|
|
21.-27. juni 2002
|
HISTORIE Baard H. Borge: «De kalte oss naziyngel». NS-barnas historie 1940-2002 259 sider. Det Norske Samlaget. 2002 Baard H. Borge skriver i innledningen til sin bok «De kalte oss naziyngel» at den neppe ville kunne vært utgitt for 15-20 år siden, da forlagene og mediene fortsatt var dominert av en generasjon som selv opplevde krigen. Ikke umulig: For det sinnet og aggresjonen mot NS-folk og «tyskertøser» som Borge bruker mye tid på i sin bok, var et faktum som eksisterte sammen med gleden i maidagene 1945 - særlig når de nevnte valgte å vifte med norske flagg 17.mai. Hva skyldtes dette sinnet? I fem lange år hadde NS og tyskerne tråkket på alt 17. mai forbindes med, føreren Adolf Hitler hadde brakt mer ulykke over verden enn noe annet enkeltmenneske (det eneste mulige unntaket er Christoffer Columbus, om enn mer uforvarende). Ethvert menneske visste at Norges konge og lovlig valgte regjering i London, sammen med Hjemmefrontens ledelse, hadde gjort motstanden mot «nyordningen» av det norske samfunn til hovedoppgaven. Opplevelsen av at kapper ble snudd var sterk: Mange fryktet en situasjon hvor fascistene ingen anger ville vise, intet oppgjør ville komme, og så vel fraternisering som aktivt samarbeid med fienden ville bli dysset ned; at man fikk en såkalt «silkefront» . Slik gikk det bare delvis. Straffen kom for mange, og kriminaliseringen av NS-medlemskap ble grunnvollen i det norske rettsoppgjøret. Bart H. Borge unnlater ikke å påpeke at dette førte til at Norge fikk flest dømte i prosent av befolkningen i hele Europa :takket være denne beslutningen. Slik Borge presenterer saken, synes det som om en slags ekstremtilstand gjaldt her i landet, hvilket passer godt med hans mer generelle presentasjon av etterkrigstidens Norge som en heksegryte av hat og hevn.
Borge gjør et nummer av å håne fremstillingen av norsk motstand som heroisk og enhetlig, han prøver å rive ned «Look to Norway»-myten, hvor Norge av president Roosevelt ble fremstilt som eksemplarisk i den antifascistiske kampen. Men han glemmer å nevne at Norge før dette, i 1940, internasjonalt sto farlig nær ved å bli vurdert som lydige og tyskvennlige, ikke minst takket være det inntrykket Quisling og hans bevegelse prøvde å skape: at det sto et annet, arisk og germansk Norge klar når mellomkrigstidens plutokratdemokrater «flyktet», «ga opp», og så videre. Her ønsker ikke Borge å velge side. Eller som han skriver: «Eg vil og nemne at denne boka, i motsetnad til storparten av den okkupasjonshistoriske litteraturen som ligg føre, er skriven utan lojalitet til nokken aktør i konfliktene under krigen». Javle. Men er det virkelig mulig å heve seg olympisk over striden mellom fascisme og demokrati i Europa for fattige 60 små år siden? Og bør man det? Det er jo ikke slik at fascismen er utryddet? Når det for øvrig gjelder den negative holdningen til NS, har Borge registrert at de av mange ble hatet verre enn tyskerne. Han undrer seg over årsakene; kanskje noen forstod at tyskerne var beordret hit, og ikke alle tyskere var nazister? Ikke akkurat grundig og perspektivrikt: Her vil jeg anbefale Borge å lese. kapittelet «Oppgjøret» i standardverket om NS, Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes' glimrende Den norske nasjonalsosialismen, som ikke er i Borges litteraturliste, ufattelig nok. Der står det utførlig redegjort for hvorfor NS' posisjon ble som den ble. Bagatelliseringen av NS fortsetter med mange midler i denne boken, også gjennom en litt «artig», spørrende ironi. Borge lurer på hvorfor alle, når samtalen kommer inn på NS, henviser til stornazistene, når det er et statistisk faktum at de fleste medlemmene var små og ubetydelige figurer. Vel. Når folk snakker om fotballspillere, snakker de da helst om