Kopiert fra fagbladet
|
Refser NS-avkom i redaksjonene
Nære og fjerne slektninger av gamle NS-folk i norske avisredaksjoner gjør det lett for «historierevisjonistene» å få på trykk usanne påstander om krigen og meningsløse angrep på Hjemmefronten og Milorg.
Av TERJE I. OLSSON 24. november 2000
Det er historikeren Arnfinn Moland, direktør for Norges Hjemmefrontmuseum, som svinger storslegga, og han gjorde det på et møte tidligere denne uken i Den illegale presses forening. Til Journalisten sier Moland at hans intensjon ikke var et generelt angrep på norsk presse, men han mener det er grunn til å kritisere en del av de journalistene som har skrevet om forhold om den 2. verdenskrig de siste årene. Spesielt gjelder dette diskusjonene omkring bøkene til Hans Fr. Dahl, Kjell Fjørtoft og Egil Ulateig.
Ønsker ikke sensur
- Jeg mener selvsagt ikke å ta til orde for noen sensur, men det må være tillatt å si at en del journalister her skrev ting uten å sjekke fakta. De gjorde en dårlig jobb. Samtidig mener jeg at det også var andre journalister som innhentet fakta og fikk satt tingene på plass.
- Er det ikke en avsporing å lete etter gamle nazister blant nåtidens journalisters slektninger?
- Dette er ikke noe utfall mot journalister generelt, men jeg gjorde et forsøk på å finne forklaringer, og dette var ett av flere andre forhold som jeg trakk fram, sier Moland.
Femtiårskrise
Moland sier at han i forbindelse med arbeidet med spørsmål knyttet til Hjemmefrontens likvideringer under krigen skjønte at pressens behandling av sider ved norsk okkupasjonshistorie fra slutten av 80-tallet til midt på 90-tallet burde gis en betegnelse, og han endte på begrepet femtiårskrise fordi det hele toppet seg rundt 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995. Ulateigs bok «Med rett til å drepe», senere inndratt av forlaget to ganger, kom i 1996 og Kjell Fjørtofts bok «Oppgjøret som ikke tok slutt» kom i 1997. Men egentlig tidfester Moland denne historiske revisjonismen tilbake til 1987 og miljøet rundt Hans Fr. Dahl, Øystein Sørensen og Nils Johan Ringdal.
- Pressen var svært interessert i dette. Dette appellerte til den litt kjappe stilen og det var såkalt nytt stoff. «Gutta på skauen» hadde man jo hørt om i årtier, sier Moland.
Moland påpeker at det vesentlige i Egil Ulateigs bok om likvideringer under krigen er hentet fra en stor serie på 33 artikler i gammelnazistenes avis Land og Folk. Artiklene sto på trykk i perioden 1970 til 1970 og vakte den gang ingen oppsikt.
- Det var fortsatt for mye kunnskap i redaksjonene, sier Moland.
Oppsiktsvekkende
Han mener at en annen årsak til den store medieinteressen var fenomenet «hunden og postmannen». Interessen for oppslag som framstilte Hjemmefronten og Milorg som overgripere vakte oppsikt, og man sjekket i liten grad kilder som man antok ville avvise slike påstander.
Debatten om likvideringer falt i tid sammen med alle avsløringene om POT og overvåkingen, og en av hovedpersonene i Egil Ulateigs bok om likvideringer, Jens Chr. Hauge, var også sentral der.
Moland ser med andre ord mange forhold som kan være forklaringer på hvorfor pressen opptrådte som den gjorde. Men han er særlig skuffet over Dagbladet. Etter at veteraner som Arne Skouen, Simen Skjønsberg og Jon-Hjalmar Smith er ute av huset, er det en annen ånd.
Dagbladets spesielle holdning kjennetegnes av en ukritisk redaksjonell linje overfor kolportering av gammel NS-revansjisme, samtidig som man er forbilledlig kritisk og fordømmende til utslag av nynazisme, hevder Arnfinn Moland.
- Grunnleggende provosert
- Jeg blir grunnleggende provosert av en slik påstand, sier NJ-Ieder Olav Njaastad på spørsmål om han leder en organisasjon av NS-yngel.
Njaastad sier at han opplever norske journalister som svært profesjonelle i forhold til vanskelige temaer som blant annet krigshistorien.
- Vi har alle forhistorier, og personlig er jeg stolt av at min mor bar mat inn på fjellet til motstandsfolk som lå i dekning, blant annet faren til Hans-Wilhelm Steinfeld, men jeg har ikke opplevd at journalister lar personlig bakgrunn slå ut i journalistrollen.
Det blir også veldig feil å si at ikke Ulateig ble imøtegått. Det skjedde ganske umiddelbart, og det ble en omfattende debatt om dette. Slik fungerer journalistikken, sier Njaastad.
Han legger til at man selvsagt kan diskutere om for eksempel kildekritikken er god nok, men betegner det som å spre gift at man søker i journalistenes familiebakgrunn for å finne forklaringer på hvorfor de skriver eller gjør som de gjør.