|
|
http://www.bokkilden.no |
Anders Bye, gjest i Vennetreff 10. januar 2004, er forfatter. Ikke av de mest kjente, for det var flere som ikke hadde hørt om ham. Men han har gitt ut flere skjønnlitterære bøker og skrevet skuespill som er spilt på teatre. Og så har han vært journalist og skribent i Arbeiderbladet, nå Dagsavisen, og i Dagbladet. Anders Bye er NS-barn, født i 1933. Han husker 9. april, var gammel nok til å bli unghird under okkupasjonen, og opplevde frigjøringen som 12-åring. Unghirden beskriver han som nærmest en speiderbevegelse, selv om man en gang i blant marsjerte i gatene og sang kampsanger fra NS-sangboken. Hans selvbiografiske bok «Ute» er genremessig noe ubestemt. Fortellingen er ikke ordnet verken kronologisk eller tematisk. Hjemstedet er Øvre Eiker. Familien var av god gammel bondeslekt på begge sider. Industrisamfunnet er representert ved det han kaller «stasjonsbyen», der han vokste opp. NS-barn har gjort forskjellige erfaringer, og Byes opplevelser er ikke uvanlige. Han havnet på det man pleier å kalle venstresiden, men hadde følelsen av å falle utenfor de radikale hovedstrømningene i tiden. Han beskriver det slik: «Jeg som tilhører 1958-generasjonen, var for sent ute til å bli noen sovjetkommunist og for tidlig ute til å bli noen kinakommunist». La oss prøve å få tak i hans far ved å plukke litt her og der fra «Ute»: Jeg
tror han elsket norsk skog. Han som hadde oversikt over kommuneskogen,
var en ypperlig karttegner, alltid på sykkel med blinkøksa
stikkende opp av ryggsekken.-- (s. 50)
Imidlertid er det for meg stadig en gåte at min far kunne melde seg inn i NS. Hvordan kunne han unngå å gjennomskue Hitler i 1930-årene? Vel, det var mange som ikke gjorde det den gangen, bra mennesker både før og etter krigen. I grunnen var det vel helst kommunister og sosialdemokrater som før krigen hadde et klart standpunkt. (s 9) Men alltid var trangen til å forklare min far der, jeg har aldri blitt klok på ham. Hvordan kunne en så kritisk idealist unngå å oppdage hva Hitler var? Leste han ikke aviser? Kanskje han leste bare konservative aviser, da kunne man jo lett bli desinformert. (s. 19) Her kan vi skyte inn kommentarer fra forskjellige NS-barn. Noen vil være enige med Bye, at det er en «gåte». Andre vil hevde at Hitler ikke spilte noen rolle for foreldrenes NS-medlemskap, og at. hovedsaken var å opprettholde et norsk styre under okkupasjonen. Noen av disse vil legge vekt på AP-regjeringens og Englands rolle i forspillet til 9. april. Atter andre er mer offensive, og hevder at Hitler sett med 1930-årenes øyne ikke stemmer med dagens mytiske propagandabilde. En annen radikaler, Håvard Rem, som laget en antologi av krigsdikt, undret seg nylig over at dikterne på den tiden brydde seg så lite om det man i dag anser som hovedsaken ved «nazismen». Kanskje er det slik at dagens Hitlerbilde er mer pedagogisk enn historisk, laget i den hensikt å oppdra ungdommen?. Kanskje de nevnte «kommunister og sosialdemokrater», som hyllet Stalin eller Trotsky i 1930-årene, har en viss egeninteresse av å utnevne seg selv som profeter? Og dermed oppstår noe som flere NS-barn har opplevd som en konflikt, nemlig uoverensstemmelsen mellom det en har lært, og det en selv har sett. Anders Bye gir delvis svaret selv, både for far og morfar: I
grunnen var det ikke så merkelig at det gikk som det gikk. Ung,
norsk og nøytral i første verdenskrig, preget av
tyskernes strenge vilkår etter krigen, mot engelsk imperialisme,
dyrker av Nansen som var med på å stifte Fedrelandslaget,
og leste bare Aftenposten - man kunne vel bli NS av mindre. (s. 73)
Hva slags nazist var morfar? Han var storbonde og nasjonalist, noe mer vet jeg ikke. For noen nok til å bli medlem av NS. I fredsdagene kom hjemmefronten for å ta ham, de trodde kanskje at han hadde våpen og ville gjøre motstand. Etterpå måtte han og andre stå på et lasteplan mens de ble kjørt rundt i nærmeste lille by. Jeg er glad jeg ikke så det. (s. 34) Til slutt litt om tiden etter krigen: Som
nevnt var min far i fangeleir i Verjedalen i Numedal etter krigen. Jeg
besøkte ham noen ganger. Det var langt å gå, tre
timer opp far de bratte liene ved Nore. - - Han var visst ikke på
bølgelengde med de andre, han holdt «Friheten». Det
må ha vært til irritasjon for de andre NS-medlemmene. (s.
