HVORDAN FORHOLDE SEG TIL   
DE SOM HAR MISTET ET BARN! 
 

Råd til familie og venner

Familien og nærmiljøet
Å være bestemor eller bestefar betyr at en sørger for to, både over sitt barnebarn og over sitt eget barn. Å tvinges til å se sitt eget barn lide uten å kunne ta bort det vonde er svært vanskelig. Livserfaring og livsvisdom strekker liksom ikke til når dette - det verste - rammer ens eget barn. En bestefar har sagt: "Jeg er oppdratt til å skjule mine følelser. Jeg tror ikke min datter vet hvor vondt jeg har av henne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne det."

Også søsken og andre nære til den som har mistet barn i krybbedød kan oppleve det like vanskelig. Du kan ikke fjerne smerten. Du kan ikke få tilbake ditt barnebarn, din nevø eller niese, men du kan hjelpe den du er glad i til å leve med tapet ved å gi støtte og hjelp.

Naboer, venner og kolleger vil også berøres av dødsfallet på en eller annen måte. For mange kan det virke lettest å unngå den som er rammet av krybbedød ? dette er en lettvint måte å flykte unna en vanskelig situasjon. Og det er vanskelig å vite hva en skal si til noen som har mistet sitt barn. Men kanskje er ikke ordene det viktigste. Kanskje kan du vise at du er der og at du forstår bare ved å gi en klem eller ved å formidle at du er der for den som sørger. Det er vondt for de sørgende å oppleve at familie og venner trekker seg unna og ikke snakker med dem om barnet som er borte. Landsforeningen vil derfor formidle noen gode råd i forhold til hvordan en kan forholde seg til den som har mistet et barn.

Hva kan jeg si?

• Del din egen sorg med foreldrene. Det er godt for deg selv, og foreldrene trenger å høre det. Husk likevel at foreldrene har nok med sin egen sorg. De har ikke overskudd til å bli din hjelper.
• La dem snakke om barnet så mye og så ofte som de ønsker.
• La foreldrene få mulighet til å uttrykke så mye og så sterk sorg som de føler i øyeblikket, og som de er villig til å dele med dere.
• Hjelp dem til å snakke åpent om sine spørsmål og tanker og sin skyldfølelse.

• Ikke skift emne når foreldrene nevner barnet.
• Ikke si at du forstår hvordan de har det hvis du ikke selv har opplevd å miste et barn.
• Ikke si "Nå burde du ha kommet over dette" eller "Nå må du begynne å se framover" - eller noe annet som kan tolkes som at du bedømmer deres følelser.
• Ikke påpek at de i det minste har de andre barna. Et barn kan ikke erstattes.
• Ikke si at de kan jo få et nytt barn. Selv om de vil og kan det, kan ikke et nytt barn erstatte barnet de har mistet. Når foreldrene selv er modne til det, velger de selv om de vil ha flere barn.
• Si ikke noe som kan tolkes som om du mener at omsorgen barnet fikk hjemme eller andre steder ikke var bra nok.

• Vis at du bryr deg om hele familien. - Vær tilgjengelig og tilstede gjennom å lytte. Du kan også hjelpe til med praktiske ting i dagliglivet. Eksempler på dette er å hjelpe til med de andre barna, å gå ærender eller lage middag. Oppfordre foreldrene til å være tålmodige og ikke forvente for mye av seg selv.
• Husk barnets fødselsdag, dødsdag og andre merkedager sammen med foreldrene.
• Gi barnets søsken spesiell oppmerksomhet. De har det vondt og er forvirret. De trenger omtanke som foreldrene kanskje ikke er istand til å gi i denne tiden.

• Ikke la din følelse av hjelpeløshet holde deg fra å stille opp.
• Ikke unngå å nevne barnet fordi du er redd for at det skal minne dem om smerten. De har ikke glemt den.
• Ikke fjern bilder av barnet fra hjemmet ditt. Foreldrene trenger å se at barnet blir husket.
• Forsikre foreldrene og eventuelle søsken om at de gjorde alt det de kunne, de gjorde ikke noe galt. Det er ikke noen som kunne ha gjort noe for å redde barnets liv.

Kilde: Forum for krybbedød, når et barn dør.    
   
***********************************************************************************************************

I tillegg vil jeg nevne at kommentarer som: " Du er så sterk, jeg hadde aldri i verden klart å være så sterk som deg hvis jeg hadde mistet barnet mitt", er veldig sårende! Skjønner at det er sagt i beste mening, men det får meg til å føle at jeg ikke sørger nok over barnet mitt.... At jeg er så kald at jeg klarer å la livet gå videre.. Spørsmål som "Hvordan klarer du å komme gjennom dette uten antideprisive medikamenter?" er heller ikke en kommentar som jeg synes er så veldig støttende, selv om jeg også her kan skjønne at det er sagt i beste mening.

Den første tiden etter dødsfallet (dvs de første mnd) burde man unngå å si "hvis det er noe jeg kan gjøre, eller du vil prate, så er det bare å ringe"... Å ta skrittet å ring selv er ganske vanskelig for mange sørgende i denne tiden. Du burde heller ringe selv og ikke vente på at den sørgende skal ta intiativet til det. For så å ikke ta kontakt i det hele tatt fordi du ikke hører noe, og dermed tro at hun/han vil være i fred. I mange tilfeller så må man ikke gi opp å være synlig. Selv om man får nei til svar opptil flere ganger, så vil man sikkert si ja en annen gang.

Forstå at dette er en sorg som ikke "går over" selv om tiden går. Ofte så vil sorgen og savnet bare bli større og større ettersom tiden går. Selv om det er over seks år siden hun døde nå, tenker jeg på dattera mi hver eneste dag. Og det gjør vont når folk later som om hun aldri har eksistert, eller har glemt henne.. Eller mener at nå har det gått så lang tid, at nå må jeg da ha kommet over tapet av henne. Men det vil aldri skje. Hun er en like stor del av meg og mitt liv som de andre barna mine! Minnene om henne lever med meg hver dag, og hun er fremdeles en naturlig del av hverdagen min. Å late som noe annet, vil føles feil. Selv om kroppen hennes ikke lever blant oss mer, så vil alt annet av henne gjøre det.

Og for Guds skyld, ikke kom med kommentarer som "det var nok til det beste"... hvis det var pga sykdom eller lignendes.. "det er en mening med alt"... "du kan jo få flere barn".... osv... Dette er det værste en mamma kan høre om sitt døde barn!