I Norge var det om lag 50.000 kvinner og menn som gjennom medlemskap i NS befant seg på tapersiden da krigen var over. Uansett dom har de vært brennmerket som svikere siden. Og like lenge utsatt for fysisk og psykisk hevn.

Hva med barna? Historiker Baard H. Borge gjør det i boken "De kalte oss naziyngel" klart at NS-barna har betalt dyrt for foreldrenes valg. De om lag hundre tusen etterkommerne av Quislings våpendragere ble hundset allerede under krigen, men ble for alvor fritt vilt da tyskerne dro.

Boken belyser NS-barnas historie fra 1940-2002, og er alt annet enn et glansbilde. Disse menneskene er blitt spyttet på, slått, mishandlet og mobbet.

De har gjennomgått psykisk trakassering, isolasjon, og opplevd konstant utfrysning fra sosiale relasjoner. Ikke bare av jevnaldrende og større barn, men også deres foreldre. De voksne, de "gode" nordmenn, har i mange tilfeller vært de verste plageåndene.

Har det ikke vært til å unngå at landssvikernes barn har måttet stå til rette for foreldrenes gjerninger under krigen? Hva tenkte læreren som stilltiende så på at et lite barn av en far som hadde NS-medlemskap ble skamslått av en gjeng andre barn i skolegården?

Selvom det er et stort antall NS-barn som har fortalt sine livshistorier til forfatteren, er det umulig å trekke vitenskapelige konklusjoner om hvilke spor stigmatiseringen har satt. Analysene av utsagnene, som dels er hentet inn gjennom spørreskjema, gjør det likevel mulig å avdekke klare tendenser som mest sannsynlig gjelder de fleste NS-barna.

Boken gjør det klart at nesten alle har slitt med en eller annen form for psykiske traumer. Dessuten at frykten ennå gnager, snart seksti år etter krigens slutt. Senvirkninger av mobbing plager mange. NS-barna har dessuten slitt med lojalitetskonflikter i forhold til sine "svikefulle" foreldre og den "gode" siden av samfunnet.