|
|
Bokomtale i de såkalte «gammelnazistenes» organ Folk og Land nr. 4/2002, side 3. En rettelse: Antall besvarelser i undersøkelsen var 375. Antall utsendte spørreskjema var ca. 1000. |
Det er ikke med lett hjerte man tar fatt på et slikt stykke norsk historieskrivning. Tittelen lover ondt og den innfrir i så måte. Undertegnede er både yngel og opphav og anser seg som kompetent og meningsberettiget. Først en takk til forfatteren som har balansert seg gjennom utmark, grums, råskap og hjerteløst så nøkternt som stoffet tillater. Det er vel hevet over tvil at han har vært engasjert utover det akademiske, men han underbygger sine konklusjoner med stor nøyaktighet og et rikt kildemateriale. Bl.a. en omfattende spørreundersøkelse besvart av henimot 1500 NS-barn av ca. hundre tusen. («NS--barn» er den brukte betegnelsen på barn av minst en forelder med NS tilhørighet.) For en som altså både er yngel og opphaver det ikke vanskelig å engasjere seg, men det koster både svette og en og annen tåre. En systematisk fremstilling, skrevet på moderat nynorsk, gjør gjennomgangen «teknisk» grei. Overgrepene som det berettes om er groteske og uforståelige. Størst virkning har selvsagt NS-barnas egne beretninger fra skoler og andre offentlige rom, arbeidsplasser og sosiale samvær - eller forsøk på dette. Der er stort sett nøkterne fortellinger som gjør dem ekstra tunge å fordøye. Den omtalte spørreundersøkelsen omfatter NS-barn født mellom 1928 og 1960, benevnt NS-barn og omfatter altså ca. 1500 av 100.000 barn. Som det fremgår av fødselsårene forutsettes ikke medlemsskap i noen NS-organisasjon. I tillegg kommer ca. 10.000 «krigsbarn» som er resultatet av de tallrike kjærlighetsforhold mellom tyske soldater og norske kvinner. Dette er m.a.o. en omfattende undersøkelse og dermed troverdig. «Barnas» (de er nå alle over 40 år) skildringer og Borges kommentarer er trist lesning. Her fortelles om voksne menneskers, lærere og andre foresattes, mer eller indre stilltiende bifall og også aktiv deltakelse i overgrep både av fysisk og mental art. En ting er at barnesinn og menneskeskjebner har fått skader som ennå ikke er helet, men verre er det å måtte konstatere ynkeligheten i store deler av det norske samfunnet. - Etter en «seier» som de ikke bidro til, i en krig de ikke deltok i, fant et flertall av nordmenn det opportunt - uansett aktiviteter under okkupasjonen - å gå løs på småbarn. De kunne ikke ha meget å fare med! Borge leter etter tungtveiende grunner til den behandling disse småbarn ble til del, men finner dem ikke. Det er menneskelig umenneskelighet. Det de angivelig kjempet imot! Det er beundringsverdig den avstand han klarer å holde til det makabre stoffet, men han har nok sine problemer her, han også. Av de navngitte NS-barn har Øystein Eggen fått god plass. Kanskje er den berettiget - som unntak. Han led ingen overlast. Han kunne slå fra seg. Hans problemer var hans nære familie, har han berettet. Både som NS--barn og personlighet er han vel atypisk, uten at det skal forringe ham eller ekskludere ham i denne forbindelse. (I en parentes tillater jeg meg heller å anbefale hans forfatterskap til glede og evt. berikelse.) Med hensyn til Borge har denne anmelder svært få innvendinger. Vi følger hans forsøk på å forklare, og hans forsøk på å finne muligheter til forståelse og forsoning, og for de aktive jobberne en endring i holdninger, en forståelse av at NS-folk ikke bar på arvelige, dårlige gener som barna kunne bære videre. De var altså ikke «fødd skuldige». Her finner jeg det naturlig å minne om det formidable arbeide som er nedlagt av ION og andre enkeltpersoner og grupper for å komme frem til et mer korrekt bilde av de hendelser og de handlinger som har medført at NS-barna kunne betraktes som bærer av svik og fordervethet. Jeg tror at det fortsatt er den erkjennelse fra overgrepene etter okkupasjonens opphør i Norge som kan lette de rester av byrder, kanskje særlig mentalt, som fortsatt måtte hvile på NS-barna og krigsbarna. Minst 250.000 nordmenn arbeidet i frivillig arbeide for den tyske vernemakten under hele krigen. De ble aldri tiltalt for noe landssvik. De var ikke medlemmer av NS og hadde heller ikke slike arbeidskolleger! Tusener på tusener bisto til Norges beste på offentlige kontorer, i samferdsel, forsyningstjeneste osv. uten å få «flekker» selv, som kunne overføres til deres barn. De var ikke medlemmer i NS! De hadde den samme virksomhet under okkupasjonen som NS medlemmene, men ble aldri tiltalt. Var det slik at opphavet måtte ofres på svake premisser for at «de andre» kunne gå fri? Så fikk det ikke hjelpe at yngelen, barna, fikk som «fortjent»? Borge trekker ikke slike slutninger. Det ligger vel heller ikke i bokens «agenda». Her handler det ikke om juss; men om moral og menneskelighet. I så måte er denne boken et verdifullt bidrag. Jeg har ingen betenkelighet med å anbefale den og jeg synes det er på sin plass - som involvert - å takke forfatteren og de mange NS-barn som har bidratt til dette vektige tilskudd til vår samtidshistorie. |
|
|
