|
|
Foredrag på Vennetreff 13. januar 2001 |
Mine foreldre gikk med i et lovlig parti
på 30-tallet (Nasjonal Samling). I mine øyne var de foreldre som tok ansvar for familien og sine handlinger. Deres handlinger etter krigen er hva jeg kan forholde meg til og uttale meg om, i og med at jeg ble født «midt i krigen». Det var først etter krigen at vi ble kjent med hverandre som familie. Min far satt på Gulskogen og min mor og jeg bodde på forskjellige adresser utenfor Drammen. For at vi skulle ha til føden måtte mor vaske tøy og gjøre rent for andre. Hun syklet også, med meg bak på bagasjebrettet, ut til Lier for å luke hos bøndene. Etter at far kom ut bodde vi også fra hverandre. Mor og jeg på Gulskogen, og far i Horten. Han kom på besøk hver annen helg. Vi var bare på Horten til jul og en gang på sommeren. En av grunnene til dette var at min morfar og hans kone ikke godtok far. De hadde også store problemer med min mors NS-medlemskap. Far var heldig og fikk jobb på sin fars skomakerverksted. Han bodde hos sin far og dennes kone. Her hadde han flere halvsøsken. Det demrer for meg at søsknene hadde problemer på skolen og i det sosiale liv på grunn av at deres storebror var landssviker. Etter noen år fikk vi leilighet på Horten. Familien ble samlet og godtatt av slekta. Alt var bare fryd og gammen, men det var utenpå. Mens far satt inne, var mor eneforsørger og alene om å oppdra meg. En nasiunge som ikke hørte til fellesskapet. Først da jeg var 11 år flyttet vi sammen med far. Det tok tid å bli kjent med hverandre igjen, og å gå nye rutiner i familien. Det var ikke alltid like lett for noen av oss. NS-spøkelset hang over oss. Som tenåring ble jeg stadig påminnet om foreldrenes synder. Barndomsminner dukket opp igjen. Det ser ut som om arvesynden forfølger en. «Født skyldig, alltid skyldig.» Mine erfaringer har gjort at jeg ikke har befattet meg med noen form for «ismer». Historie har alltid interessert meg, men i skoletimene om 2. verdenskrig var mine tanker andre steder. Jeg klarte ikke å bli påminnet om mine foreldres engasjement, for det vekker en del vanskelige følelser hos meg. Blandt annet ville jeg skjule min bakgrunn. Det var og er jeg ikke alene om. Ikke alle klarer å stå frem som NS-barn. Dette må respekteres og forstås. Vi må også huske at mange NS-barn er uvitende om sin bakgrunn, og vi bør la dem forbli det. Om vi derimot vet om vår bakgrunn, bør vi fortelle våre barn dette. Som eksempel kan nevnes: Mine døtre arbeidet innen hjemmetjenesten, der ble de av et par brukere konfrontert med sin morfars NS-bakgrunn. Gudskjelov at de var blitt informert av min far og meg selv da de var i tenårene, ellers kunne dette blitt en konflikt. Jeg er en av de som tør å si høyt at jeg er NS-barn. Men det har tatt tid. Vennetreffene har hjulpet meg til å se at jeg ikke er «skyldig», og at jeg ikke er alene om det. I en periode sto jeg som kontaktperson. Da fikk jeg en del telefoner fra mennesker som ville prate, men ikke «synes». Jeg tror det kunne være aktuelt med en kontakttelefon for alle disse som ikke har kommet så langt i sin bearbeidelse at de tør komme på vennetreffene våre. Hva har jeg lært av å være NS-barn?
|
|
|