96)
Han måtte hogge mye for å betale boten på 35000 kroner, og han fikk 3 1/2 års fengsel. Var det ikke i hardeste laget for et passivt NS-medlem? Men han tok dommen som en mann, jeg hørte aldri et bittert ord fra ham. (s. 73) Faren gikk altså sine egne veier, fulgte ikke strømmen, hverken under krigen da flertallet var jøssinger, eller i fangeleiren etter krigen. Men at han leste «Friheten», er ikke så rart som det kan høres. Det gikk jo ikke så mange måneder etter krigen før norske kommunister gikk over fra å være motstandshelter til å bli potensielle landsforrædere og femtekolonnister. Dette fenomenet blir ofte oversett av de som tolker historien. En av Vennetrefferne 10. januar kunne bidra med en episode fra omkring 1960, da Orienteringskretsen ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. Faren til vedkommende hadde et lite forretningslokale sentralt i en av småbyene, og der ble det avholdt møter med deltakelse både fra Aps venstreopposisjon og tidligere NS-folk. Ved Stortingsvalget i 1973 ble som kjent to landssvikdømte personer valgt inn fra SV, nemlig Hanna Kvanmo og Kåre Øystein Hansen. Felles skjebne kan være et bedre grunnlag for allianser enn det noe svevende begrepet «ideologi». Anders Bye forteller om politiske demonstrasjoner i 1970-årene, hvor gamle frontkjempere gikk hånd i hånd med gamle kommunister. Bye opplevde lite av mobbing eller trakassering, unntatt like etter frigjøringen etter det han forteller. Hans problemer lå helst på det indre plan: Etter
nederlaget i 1945 kom det mange år med ensomhet og
følelsen av å være utstøtt. Følelsen
av å være en outsider ble grunnlagt allerede i
tolvårsalderen. Far og mor var ekskludert, å melde seg ut
av samfunnet føltes helt naturlig. (s. 19)
Etter krigen skamrødmet jeg i syv lange år. Jeg tror det ga seg da jeg kom til Universitetet i Oslo (s. 51) Ferdighetene i bl.a. fotball var gode å ha. En kamerat, som ble god nok for ungdomslandslaget, fikk avbrutt karrieren fordi han ikke fikk reise utenlands, han var nemlig sønn av en aktiv kommunist. Slikt kunne skje under den kalde krigen. Boken «Ute» handler om å være utenfor. Da han gikk på gymnas i Drammen, hadde han som eneste i klassen stemt på kommunistene ved et skolevalg, bare på trass. Som pasifist og motstander av bl.a. Vietnamkrigen ble han nok akseptert i Arbeiderbladet i Rolf Gerhardsens redaktørtid, men måtte lære seg å være forsiktig når han skrev om politikk. I 1971 hadde han fått antatt et skuespill på Nasjonalteateret, men det skar seg under prøvene. Skuespillerne holdt opp Maos lille røde og ville ha et revolusjonært budskap. Dette var den radikale 68-generasjonen som besto av langt mer enn de aktive AKP-erne. Og disse er absolutt «inne» i dag. Som Bye uttrykker det: «Noen sitter godt på taburetter i det skjulte, andre er blitt kjendiser og går rundt og flirer i total glemsel om sin fortid.» (s. 26) Noen NS-barn har tilsynelatende nådd toppen. Det finnes både statsråder, professorer, forretningsadvokater, finansfolk osv. Andre er mer alminnelige, noen har hatt psykiske problemer og noen få har gått nedenom. Kanskje danner vi et godt tverrsnitt av normalbefolkningen? Men kanskje har vi også noe som knytter oss sammen, en felles følelse av å være «ute» på enkelte områder. |
|
|
