|
|
Innledningsforedrag på Vennetreff i Elverum lørdag 5.4.1997 |
Først et innledende spørsmål: Hvor mange av dere har følt eller opplevd anklage for jødedrapene i 2. verdenskrig? Det ser ut til at temaet er aktuelt. Dette kan vi snakke om efter innledningene. 26. og 27. januar 1997 var jeg i Berlin, der 450 representanter for 2. generasjon fra mange sider etter 2. verdenskrig møttes. At møtet ble holdt, var en inspirasjon i seg selv. Det hadde begynt med en 2.generasjonsgruppe på størrelse med oss. Det gir perspektiver! Vi var i Rådhuset i Schönberg, det som før var Vest-Berlins rådhus. Konferansen skulle diskutere kommunikasjonen om historien oss imellom og til generasjonene før og etter oss. Taushetens problem på begge sider ble tatt opp. Særlig i fokus var drapene på jødene. Jødene ønsker ikke en forsoning som medfører at alt er greit, at det som skjedde med dem i 2. verdenskrig bare kan glemmes. Som NS-barn mener jeg å kunne forstå det. Vi vil heller ikke ha en forsoning som medfører at vi aksepterer at landsmenn hadde rett til å handle som de gjorde, og at forfølgelse av oss og andre på grunn av vår bakgrunn skal glemmes uten at det trekkes lærdom av det. Feilen etter 2. verdenskrig er vel at man demoniserte alle som ble tilordnet taperne, og gjorde for eksempel jødeforfølgelsene til noe som ikke hadde paralleller i historien (som om f.eks. pogromer skulle være noe nytt!), og at de som mente seg å ha beseiret ondskapen i verden aldri oppfattet faren for at de selv kunne ta farve av det bildet de hadde skapt seg av motparten. Det har også inntil nå vært tabu å hevde at Stalin kunne måle seg med Hitler i ondskap. At forfølgelse av mennesker på grunn av deres bakgrunn ikke opphørte med det tredje riket, har ikke bare f.eks. øst-europeere, men også vi selv rikelig erfaring for. Det er ikke bare jøder som har vært utsatt for forfølgelse gjennom tidene. Mange folkeslag er også utryddet av de som skulle vært medmennesker i tidligere tider. Det finnes ikke noen som kan si de stammer fra urbefolkningen i Tasmania. Jeg har ikke tall på de indianerfolk som ble utryddet av europeerne.Slikt skjer når det er grupper av medmennesker man ikke anser som likeverdige med sin egen gruppe. Vi mennesker har ikke rett til å bruke andre som syndebukker for egne svik. Når voksne mennesker i min barndom oppførte seg ekstra dårlig mot meg fordi jeg var NS-barn, må jeg medgi at jeg spurte meg selv hva de hadde dårlig samvittighet for, og hvordan de hadde sveket, siden de hadde bruk for å mobbe meg for å gjøre det godt igjen, eller rehabilitere seg selv. Syndebukker har det vært til alle tider. Jødene har vært en utsatt gruppe, fordi de valgte å tenke og å leve annerledes enn flertallet der de var, og det oppfattes lett i seg selv som en fornærmelse av omgivelsene. Vi og våre foreldre har vært syndebukker for det norske samfunn, særlig i etterkrigstiden. I den mest kjente boken om jødenes skjebne, særlig om 2. verdenskrig, et trebindsverk skrevet av Raul Hilberg (The Destruction of the European Jews) sammenligner Hilberg kristne lover mot jødene gjennom tidene med tilsvarende lover fra Det tredje Riket. Bortsett fra et forbud mot felles måltider, fant jeg paralleller til samtlige av lovene mot jøder og de lover som ble brukt mot våre foreldre. Grunnlaget for konferansen i Berlin var en gruppe som oppsto ved at jøder av 2.generasjon var begynt å spørre hvordan barna til 2.generasjon av de som faktisk deltok i drap på jøder hadde det. I Europa for øvrig ble folk stort sett dømt for onde gjerninger, og ikke som i Norge for meninger de