 |
Av Olav Engen
|
|
Roar
Henriksen: «Brennpunkt egroN - etterkrigstidens moralske
dilemma».
Falkenberg forlag 2005. 335 sider. Pris kr. 299. ISBN 9788291321028 Kan bestilles i nettbokhandelen Bokkilden, eller fra forlaget, adresse: Falkenbergsgt. 3B, 3111 Tønsberg.  Denne bokomtalen sto i «Alternativt Samfunn» nr. 4/2005 |
NS-barn er barn av personer som var medlem av NS under krigen, eller som ble rammet av landssvikoppgjøret på annen måte. Noen få av disse har skrevet bøker som helt eller delvis handler om sin situasjon: Eystein Eggen, Per Malde, Bjørn Westlie, Bjørg Bjørsvik, Anders Bye. Alle har forskjellig utgangspunkt, holdninger, litterær sjanger. Nå er det kommet enda en bok i kategorien. Roar Henriksen er ikke selv NS-barn, men han er gift med NS-barnet Else Margrethe, i boken kalt Geth. Tidligere har han skrevet to bøker som på ulike måter kan belyse bakgrunnen for den siste. «Onde dager» handler om familiens liv i Langesund etter at de flyttet til hennes barndomshjem for en del år siden. Her beskrives hvordan ting kan skjære seg i en småby, med offentlige myndigheter og naboer, som på slike steder ofte er de samme. I en god gammeldags nabokrangel om bryggeplass eller lignende, kan en lett ta i bruk skjellsord som er for hånden, for eksempel «nazistunge». Ikke uten grunn at Jakob Hilditch brukte Langesund som modell for sitt udødelige Trangvik. «Gud bor i Brooklyn» (Gyldendal 2004) forteller om forfatterens og familiens liv som medlemmer i Jehovas Vitner. Det var altså ikke bare på grunn av Geth’s «nazibakgrunn» at familien skilte seg ut. Oppbygningen av boken er effektiv: Vi får vite hvordan Jehovas Vitner er organisert og fungerer fra toppen, og vi får beskrevet disse virkningene ned på forfatterens grasrotplan. Samme oppbygningen finner vi i «Brennpunkt egroN», der NS-barnet Geth vokser ut av sin konkrete lidelseshistorie og blir en slags indikator som hendelsene prøves mot. Det er kjent at tidligere NS-folk og mange NS-barn har et annet syn på historien enn den offisielle. På et seminar i Kristiansand 9. mai 2003 ble dette tilsynelatende akseptert av psykologen Renate Grønvold Bugge, som anbefalte krigs- og NS-barn å forstå den samtiden som foreldrene levde i. For å overvinne den generasjonskløften som i mange tilfeller er til stede, trenger man ikke nødvendig å «revidere» historien, men å sette seg inn i hvordan aktørene for 60-70 år siden oppfattet den. Etter min mening kan boken anbefales til alle som vil ha en lettlest, velskrevet og grei innføring i «alternativ historie». Anbefalingen kan gis med desto større sikkerhet, ettersom Ole Wilhelm Klüwer i «Foreningen av norske NS-barn» har gjort det samme (se nedenfor). Som kjent har han og hans kompanjong Eystein Eggen tidligere anbefalt et «generasjonsopprør», der barna i sin opposisjon mot foreldrenes «nazisme» orienterte seg mot det kommunistisk/marxistiske historiesynet slik det ble promovert av bl.a. det nå opphørte antifascistiske tidsskriftet «Monitor». Klüwer: Det
er likevel synd at Henriksen ikke inkluderer de tyske naziungene i sitt
menneskeforsvar. Ved et noe anstrengt skille mellom
«norsknazisme» og tysk nazisme prøver
forfatteren å skape en etisk gradering som bare kan gi
økt byrde til andre europeiske naziunger.
Her har Klüwer helt rett. Henriksen hører til en skole blant NS-barn som hevder at NS-folk ikke var «nazister», derimot minipartiet «Norsk Nasjonalsosialistisk Arbeiderparti» (NNSAP) og en ubestemt del av den tyske okkupasjonsmakten. Og «nazister» er fæle og kan demoniseres! Nå er det for lengst dokumentert at «nazister» som Per Imerslund, Hans S. Jacobsen m.fl. var moralsk sett høyverdige personer, selv om de på noen punkter sto i motsetning til den kristne hovedstrømmen i NS. Og det er helt på sin plass når Klüwer peker på at også denne gruppen kan ha etterkommere. For ikke å nevne alle tyskerne. Henriksen bruker fort vekk uttrykkene «nazisme», «nazist» og «nazifisering», selv om han senerehen i en fotnote s. 291 ser ut til å ha kommet til andre resultater: Terboven
var maktmenneske, ikke ideolog. NB! I populær
språkbruk har «NS-isme» og
«nazisme» utviklet seg til å bety det
samme.
Den gamle folkelige varianten framgår av den populære vendingen «tyskerne OG nazistene», der «nazist» er synonymt med «medlem av NS». Det er ikke alle som har klare definisjoner på de uttrykkene de bruker! Derimot er jeg uenig i Klüwers beklagelse over «det snevre småbyperspektivet». Det er ikke noe galt i å projisere en stor verdenskonflikt ned til grunnplanet, til NS-barnets og familiens skjebne i småbyen. Det er et nyttig perspektiv og gir boken en ekstra verdi. Det finnes enkelte tilfeller av småfeil og tvilsomme snarveier, selv om boken i det store og hele har god dokumentasjon i form av tallrike fotnoter. (Egen litteraturliste mangler, og nærsagt selvfølgelig navneregister.) For å nevne et eksempel: Det var fylkesmann Ingolf Christensen, ikke Paal Berg, som var formann i Administrasjonsrådet, selv om Berg ledet Høyesterett som utnevnte ham (s. 51). Og at Paal Berg drev store forretninger med tyskerne kan ikke sies i være dokumentert selv om en lege dr. Leikvam har uttalt noe slikt i en samtale med en lektor Arne Stornes (s. 52). Leseren må derfor ikke henge seg opp i alle detaljene, men konsentrere seg om hovedsaken. Og her er mange godbiter.
|
|
|