Begravelsen

Helene døde på Rikshospitalet kl 1245. Jeg fikk vaske henne og skifte til kjolen hun hadde fått i to-årsgave dagen før. Så holdt jeg rundt henne til kl 1900, da begravelsesbyrået kom for å kjøre henne hjem til Elverum. Vi kjørte etter i egen bil. Hun ble lagt inne på sykehuset, hvor hun var til begravelsesdagen, 10. desember. Jeg var hos henne hver dag. Jeg kom for å holde rundt henne, synge til henne og fortelle henne hvor glad jeg er i henne. Fikk holde henne på fanget, hun var så kald! Jeg kunne se at sjelen hennes hadde dratt avsted. Jeg skiftet atter en gang kjole. Den som hun skulle få ha på seg resten av tiden. Og smokken som hun var så glad i, fikk hun ha i munnen. 9. desember, dagen før begravelsen, la jeg henne i kista.  Jeg tok på henne gullhjerte- halsbåndet hun fikk to av i dåpspressang. Det andre tok jeg på meg. Greier ikke å ta det av meg. På den måten vil vi alltid være sammen.                      

Oppi kista la jeg noen av favoritt tingene hennes; tåteflaska hun alltid gikk og bar på, tre andre smokker ( hun gikk alltid og byttet på de hun hadde), byggeklosser, mobiltelefonen hun til stadig pratet i, solbrillene sine, la-la-bamsen, tannbørsten (hun pleide å klive opp til vasken og pusse tennene flere ganger hver dag ), den russiske tre-dokka hun lekte med hos moffa, og bilde av meg og henne, så hun skal vite at jeg alltid er hos henne. Andre fikk også legge oppi bilder og brev til henne. Det ble ganske så fullt. Dagen etter så hentet vi henne og kjørte henne til kirka selv.

Helene lå i åpen kiste en halv time før begravelsen, for de som ville se henne en siste gang. Jeg valgte å kle meg i hvitt av symbolske grunner, noe som jeg fikk høre fra enkelte at det var upassende, fordi da sørget jeg ikke nok. Jeg gråt heller ikke i begravelsen, fordi det var viktig for meg at den ble så fin som mulig. Dette var jo det aller siste jeg fikk gjøre for jenta mi! Også følte jeg meg "tom" for tårer... Det var veldig sårende å høre slik fra folk jeg trodde var mine venner... Jeg hadde bestemt meg for ikke å legge på lokket selv, trodde at jeg ville få en "kvelings-følelse". Men når tiden var inne for det, gjorde jeg det likevel, og skrudde igjen skruene. Noen syntes at det var kaldt gjort av meg, men jeg kunne se at hun ikke lå der lenger. Det var bare skallet igjen, dog et vakkert skall!

Det kom mange fine kranser og blomsteroppsatser også. Fra familie, naboer og barneavdelingen på sykehuset. Jeg ville ikke ha en "vanlig" begravelse med salmer, syntes at det er for "gamle" avdøde. Vi rigget opp cd-spiller og høyttalere, og spilte sanger som jeg plukket ut til henne. ( Fra Titanic - Hymn to the sea, Bette Midler - The wind beneath my wings, Jewel - Hands, Celine Dion - My heart will go on og Celine Dion - fly. Nydelige sanger, som sier mye om hva jeg føler for engle-jenta mi!

Noen av kransene. Hjertet til høyre er fra meg. Den lå oppå kista.

Jeg gjorde alt jeg kunne gjøre selv i forbindelse med begravelsen, bar henne også. De andre som bar, var morfaren hennes, pappaen og Eva, som hadde vært avlastningshjelp det siste året.

Det var vondt å se ned i jorda, mens vi firte henne ned! Prøvde å ikke tenke på at det skulle tettes igjen med jord. Det var bitende kulde og sur vind ute. Inntil nå hadde jeg ikke sett alle som var kommet til kirka. Her snudde jeg meg, og så den lange rekken med mennesker som hadde møtt opp. Både folk fra fortiden og nåtiden. Det var på en måte "godt" å se at så mange hadde kommet. Å se at så mange brydde seg, og ville følge Helene til sitt siste hvilested.

Dette bildet er tatt dagen etter begravelsen. Siden det var så kaldt, stivnet blomstene til is med en gang, og de var like vakre hele vinteren. Gravsteinen kom på plass 26. mai 2000.