|
MENY
Innlegg sendt Dagbladet
27. november 2000. Ikke benyttet.
|
Lørdag 25. og søndag
26. november blir hjemmefrontmuseets leder Arnfinn Moland omtalt i Dagbladet,
som bruker grovt redaksjonelt skyts mot hans forsøk på å
innskrenke ytringsfriheten. Dagbladet mener at motstandskampen under krigen
bl.a. sto om retten til fri ytring, men her har avisen bare delvis rett. Det
blir ofte oversett at motstandsbevegelsen også besto av grupper med
et annet grunnsyn.
I den siste tiden har det vært
ført en hetskampanje mot akp(ml) som bl.a. hyllet Stalin etter hans
død. Det er i disse kretsene at vi finner den mest konsekvente antifascisme,
noe som blir verdsatt når det gjelder å ta avstand fra nynazistiske
demonstrasjoner og lignende. Selve ordet «antifascisme» er visstnok
autorisert av Stalin personlig. Ved etterkrigsoppgjør, utrensninger,
bygging av Berlinmur osv ble denne antifascismen flittig brukt som begrunnelse.
Helt fra den russiske revolusjon i
1917 og til den kalde krigen begynte, var det mange på den politiske
venstresiden som bar på en mer eller mindre åpenlys beundring
for Sovjet-systemet. Karakteristisk for dette systemet er ikke ytringsfrihet
og mangfold, heller en harmoni og likhet oppnådd ved å eliminere
visse samfunnsklasser. «Klasse» er som kjent noe man blir født
inn i og ikke så lett kommer ut av. Enhver kan lese denne erklæringen
fra regjering og Hjemmefront i 1943, og gjøre seg tanker om hvor forbildet
er hentet:
De som er medlemmer, opprettholder
medlemskap eller søker opptagelse som medlem av Nasjonal Samling, fradømmes
for alltid eller for et bestemt tidsrum tap av almen tillit. I tillegg hertil
kan ilegges bøter på opptil en million kroner. - - Med andre
ord: De som er medlemmer av NS vil når tiden kommer bli satt helt utenfor
samfunnet både sosialt, økonomisk og politisk
Indre eksil måtte bli løsningen
der man ikke hadde noe fysisk Sibir å sende avvikerne til. I tilfellet
med tyskerungene var deportasjon til Tyskland under alvorlig overveielse,
både av rasemessige og politiske grunner. Det var risiko for at gruppen
ville sympatisere med sitt fysiske opphav og bli en framtidig femtekolonne.
NS-barna fikk ofte økonomiske eller andre handikap i starten, men formelle
tiltak ble ikke satt i verk. «Silkefronten» arbeidet i det stille,
og Statens Lånekasse gjorde ingen forskjell. Dette har ført
til at etterkommere etter NS-medlemmer befinner seg i mange posisjoner i
samfunnet, sikkert også i presse og media. De er slike forsømmelser
i fortiden som gir Moland bekymringer i dag.
I sin bok «Over Grensen»
gir Moland full anerkjennelse til den militante kommunistiske motstandsbevegelsen,
og har ingen betenkeligheter med å bruke ytterliggående antifascistiske
grupper som kilder. Beundringen er gjensidig, se for eksempel nr. 1 og 2
i år av det antifascistiske tidsskriftet Monitor. Oppskriften på
begrensning av ytringsfriheten er identisk hos begge parter. Derfor representerer
Moland ikke noe brudd med Hjemmefrontens eller motstandsbevegelsens ideer.
Den blide sørlendingen tilhører en totalitær fløy
i nevnte bevegelse, og han gjør oss en tjeneste ved å sørge
for at deres syn blir gjort kjent.
|