ofte følte seg tillagt og stort sett ikke kjente seg igjen i. Tyskere har vanligvis ikke vært plaget på samme måte som vi barn av medlemmer av Nasjonal Samling. Riktignok opplevde også en del av de tyske barna å miste foreldrene pga at de ble rettsforfulgt. Tyskerne mistet 7.5 millioner mennesker som følge av 2. verdenskrig. Mange mistet hjemmet både pga bombing og ved at tyskere ble i etterkrigstiden drevet vekk fra områder der de hadde bodd i hundrevis av år. En frustrasjon i dette møtet var at jødene nærmest ikke ville godkjenne at andre også hadde lidd. Det hindret kommunikasjonen en del. Lidelse er en almenmenneskelig erfaring. Ut fra egen lidelse kan vi forstå andres. Vi som er her burde i alle fall ha muligheter for å forstå hverandre! Tatere/sigøynerne ble nesten borte i konferansen. Det var en paneldebatt, der jeg kom med nærmest utenom programmet som eneste norske deltager på konferansen. Ingen tatere/sigøynere var med i panelet. Og bare en jødisk og ingen germansk representant for Tyskland! Der forsøkte jeg å fortelle om alle norske grupper av 2.generasjon, både jøder, tatere/sigøynere, krigsbarn og NS-barn. Hadde fra før kontakt med tilsvarende organisasjon som oss fra Holland. Etterpå fikk jeg respons særlig fra barn av tyske soldater i Holland og Belgia. Den jøden, Dan Bar-On som var en av initiativtakerne til den opprinnelige gruppen, stilte spørsmålet om kan hende Hitler og ondskapen likevel kunne ha seiret da krigen var over. Jeg tillot meg å antyde at ondskapen kan hende hadde seiret i Norge, ved frigjøringen. Som eksempler nevnte jeg litt om behandlingen av taterne, krigsbarna, og om oss. Taterne var heller ikke som andre. I 1934 ble det vedtatt lov om sterilisering mot 1 stemme i Stortinget. Tilsvarende lover ble innført i andre skandinaviske land, USA og Tyskland i mellomkrigstiden. Loven ble i Norge i særlig grad anvendt mot taterne. Norsk misjon blant hjemløse sendte i okkupasjonstiden sin liste over tatere til Jonas Lies politidepartement. Resultatet var ikke som ønsket og forventet. Det skjedde ingen ting. Derfor ble steriliseringer og «omsorgsoverdragelser» intensivert i etterkrigstiden. Taterne fikk forbud mot hestehold i 1953. Hesteholdet var også et grunnlag for deres kultur. Nå er vi kvitt «taterplagen». NS-barn har vel muligheter til å forstå både tatere og jøder og burde ikke minst forstå hverandre. Alle er vel enige om at om noen er uskyldige i mord på jøder, så er det oss. Norge var det eneste skandinaviske land som mistet en vesentlig del av sin jødiske befolkning. Både danskene, som geografisk hadde atskillig dårligere muligheter, og finnene som var i våpenfellesskap med tyskerne, klarte å berge de fleste av sine. I London var også de norske myndighetene klar over hva jødene som bodde i tysk-okkuperte land gikk til fra begynnelsen av august 1942 (Norsk Tidend, London 8.12.45). Allerede da var det der kjent at en million jøder var drept. Det er ikke kjent at det kom noen advarsel derfra, i alle fall ikke før deportasjonen med Donau 26.11.1942. Den eneste som man vet advarte i tide, mens jøder ennå kunne reddes, ut fra det lille han visste, var biskop Frøyland i Oslo, i direktesendt radiopreken fra Domkirken 1.11.1945. Den som i Norge hadde hovedansvaret for innsamlingen av jøder, politimannen Knut Rød, ble aldri anklaget, angivelig fordi han hadde vært nyttig for Hjemmefronten senere. Som følge av det etterforsket man heller ikke hva hans underordnede hadde gjort. To hjemmefrontfolk ble høsten 1947 frikjent for å ha planlagt, robbet og drept to jøder som var lovet å bli hjulpet