NS-barnet som hadde en nazist til far
Av Inger Cecilie Stridsklev
MENY
Hovedsiden
Linker

  Artikkelen har tidligere stått i Alternativt Samfunn
 
EYSTEIN EGGEN: GUTTEN FRA GIMLE. ET NS-BARNS BERETNING.
Aschehoug 1993. 151s.

Dette er Eystein Eggens egen tragiske historie om sin oppvekst og sitt forhold til foreldre og samfunn. Han hadde den for NS-barn helt usedvanlige erfaring å ha en nazist til far. Faren betraktet NS som lavpannet utkantsekterisme. Han kom inn i SS, var ikke frontkjemper, men sto for en rasistisk motivert samling av alle germanere. Men i efterkrigsoppgjøret «her til lands tok myndighetene heller fjellbøndene i NS enn SS-administrasjonen.  SS hadde også hatt etteretningen for tyskerne og visste for mye om norske forhold», skriver Eggen. Han forteller videre at
(- - Farens nærmeste overordnede) SS-Sturmbannführer Leib og Herberth Noot holdt god kontakt med norsk motstandsbevegelse. Sistnevnte ledet Sicherheitsdienst og vitset temmelig fritt om de ukentlige møter mellom SS og hjemmefrontens ledelse: litt motstand måtte det være, men ikke slik at den satte kjepper i industrihjulene som rullet for Tysklands seier.  Den arme kommunist Helge Krog ble utstøtt av det gode selskap for å ha skrevet at norsk kapitalisme tjente på krigen. Han var bare så altfor moderat. Samkvemmet næringsliv/tyskere/SCH under okkupasjonen hadde hatt et mye større omfang enn det Krog kunne fatte i sitt eksil i Sverige. «Hvis jeg nevnte navnene på de nordmenn som vanket i SS' offisers-kasino i "Grotten" i Wergelandsveien, ville det blitt et ramaskrik», berettet fars kollega. Obergruppenführer Rediess fra «SS-Nord» var en selvskreven gjest i «den røde sal» på Grand, da sjefen for Norges Bank høsten 1942 utbrakte en hjertelig skål for styreformannen i I.G.Farben. Nå hadde den store taushet senket seg over fortidens selskapelighet i de kretser der antisemittismen var gang und gäbe, og ingen norsk sorenskriver kunne lenger erindre at landets 700 jøder var blitt eksportert like effektivt som jernet og aluminiumen.
Etter krigens slutt nektet faren sin kones NS-familie å besøke dem, og «agerte helst tidligere motstandsmann. Landssvikere og annen styggedom måtte ikke komme over vår terskel.» Siden han ikke hadde vært NS ble ikke han satt inn. Men han druknet nærmest i alkohol. «Bare så synd at en slik begavet mann ble gift med den primitive nazikvinnen, sa folk.»

Det var Eysteins mor som var NS. Hun kom fra solid bondeslekt, og ble medlem i Nasjonal Samling i oktober 1940. Hun arbeidet først i «Fritt folk» og derpå i NS-kvinnenes blad «Heim og ætt» «Frøken Dannet» ble hun kalt i oppveksten: en av bygdas skjønnheter, tekkelig om enn litt fjern, alltid forekommende, hevet aldri stemmen, sa aldri et vondt ord om noen.» Hun var perfekt. Eggen nevner Tolgahirden som var mest kjent for folkedans og grandonkel Embret som var typisk «norskdoms-NS». Til tross for at Eggen benekter det, er boken full av det «fantastiske samholdet» i NS. Han nevner skammen. Fordi moren ble schizofren i etterkrigssamfunnet hun måtte leve i, kan Eggen ha gått glipp av skammens gjensidighet. Man orket nesten ikke bære skammen ved å være landsmenn med motparten. Det var nok ikke bare i morens slekt at «den indre stemning var lukket mot verden utenfor, de andre i bygda var i grunnen luft.»

Aschehougs egen omtale, som Eggen neppe hadde innflytelse over, trenger kommentar. Der står: «For første gang brytes tausheten som har hvilt over barnas egen opplevelse av etterkrigstiden». I 1988 kom en bok med den underlige tittel «Fødd skuldig» av Asgeir Olden på Samlaget. De fleste av de 12 NS-barn nevnt der valgte å være anonyme. NS-folk mistet for alltid tilliten til det norske samfunn sommeren 1945.  Almenheten har aldri forsøkt å gjenvinne hverken NS-folks eller deres barns tillit. Da det i et TV-program ble opplyst at to kjente nordmenn kom fra familier utsatt for etterkrigsoppgjøret, var det ifølge media disse to og ikke det norske samfunn som hadde grunn til å skjemmes over at de to som barn var forfulgt på grunn av sin bakgrunn! Også Eggen nevner trakassering av NS-barn.

Han nevner også tyskvennligheten og engelskfiendligheten som karakteriserte hans morsslekt. Det som er mer karakteristisk for NS-kretser er den absolutte mangel på antisemittisme han nevner. Og er det noen som ikke trenger særlig fantasi for å forestille seg hvordan det har vært å vokse opp som jøde, må det være NS-barn. Eller som Eggen skriver: «Hvis man vil finne et NS-barn som var full av tillit til samfunnet, tror jeg sannelig at man vil måtte lete lenge.» Likevel nevnes en rekke NS-barn ved navn. De er neppe alle like begeistret for det. 

Forlaget utgir dette for en skildring «av hvordan det har vært å være barn av foreldre som arbeidet for tyskerne under 2. verdenskrig». Men stort sett kunne man ha arbeidet hvordan og hvor mye man ville for tyskerne, t.o.m. for SS som Eggens far, uten at en selv eller familien fikk problemer.  Å straffe alle en organisasjons medlemmer kollektivt for meninger og gjerninger de oftest ikke kjente seg igjen i, slik det ble gjort med Nasjonal Samling, er et norsk fenomen. Og bare i Norge har barna måttet velge mellom samfunnet og sine foreldre.
                  
 http://home.no.net/nsbarn/Eggen-ics.htm