Beckham, Ronaldo og Zidane, eller om bedriftsspillere på Voldsløkka? Når vi snakker om politikere, snakker vi mest om Jan Petersen, Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, eller om varamennene til landets menighetsråd? Borges retorikk her virker rett og slett vimsete og dårlig fundert. Dette har selvsagt konsekvenser for verket. Når man møter denne teksten med et åpent sinn, blir man først svært skuffet over nivået på forfatterens behandling av Nasjonal Samling som fenomen, før man får svært bange anelser rundt boken som helhet. Og dessverre blir de fleste av disse bange anelsene bekreftet. En ting er de mange gråsonene i boken, som ikke debatteres eller diskuteres godt nok. Overgrep mot NS-barn, denne bokens hovedtema, skal selvsagt fordømmes. Men vi må forstå at middelskoleelever, mange allerede ganske politisk bevisste, som ungsosialister og ungkommunister, ble provosert hvis klassekamerater kom i unghirdens uniform på skolen midt under krigen. At politiske diskusjoner kan utarte, vet alle som har vært med i en - selv når ingen av deltagerne er over 18 år eller i nærheten av fascister. En moderne blitzer skal ikke se store FpU-nålen for å gå rimelig berserk. Enkelte ting forandrer seg ikke, eller bare langsomt. Borges måte å sette ting opp ved siden av hverandre på er ganske ufin. Han skriver om en tredjeklasseelev som ble sendt på skolen i hirduniform og ble mobbet. Deretter gjengir han en artikkel fra The New York Times (1940) om kamp mellom unghird og andre på skoler og på lekeplasser; som om det helst var angrep på ni åringer det her var tale om. Men en mye større del av bråket fant selvsagt sted på middelskole- og gymnasnivå, og var :en fortsettelse av krangelen mellom det ekstreme høyre og annen ungdom fra trettitallet, med den forskjell at NS nå hadde makt og geværer. Tilsvarende er det lite nyansering når det gjelder NS-barnas utfrysning og ensomhet. Fysiske overgrep motbarn er utillatelige uansett, men hva med det sosiale nettverket? NS-barna var sikkert isolert. Mange av dem skriver at de ikke ble bedt i bursdager. Quelle surprise! Hvem ville tillatt å la sine barn ferdes i et fascistisk hjem (ber men venner til bursdag bør man forvente å bli invitert til dem etterpå.) særlig når foreldrene på toppen var lovbrytere hjemfalne til landssviksdom så fort normale rettstilstander ble gjenopprettet? Uansett er Borge ute etter det røffere stoffet: Han går stort sett frem ved å presentere statistikk basert på spørreskjemaene han har sendt ut, statistikk som han deretter utdyper med en passant å sitere en eller to som ikke syntes at de led under sin oppvekst som NS-barn, før han fyller side etter side med utsagn fra de som hevder å ha hatt det svært vondt under sin oppvekst. Denne skjevheten kan i og for seg forstås, fordi forfatteren ønsker å henlede oppmerksomheten på de mørkere sidene; det er vel bakgrunnen for at han arbeider med prosjektet i det hele tatt. Det som er mye merkeligere er hans forklaring av alle variablene rundt undersøkelsene og resultatene. Borge skriver at det ikke er grunn til å tro mindre på NS-etterkommerne enn på andre. Det er teorien. Men Borges praksis skiller seg betydelig fra dette nøytralitetsidealet. Praksis er ekstrem lojalitet til informantene uansett; en grovt uvitenskapelig framgangsmåte. Han støtter Harriet von Nickel i hennes debatt med bygdesamfunnet Børsa, der hun vokste opp, til tross for at alle i lokalsamfunnet har motsagt henne. Men hvis jeg ikke tar feil, har Nickel blant annet hevdet at hun ble brennemerket i ansiktet – samtidig som det er fastslått at hun ikke er det, noe som er svært enkelt å bringe på det rene. Tilsvarende refererer Borge en episode hvor et NS-barn skal ha blitt forsøkt hengt av andre barn, og at barna syntes at det te var