over til Sverige. I rettssaken mot dem ble det kjent at hjemmefronten stengte grensene for jødiske flyktninger i 3 av de 4 ukene som gikk fra jødiske menn ble arrestert, til deportasjonen med Donau. Men noen måtte i ettertid ha ansvaret for at det var gått så dårlig med de norske jødene. Det ble gitt ikke bare våre foreldre, men også oss. Mange NS-barn har faktisk også følt seg skyldige, og regnet med at samfunnets holdninger kunne være berettiget, enda så urimelige slike anklager er! Da jeg i barndommen ble spurt om jeg trodde på at 6 millioner jøder var drept, svarte jeg at jeg trodde mennesker var i stand til all mulig ondskap. Det virket som om voksne mennesker mente jeg var medansvarlig både for tapet av ca.750 norske jøder(derav 739 i Polen), og kanskje 6 millioner jøder i alt. For meg er det første tallet mer relevant enn det andre. Uavhengig av antall er det prinsipielt galt å forfølge mennesker på grunn av deres bakgrunn. Det som gjorde mest inntrykk på meg da jeg besøkte minnestedet Yad Vashem i Israel, var minnehallen for barna. Der leses navn, fødselsdato og sted for 1,5 millioner drepte jødebarn i 2. verdenskrig dag og natt. Det tar 2 år å komme igjennom det. Er selv oppdratt av jødevennlige NS-folk. Min bestefar var med på å stifte Kristen Samling. En som var med der, men ikke medlem av Nasjonal Samling, var nettopp biskop Frøyland, han som advarte mens det var tid. Da jeg 1.9.1995 var med å arrangere en minnestund/begravelse for 19 menn som omkom 1.9.1945, derav 12 norske (10 var varetektsfanger), 6 tyske sivile sjøfolk, og en jødisk offiser, ville fangenes pårørende ikke være som de andre, de som gjør forskjell på folk. Det ble derfor den første gudstjeneste i Norge med protestantisk, katolsk og jødisk prest. Fordommer møtte jeg hos helt andre enn de med NS-bakgrunn! I sommer fant jeg plutselig en hengelås på postkassen min, uten nøkkel til, men prydet med en Davidstjerne. Jeg filte låsen av, og satte på en ny, med en ny og annerledes Davidstjerne. Det bør bli ytringsfrihet i Norge, både om hva som skjedde før, under og efter 2. verdenskrig. Uten ytringsfrihet fortsetter vi nordmenn bare å gjøre de samme feilene. NS-barn kan i alle fall begynne å snakke fritt sammen, uavhengig av meningsforskjeller. Mediene begynner også å åpne seg. Er det noen som alle som kan tenke må medgi er helt uskyldige i alt som hendte i 2. verdenskrig, er det oss. Det er så lenge påstått at det er ytringsfrihet i Norge, at yngre journalister begynner å tro det er sant. De har ikke alle lært om ytringsfrihetens begrensninger som har vært hittil i etterkrigstiden. Vi bør ta opp både oss imellom og med andre hva vi er kritiske til i det norske samfunn. Mobbing av NS-folks oldebarn er allerede begynt! Det bør vi ikke finne oss i! Som det fremgår av det jeg har sagt, er det dessverre altfor vanlig blant mennesker å dele andre mennesker opp i grupper. Som nordmenn sier: Alle er like, men noen er likere enn andre! Vi har en tendens til å projisere våre egne dårlige egenskaper på de andre, de som ikke er som oss som altså er likere enn andre. De vi ikke fullt ut anerkjenner som mennesker likeverdige med oss selv, har vi en tendens til å oppføre oss umenneskelig imot. Vi «gjengjelder» de andres ondskap, som ofte er et speilbilde av vår egen. Slik kan mennesker utøve urettferdighet overbevist om at rettferdigheten skjer fyldest nettopp ved dem! Hvis dere tenker over hva dere har hørt, har jeg nevnt ganske mange eksempler. Er det noe utsagn jeg er skeptisk til, så er det Gro's tese om at «Det er typisk norsk å være god!» |
|
|
