Fri Tanke har i sine to siste nummer hatt flere artikler om foreningen «Vennetreff for NS-barn» og biskop Wagles besøk 30. september i samme. Etter beslutning fra daværende myndigheter ble nesten 100000 personer etterforsket og rundt 50000 straffet ved rettsoppgjøret etter krigen. Noen av oss som ufrivillig ble dratt inn, har en naturlig nysgjerrighet for historien bak og omkring dette dramaet. Enkelte har til og med personlige erfaringer som de kan jevnføre med autorisert historieframstilling. Dette behøver ikke å  bety at vi er dirigert av INO, eller dyrker foreldrene som helter og martyrer. Kanskje er vi ganske enkelt interessert i sannheten, i likhet med den gamle humanetiker  og motstandskjemper Johan Scharffenberg. Som kjent begynte han etter krigen å grave i forspillet til 9. april, uten at han nødvendigvis var besjelet av et ønske om å renvaske Quisling eller nazismen. Med sin gammeldagse moral mente han at sannheten hadde en egenverdi, uansett om noen ville vinne eller tape på den.

I en nyere definisjon er «sannhet» det som tjener den «rette» siden. Da er det rimelig at vi som ikke er sluppet inn i det gode selskap, blir betegnet som forfalskere. I Tor Bachs artikkel «Biskop møtte Quislingrevisjonister» er det gjengitt en opplysning om at møtet ble holdt på et «treffsted for veteraner fra Waffen-SS og Nasjonal Samling», noe som neppe er helt sant etter gamle normer.

I intervjuet med Eystein Eggen er «Gutten fra Gimle» i stand til å finne ut at møtet med Wagle i sitt opplegg var «et gammelnazistisk propagandamøte - -  i strid med en enstemmig uttalelse fra Stortinget i mai 1995». Stortinget var da nemlig «klar på at det fortsatt skulle være kroken på døra for de gamle NSerne», men at det var synd på barna.  Ifølge Eggen skal altså historie og menneskelige reaksjoner avgjøres ved vedtak i Stortinget.  Det bør være kjent at Eggen i sin egen skribentvirksomhet ikke følger denne oppskriften. Da jeg leste hans bok «Gutten fra Gimle», ble jeg slått av de revisjonistiske innslagene i boken, særlig den tydelige beundringen for mange såkalte «storbønder» som ble NS-medlemmer

Synderegisteret hos meg selv, som har en meget beskjeden innflytelse i «Vennetreffene», skal blant annet bestå i at jeg har laget «Holocaustbenektende hjemmesider». Hverken Eggen eller intervjueren (redaktøren) forteller hvilke sider det dreier seg om, eller forklarer hva de mener med Holocaustbenektelse. Uttrykket  kan minne om en god gammeldags religiøs bannlysing. Dogmatiske kristne hevder jo at human-etikerne «benekter» Oppstandelsen og går fortapt, hvis de bruker sin frie tanke om dette kjente  kristne dogmet. Er det  tillatt å bruke fri tanke om det kompleks av tusenvis enkelthendelser som i de siste 20-30 år er blitt kjent som Holocaust? Eller må vi først spørre storting, pave, vatikankonsil, bispemøte eller hva de nå heter, alle de institusjonene som forvalter religiøse og historiske dogmer?

FRI TANKE retter i nummer 6/2000 kritikk mot biskop Finn Wagle, fordi han 30. september valgte å stille opp på et såkalt Vennetreff for NS-barn i Oslo. Her møtte han blant annet noen NS-barn bladet betegner som Quisling-revisjonister. Han skal samtidig ha avlyst sitt planlagte møte med det Fri tanke kaller den offisielle NS-barnforeningen. Wagle har handlet uansvarlig, hevdes det.

Undertegnede, som arbeider med en doktoravhandling om de norske NS-barnas oppvekstvilkår, blir også kritisert i Fri Tankes oppslag. Grunnen er at jeg, sammen med min veileder, 1. amanuensis Stein Ugelvik Larsen, skal ha kontaktet Wagle for å overtale ham til å gå på møtet. Artikkelen antyder videre at min påståtte inngripen var en gjentjeneste som takk for at Vennetreff for NS-barn har hjulpet meg med å distribuere spørreskjema til personer som tilhører min målgruppe.

Artikkelen i Fri Tanke inneholder faktiske feil og en rekke diskutable påstander. Fremstillingen bærer dessuten preg av ensidig kildebruk. En telefon til meg eller Larsen kunne lett ha oppklart noen av misforståelsene. Det er feil at jeg tok kontakt med Wagle. Faktum er at biskopen selv, i forkant av møtet, tok kontakt med meg for å be om råd. Fri Tanke gjør dessuten et poeng av at møtet 30. september fant sted på Norrøna i Oslo. Etablissementet oppgis å være fast møtested for tidligere NS-medlemmer, igjen en opplysning av tvilsom sannhetsgehalt.

Noen «offisiell» organisasjon for barn av tidligere NS-medlemmer finnes ikke, derimot to grupperinger som står i motsetningsforhold til hverandre. Jeg rådet Wagle til å ta kontakt med begge leire, for å kunne møte flest mulig NS-barn. Samtidig orienterte jeg ham om hvordan de to foreningene representerer forskjellige reaksjoner på det å vokse opp med foreldre som var gjenstand for unison fordømmelse i samfunnet omkring.

Hvis Fri Tanke vil bekjempe rasisme, jødehat og nynazisme er det ikke vel anvendt tid å fokusere på miljøet rundt Vennetreff for NS-barn. Alt tyder nemlig på at det er ytterst få nynazister blant NS-barna. Hos noen ligger det nok en latent revansjelyst, men da helst rettet mot rettsoppgjøret og mot dem som stemplet NS-medlemmene som nazister og unasjonale.

Noen av deltagerne på Vennetreff for NS-barn har som skribenter kritisert Landssvikoppgjøret etter krigen. Jeg er ikke enig i alle betraktningsmåtene deres. Men de er vel å merke, tross sin revisjonisme, ikke politiske nazister i noen rimelig tolkning av ordet.

Flere har hevet øyenbrynene over metodikken jeg bruker i min undersøkelse, skriver Fri Tanke. Jeg kan berolige vedkommende. Både Larsen og jeg underviser i forskningsmetode, og vi har begge erfaring fra lignende prosjekter. Vi diskuterer gjerne det metodiske opplegget i min undersøkelse med enhver som måtte være interessert.

Stein U. Larsen og jeg mener begge at biskop Wagle handlet riktig da han møtte Vennetreff for NS-barn. Både samfunnet og den norske kirken må  i dag erkjenne at NS-barna helt uforskyldt har lidd urett. Og i den grad Kirken har et medansvar for lidelsene må den nå strekke ut en hånd og søke å rette opp uretten. Det at noen NS-barn står for revisjonistiske holdninger i forhold til tradisjonelle historikeres framstilling av Quisling og Nasjonal Samling er i denne sammenhengen irrelevant.