Den faren det er snakk om, er medlem av NS (Nasjonal Samling) og arbeider i partiavisen Fritt Folk. Hovedpersonen i boken er hans 6-årige datter Ylva som i boken ofte kalles Barnet. Handlingen foregår i det siste året av den tyske okkupasjonen.  Etter hvert er det blitt en del bøker om og av såkalte NS-barn og tyskerunger. Det originale er at handlingen er sett  gjennom øynene til 6-åringen. Det er en krevende oppgave, men forfatteren har lykkes godt. I farten kan jeg huske bare en bok der perspektivet er det samme. Det er «Krig i kalosjar» av Inge Eberg Johansen  (Samlaget 2001), som foregår på Andøya i okkupasjonstiden, men der hovedpersonene er såkalte vanlige folk og altså ikke NS.

Et barn som ikke engang kan lese, ser bare sine nærmeste omgivelser og mangler naturlig nok det store overblikket. Men etter hvert som handlinger går framover, ser vi mer.  Fortellerteknikken kan minne om den en god kriminalforfatter bruker. Handlingen løper ikke linært framover, i stedet avdekkes flere og flere detaljer, slik at leseren til slutt  kan sette sammen scenene til et større bilde.

Boken handler ikke bare om NS, jøssinger, okkupasjon osv. Tuberkulosen som var en dyster realitet på den tiden, spiller en stor rolle. Det samme gjør «fattig-Norge», personer og familier som faller utenfor uten det sosiale sikkerhetsnett som finnes i dag. Og vi får også en liten porsjon av alternativ medisin.

Boken har et rikt persongalleri. Moren er syk og ligger på tuberkulosesanatorium.  Så vel faren som slektninger og naboer er beskrevet med sine personligheter og meninger.  Vi slipper det vanlige sort-hvitt-bildet man er vennet til i historier fra 2. verdenskrig og Norge. Dette blir en naturlig følge av barneperspektivet. Det er enkelte voksne som lager problemer med utfrysing, mobbing og lignende typer av isfront.

Ylva savner sin jødiske venninne Judith, men har tatt vare på dukken hennes, som heter Ømma. Ylva har det relativt godt i nabolaget. Hun er velkommen  både på søndagsskolen og på småpikeforeningen, og får både svenske- og danskesuppe. Dette er tydeligvis ikke Ullern i Oslo der kristne medlemmer av Nasjonal Samling måtte lage egen søndagsskole for sine barn fordi de ikke var velkomne i de andres søndagsskole.

Farmoren som  Ylva oppholder seg hos en del av tiden, er tysk og bor i Horten. Hennes to andre sønner er ugifte, hjemmeværende og med  i motstandsbevegelsen. Det var ikke uvanlig at søsken valgte hver sin vei i okkupasjonstiden. Den ene farbroren, Karl, er eksempel på en «ettermiddagsjøssing» som arbeider for tyskerne på verftet om dagen. Da engelskmennene bomber verftet 23. februar 1945, er ikke det så farlig: Bare tyskere omkommer, og han beholder jobb med å rydde opp. Våren 1945 blir gruppen rullet opp, og  Karl blir skutt, mens broren rømmer, og Ylva blir sendt hjem til Far.

Boken ender med at Far hentes av to menn med hvitt armbind og gevær. De henter Far, og bryr seg ikke om å lukke døren. Barnet er alene igjen. Hun går ut til det som for henne er verden: Gaten der hun bor. Alle er opptatt av å feire, og ingen, heller ikke søndagsskolelærerinnen hennes ser Ylva. Det er ett lyspunkt: Mor er bedre, men hun er fortsatt på sanatorium.  Hvordan det går videre, får vi ikke vite før det eventuelt kommer en oppfølger.

Turid Nystøl Rian: Far elsker Fedrelandet.

Emilia Pess, 2006

ISBN10: 82-7419-111-0

ISBN13: 978-82-7419-111-2