rett fremferd, hvorpå han ganske sjokkerende antar at dette er «ein treffande analyse av den mentale stoda hos mange nordmenn like etter krigen.» Man må lese en gang til: mange mente i 1945 at 12-åringer skulle henrettes veg hengning? Hvis det er mulig å diskvalifisere et bokprosjekt gjennom en eneste setning, så har Borge lykkes her. Det blir etter hvert så mye å forholde seg til i denne boken at en del må få ligge. Men for å ta ett eksempel på forfatterens altfor sveipende og ofte feilslåtte generaliseringer: Borge hevder at fortellingen om den store motstandstiden har vært en grunnvoll for det norske samfunnets syn på seg selv, og at dette ligger som en understrøm i holdningen til de som svek det store fellesprosjektet, NS. Vel, han er inne på noe, som riktignok er skarpere, bedre og mer kritisk formulert av en rekke «fiftysomethings» med krigen i halskanten, fra Ole Paus til Tor Bomann-Larsen. Men Borge tar for hardt i. At såpass mange gjorde motstand, og at mange opplevde et samhold over klassegrenser, er først og fremst blitt sett på som en føring for en sivilisert politisk og samfunnsmessig utvikling. Krigen blir slik sett beviset på at det er mer som samler enn som skiller. Så når Borge går videre, og siterer «forfattaren Jo Nesbø» på at det er fortellingen om krigen som er begynnelsen på dagens kvalmende norske selvfornøydhet, blir det helt galt. Tvert imot er jo bærerne av krigshistorien de mest kritiske til fremtredende sider ved dagens norske samfunn, som når Ap-veteranene Jens Chr. Hauge, Haakon Lie og Finn Lied angriper salget av norske institusjoner til internasjonale kapitalkrefter. Videre: At mange jøssinger hadde en liten fascist inne i seg, advarte Sigurd Evensmo og flere andre om; at den mest jernharde holdningen kom fra fagbevegelse, Dagblad-Venstre og Ap, er interessant. At bildet ikke er entydig vet vi nå, men at oppbygningen av det norske konsensus-samfunnet fra 1945 og utover skulle ha hatet til NS som «den andre» som en nødvendig forutsetning, virker som nok et skritt for langt ut idet spekulative. Arbeidere og bønder hadde funnet hverandre allerede under kriseforliket i 1935, og Høyre hadde ryddet ut NS-sympati lenge før okkupasjonen. Snarere var det europeisk nazisme og fascismes fremvekst først og generelt, og okkupasjonen bare senere og spesielt, som begynte å smi de båndene som holdt forskjellige fraksjoner sammen under og etter krigen. Igjen synes det som om Borges offermaskin arbeider på høygir, og at han derfor overfortolker betydningen og relevansen av sine egne «funn». Sosialdemokratiske veteraner i Norges «forbildenasjon» Sverige har fortalt samme historie om voksende samhold og konsensus, uten at svenskene hadde noe landssvikoppgjør. Til syvende og sist munner Borges bok ut i en del lett diffuse krav: Norge må forsones med NS-barna, dette må skje gjennom unnskyldninger, kanskje oppreisning, etc. Her er Borge helt på sine mest forurettede informanters side, som han er gjennom hele boken. Forfatteren og NS-barnet Eystein Eggen blir skarpt kritisert av Borge for sin holdning om at et oppgjør med foreldrenes politiske holdninger må til før en forsoning kan finne sted. Borge hevder at han ikke forstår at NS-barn ikke blir glade for at samfunnet får et mindre for dømmende syn på foreldrene deres. Til dette er å svare: Er det noen grunn til å glede seg over et slakkere syn på landssvik, forræderi og fascisme, selvom man er barn av NS.medlemmer? Hva synes Borge selv? Vel, han gir seg ikke der i alle fall, men fortsetter med følgende passasje: «Men ingen, korkje NS- barn eller andre, burde tvingast til å ta avstand frå i sitt eige opphav for å kunne bli godtekne av andre. Et slikt krav er i røynda umenneskelig, fordi NS-barn, som alle andre, har tron til å identifisere seg