Referatet er skrevet av Olav Engen, april 2001

Ole Jan Larsen fortalte om det programmet som ble sendt i NRK Brennpunkt  31.  oktober 2000 (reprise i NRK2 den  5. november). Seertallet var mellom 500000 og 600000, rekord for Brennpunkt i året 2000. Programmet fikk fordelaktig omtale i avisene. Reaksjonene fra NS-barn var vel mer varierte, men overveiende positive der også.

Planleggingen startet våren 2000. Lederen for Brennpunkt, Alf R. Jakobsen, ble interessert i saken gjennom kontakt med et NS-barn som er tilknyttet NRK. Første oppgave var å finne NS-barn som var villige til å delta, og som hadde noe å fortelle. Reaksjonene var forskjellige. Mange trakk seg, av forskjellige grunner. En av dem som lot seg overtale til å delta, Nicolas Jevanord, sa at han var redd for i fremtiden å bli omtalt som «Nazilegen fra Drammen». Denne setningen var  ifølge Larsen  den viktigste  i programmet, fordi den beskriver situasjonen slik mange føler den.  Frykt for reaksjoner fra omgivelsene var nok den viktigste grunnen til at mange ikke ville «stå fram».  En annen av deltakerne, Ole Naumann, som har en høy stilling i det private næringslivet, var for eksempel nervøs for å miste jobben.  Slike bekymringer  viste seg ikke å slå til. Naumann selv var skuffet over mangelen på reaksjoner etterpå, at det hele ble en «ikke-sak».  Andre deltakere forteller om uforbeholden ros for modig opptreden og lignende.

Programmet kunne vært laget på hundre forskjellige måter.  Det aktuelle budskapet kan sammenfattes i NRKs egen omtale på internettsidene til Brennpunkt: «Mange NS-barn har levd med en hemmelig skam hele livet. Men de har skammet seg uten grunn. For NS-barna er uskyldige.» Deltakerne i programmet ble selvsagt ikke et representativt utvalg blant NS-barna, og vekten var lagt på deres erfaringer, ikke på deres oppfatninger om okkupasjonstid, rettsoppgjør osv.  Dramatisk eller sensasjonspreget stoff som kunne ligge i materialet, ble bevisst tonet ned.

Larsen nevnte forskjellige strategier brukt av NS-barn: Man kan lukke seg inne med «skammen», ha skyldfølelse for jødeutryddelsene, ta åpent avstand fra foreldrene osv.  Mer vanlig er det kanskje at NS-barna i større eller mindre grad har sympati og forståelse for foreldrene. Dette kan strekke seg fra unnskyldninger («de tok feil, men de var gode mennesker som mente det godt og ikke visste bedre»), over forståelsesfull saklig uenighet,  til fullt forsvar for foreldrene. Larsen traff ingen som identifiserer seg med foreldrene i den grad at de selv blir «nazister», dvs. slutter seg fullt og helt til det de oppfatter som foreldrenes politiske standpunkter, men denne retningen finnes nok også.

Etter Larsens innlegg kom det fram forskjellige synspunkter.  Flere mente at begrepet «hemmelig skam» ikke var dekkende. For de som er født før ca. 1940 er NS-medlemskapet og rettsoppgjøret ingen hemmelighet.  For de som er yngre, kan det stille seg annerledes, men heller ikke alle i denne kategorien har opplevd «fortielse» og «skam».  I bonde-miljøer fortsatte livet nesten som før: Det kunne nok være økonomiske tilbakeslag, men som regel mistet familien ikke bosted og levebrød, og den politiske avstanden mellom NS-bønder og andre bønder var  ikke særlig stor. 

Mobbing og årsakene til mobbing ble også berørt. Ikke alle har opplevd mobbing fra andre barn, og om så har skjedd, er ikke alltid NS-barnstatusen i seg selv den utløsende årsaken. Fysiske handicap, lese- og skrivevansker,  fattigdom, oppbrudd fra kjent miljø og lignende kan være like viktig. Noen har opplevd  lærere og andre voksne som et større problem enn jevnaldrende barn. 

For noen har fengselssyndromet vært viktig. Hvis faren er borte fra familien i mange år, blir han lett en fremmed når han omsider vender tilbake. Dessuten skaper dette nye nye rutiner i en familie som har lært seg å fungere uten faren. Se for eksempel Bjørg Jacobssons innlegg fra Vennetreff 13. januar.  De fleste som ble rammet av rettsoppgjøret, fikk kortere straffer, og kjenner ikke dette problemet.

Mange av de NS-barna som sognet til Vennetreff, er interessert i historie, og stoler ikke på den offisielle versjonen fra de som vant retten til historieskriving etter krigen. De som fordyper seg i historiestudier, mener at det er den mest vellykkede overlevelsesstrategien, selv om den kan føre til at uskylden går tapt og at en blir stemplet som «historierevisjonist» eller «INO-tilhenger» . Jfr. medieoppmerksomheten i forbindelse med møtet i Vennetreff   30. september  2000 med biskop Finn Wagle.