Terminen var satt til 2. desember (ultralyd). 4. desember kl 0600 stod jeg opp for å gå på do. På vei tilbake til senga, sa det "knepp", og vannet rant utover stuegulvet. Da var det å vekke pappa`n og ringe sykehuset. Fikk beskjed om å ta bil dit selv, siden riene var så langt fra hverandre. Hadde med en liten overnattingsbag, som var pakket på forhånd (skulle jo ikke være der så lenge.... trodde vi), og dro avsted. Ooops, hadde visst glemt å fylle bensin på bilen! Inn på bensinstasjon som akkurat hadde åpnet kl 0700, og fikk betalt. Av gårde til SIA ( Sentralsykehuset i Akershus), og inn på mottagelsen. Fikk skrevet meg inn, og opp på fødeavdelingen. Men der var det jo kø på fødsler, så måtte ligge i gangen i noen timer og vente på tur.  Ved 17-tiden kom jeg endelig inn på et rom. Hadde da fått dusjet, og åpningen var ca 6 cm. Gikk sakte dette her, men fy for noen smerter! Og riene kom med 3 min mellomrom i maaaange timer.

Her ligger jeg med CTG-maskinen på meg. En jordmor kom og så på hjerterytme-utskriften, syntes at den var rar. Men slo seg til ro med at det ikke var noe spesielt likevel. Fikk endelig epidural utpå kvelden!

Kl. 2255 kom Helene Nathalie endelig ut! Hun skrek litt, og alt så til å være i orden.

Da hun ble lagt på magen min, visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine! Var så lykkelig, men også utrolig sliten! Hadde da ligget med rier i nesten 17 timer. Men smertene var glemt med en gang hun kom ut, og jeg fikk se henne. Lå faktisk der og tenkte "jeg er klar for en til, siden jeg først ligger her".

Hun ble målt og veid; 3460 gram og 49 cm. Hun ble lagt til mitt bryst, og prøvde å amme litt. Så ble vi trilt innpå rommet, og sovnet ganske snart begge to, utmattet... Våknet kl 0800 neste morgen. Ammet henne, og så kom jordmor og sa at hun ville at legen skulle se på henne litt, fordi hun fortsatt hadde så lilla farge. Jeg trodde at det var slik nyfødte babyer så ut, etter å ha blitt presset ut gjennom en smal åpning... Legen kom, men fant ikke noe feil. Men denne jordmora ville ikke gi seg, hun hentet en annen lege. Han så på henne, men fant heller ikke noe galt. Så ammet jeg henne igjen, og vi sovnet. Våknet utpå formiddagen, av at jordmora sa at hun ville ta med Helene inn på intensivavdelingen, for å få hjertelegen til å se på henne. Begynte da å lure på om noe var galt, men..... "det skjer ikke meg - tanken" ligger alltid i bakhodet og svirrer. Etter en laaaang stund, ble vi innkalt til hjertespesialisten. Fikk da beskjed om at Helene hadde en alvorlig hjertefeil, og at hun ville bli sendt på Rikshospitalet med en gang for hjerteoperasjon. De sa også at hun antakeligvis ikke kom til å overleve uansett. Vi gikk inn til henne for å se henne "for siste gang". Så da at legene stod over henne og drev med hjertemassasje og oksygentilførsel. "Gjenoppliving", sa de. Så dro ambulansepersonalet av gårde med henne til Oslo. Vi fikk ikke være med. Tok drosje etter.

Da vi kom fram til Rikshospitalet, fikk vi se henne lå i kuvøse og i respirator. Fikk ta på henne gjennom hullene på kuvøsa. De maste om prest og dåp hele dagen. De trodde ikke at det ville gå så bra. Men var fast bestemt på at hun skulle døpes på "vanlig måte", senere i livet. Ble sinte på personalet som var så negative, og maste om prest til stadig. Er ikke noe spesielt kristen fra før, og dette var absolutt ikke noe tidspunkt å bli troende på! Hvor er rettferdigheten i dette? Fikk beskjed om å ta masse bilder, og forberede oss på det verste som ville skje, dagen etter. Tilkalte hele familien og venner. Alle måtte jo komme og se henne, før hun døde i morgen, fikk vi beskjed om.