|
|
Bokomtale i VÅRT LAND, mandag 30. september 2002, side 15 |
Fremdeles er de fem krigsårene et slags nullpunkt i vår moderne historie. Fremdeles lever det mennesker som husker disse årene. Fremdeles betaler noen prisen for det som skjedde. Vurderingene av hva som skjedde i løpet av de fem krigsårene har endret seg mye, spesielt i løpet av de siste 15-20 årene. Da denne anmelder vokste opp (født i 1953) var bildet ennå enkelt og oversiktlig: Man hadde en stor skare helter og få skurker. Senere er dette bildet blitt nyansert kraftig, fra et scenario i nesten grelt svart/hvitt, til en langt mer jevnt, grått bilde. Intervjuet barna. Men for noen lever bildet om heltene versus skurkene fremdeles. Noen lever stort på det, andre lider under det. Blant dem som lider, er den gruppen som historikeren Baard H. Borge skriver om i boka De kalte oss naziyngel. Boka baserer seg på en undersøkelse Borge har gjort blant barna til menn og kvinner som var aktive i eller medlemmer av Nasjonal Samling i årene fram ti11945. Han har intervjuet et hundretalls personer med en slik bakgrunn. Det er stor spennvidde i alderen til intervjuobjektene. Noen av dem var forholdsvis store i 1940, andre er født mange år etter 1945. Likevel fikk de på forskjellige måter merke at den folkelige hukommelse er seig, og den folkelige forakt enda seigere. En lang rekke enkeltopplevelser og episoder blir referert. Noen er såre, smertefulle eller opprørende. Reaksjonene «nazibarna» møtte i sin barndom omfattet alt fra «vanlig erting» fra jevnaldrende til det som må kunne kalles for grov sjikane fra voksne. Så sent som i 1957 opplevde en av informantene å bli revet ut av barnetoget 17. mai med beskjed om at der hadde ikke hun noe å gjøre. Andre fikk høre fra godt voksne mennesker at «slike som du burde ikke være født». Utfrysningsmekanismene fungerte slik de alltid har gjort. Flere gir uttrykk for at de ble sterkt sosialt hemmet av det de opplevde - en hemning som fungerer den dag i dag. Mye av det de ble utsatt for, kom fra jevnaldrende, men også fra voksne, blant annet lærere. På forskjellige måter følte de andre ungene at de voksne ga klarsignal til mobbingen. «Naziungene» var mer eller mindre fritt vilt. Opprørt. Disse mekanismene var aktive til langt ut på 1970-tallet, og ga seg utslag både i utdanningssituasjoner og i arbeidslivet. Man skal derfor ikke undres over at det ut fra enkelte av svarene kan virke som om informanten er litt paranoid, og at man til tider også har sett sjikane og mobbing der hvor dette ikke har forekommet. Men det forekom ofte nok, og Baard H. Borge er forholdsvis tydelig på at det var hjemmefrontens isfrontparole under krigen som legitimerte det som barna til NS-medlemmene og -sympatisørene ble utsatt for. Han etterlyser også et klart og tydelig signal fra myndighetene der man på det norske storsamfunnets vegne beklager det som mange av disse ble utsatt for, og som regelrett ødela både barndom og ungdom for mange. Man kan ikke lese De kalte oss naziyngel uten å føle seg både opprørt og skamfull over hva slags holdninger voksne kan få seg til å formidle til barn. Var det dette de sloss for, de som risikerte liv og lemmer under krigen? Var det et slikt samfunn de ønsket seg? Et samfunn preget av hevn og smålighet fra mennesker som ble patrioter, ikke i den 11.. men den 13. time. Middagsbordet. Mange vil sikkert skyve ubehaget fra seg ved å utrope Borge til en av historiker som ønsker å «omskrive» historien, og «rehabilitere» de som sluttet seg til Nasjonal Samling. Det er å gjøre det for lett for seg selv.. Andre vil falle for fristelsen til å skyve ubehaget fra seg ved å henvise til den helt spesielle situasjonen som rådet etter krigen. Dette er en Pilatus-gest som har vært brukt med vekslende hell overfor både «tyskerjentene» og barna deres. Borge minner derfor leserne om hva barna til selfangstinspektør Odd Lindberg ble utsatt for i sin tid - det var helt parallelt til det «nazibarna» ble utsatt for. Diskriminering og trakasserier begynner ofte rundt middagsbordene. Det er også der kampen mot slikt må begynne. |
|
|