med far og mor, tan omsyn til kVA foreldra in gong har gjort eller ikke gjort.» Igjen denne sveipende generaliseringen, her krydret med litt hobbypsykologi. Men det er forskjell på å si at «min mor var med i NS, men jeg er likevel glad i henne», og for eksempel: «Min far var torturist, men det betyr ikke at jeg må markere avstand til ham,» Denne distinksjonen blir borte i Borges «utan omsyn». Her er vi inne på dette med a barbere seg eller skjære av haken. Jeg mener: Hvis man for eksempel er barn av torturisten Henry Rinnan, men nekter å ta avstand fra ham, og tvert imot identifiserer seg med ham, er det da et stort samfunnsproblem at vedkommende forblir relativt venneløs? Skulle ikke tro det. Og hvor kommer denne biologien fra? La oss formulere en fornuftig motsats: Skal ikke NS- barn få lov til å ta avstand til foreldre, som så mange andre barn har gjort, og skal ikke NS-barna få bli antifascister? Den sure og gretne holdningen fra Borge overfor Eystein Eggens forsøk på å skille snørr og barter er typisk for forfatterens monomani. «Gutten fra Gimles» arbeid for å adskilte den relativt harmløse jord- og heimdyrkelsen i norsk historie på den ene side fra hans fars endestasjon som propagandist for Waffen SS på den andre, utgjør selvsagt ikke, slik Borge insinuerer, en bok på seierherrenes premisser. Den er et langvarig sorgarbeid, en personlig odysse gjennom smerten. Borges smålighet mot Eggen er helt parallell med hans holdning til professor Anders Bratholms utsagn i anledning behandlingen av NS-barna. Bratholm kjenner ikke igjen det bildet av groteske, kontinuerlige eksesser en del NS-barn har hevdet - og som Borge har videreformidlet. Borge mener at Bratholm nok selv er for dannet og mild til å skjønne dette: en hånlig nedvurdering, overfladisk forkledd som kompliment. Til syvende og sist legger man dette fra seg med et sukk. Borge har skrevet en monoton, ubalansert bok, full av dårlig begrunnede anklager. Et eksempel: I Nickel-saken har tretten av damens klassekamerater bevitnet at hun aldri måtte stå rett i tysktimene. Da har det neppe skjedd, hevder Arnfinn Moland ved Hjemmefrontmuseet. Langt ifra, mener Borge: De tretten kan ha sine grunner for ikke å huske. Denne mistenkeliggjøringen får leseren til å snappe etter pusten: Her er det ikke snakk om å være uskyldig til det motsatte er bevist, isteden legger ikke forfatteren skjul på at han a) tror Nickel ble tvunget av læreren til å stå oppreist, og b) tror at hele resten av klassen fortsatt rotter seg sammen i løgn. At Nickel kan være såpass traumatisert at hun lider under et false memory-syndrom, som barn som. «husker» svarte messer hvor de ble voldtatt av djevelen eller sine foreldre, nevnes ikke engang som en mulighet. Har så de NS-barna som led overlast fått den boken de trenger, og har samfunnet fått den boken det trenger for å komme inn i denne saken på skikkelig måte? Nei, langt ifra. Om bøker tidligere har fortiet NS-barna, har denne tippet helt over og blitt en ukritisk videreformidling. Der nærmiljøene har fått ta til motmæle, velger Borge å tro at de lyver, som i skrekkromaner hvor hele byer er blitt alien body snatchers. Veiing av indisier, det seriøse vitenskapelige arbeidet mangler totalt. Borge påberoper seg nøytralitet, men hans bok er blitt et renskåret partsinnlegg. Det blir ytterligere vridd ved at han, der materialet er uteblitt, velger ikke å anta at disse NS-barnas oppvekst var udramatisk, men at de ikke-svarende var for traumatiserte, for ødelagte (les: enda verre behandlet enn de som har svart). Dermed er det vel gjort ytterligere klart at vi ikke har å gjøre med et verk fylt av sann empati eller sann forskervilje, men med en bok som tenderer mot sensasjonalisme. Synd for oss, synd for NS-barna. Til toppen av siden |
|
|
