange ytringene som følger i kjølevannet av et flerkulturelt samfunn. Mange års arbeid som konfliktrådsleder hadde vist meg hvor viktig det kunne være for partene å få snakke sammen om det som hadde skjedd. Erfaringene førte meg til New Zealand for å lære mer om «Family Group Conference» (FGC), hvor ungdom kunne få hjelp og støtte fra familie og andre støttespillere til å oppnå et bedre liv. Ideen bak FGC dannet senere grunnlaget for utprøving av en modell for nettverksmegling tilpasset de norske konfliktrådene. Arbeidet viste at mange parter i meglingene syntes det var godt å ha noen ved siden av seg som de stolte på, og som kunne gi dem støtte og oppmuntring - og mange støttespillere fant oppgaven meningsfull. Jeg fant erfaringene så viktige at jeg ville bygge videre på dem i flere sammenhenger. 60 år er gått siden 2. verdenskrig tok slutt. Fortsatt lider mennesker i Norge som følge av et langt liv med trakassering og utstøtelse fra miljøer og samfunn: En rekke «tyskerbarn» og «NS-barn» har fått føle på kropp og sjel hva fordømmelse og skam kan bety. Og i 2005 lever mennesker verden over i daglig frykt på grunn av krig og forfølgelse. Mange rykkes opp med røtter og flykter fra sine nærmeste til et fremmed land, for å berge livet eller sin verdighet. Hva kan mennesker fra ulike land og kulturer som er merket av sår og savn, tilføre hverandre? Kan de lære oss andre noe? Og hva kan vårt samfunn bidra med for at flere av dem kan omsluttes av et fellesskap? Spørsmålene resulterte i konferansen «Det kunne ha vært meg…», i Kristiansand 8. og 9. mai 2003. Konferansen synliggjorde et stort behov for samtaler omkring temaene - uavhengig av kulturer, tro og livssyn. I boka «Skal vi snakke om det?» gjengis noen av refleksjonene og samtalene både fra konferansen og fra grupper som ble etablert senere, og viser hvordan fordommer, trakassering, krig og flukt kunne skape isolasjon og motløshet. Èn deltager sa det slik: «Jeg har strevd i mange år med å ’løpe forbi’ de vonde minnene, og har vært aktiv for å glemme. Møtet med andre ’krigens barn’ har forandret meg. For første gang har jeg sett sammenhenger med andre som har opplevd krig, og for første gang har jeg snakket om det vonde jeg har opplevd.» Boka handler om hva som kunne skje, når sorg og smerte ble delt mellom mennesker som hadde lignende opplevelser bak seg, og som dermed hadde større forutsetning for å forstå. Den viser også om hva frigjøring og et nytt håp kunne bety, og hvordan likheter og forskjeller kunne styrke og utvikle en identitet og et fellesskap. Men først og sist handler boka om viktigheten av å ville se hverandre - og å se en gang til - fordi hvert enkelt menneske er så mye mer enn det vi tror og oppfatter i øyeblikket. Det er mitt ønske og håp at fortellingene og temaer knyttet til disse, kan inspirere oss til nettopp å se hverandre bedre, og at vi som enkeltindivider og samfunn i større grad kan inkludere dem som står utenfor et fellesskap. |
|
|