Nordlandshesten
Skrevet av Sverre Skaland, 1963
Alle har hørt om Askeladden som vant prinsessa og det halve kongerike. Nordlandshestens historie er fortellingen om Askeladden i ”det halve kongerike” som ikke vant prinsessa. Den var gjengangeren fra en svunnen tid som så ut til å være sikret den absolutte utslettelse eller oppblanding med fjordhesten, hvis ikke framsynte menn i sin tid hadde tatt vare på restene.
Heldigvis, får en vel si, tok fhv. statskonsulent Nøkleby feil når han sa at ”våre små nordlandske hester døde uten prest og messe”. Nordlandshesten ble reddet fra total undergang – foreløpig – og kjennes nå helst under namnet lyngshesten. Om den vil overleve mekaniseringen, får tiden vise.
Kjært barn har mange namn, sier et gammelt ord, og det gjelder også nordlandshesten. Porsangerhesten, lofothesten, utegangerhesten og lyngshesten er noen av de namn en treffer på.
Den litteraturen en kan finne om emnet er på ingen måte imponerende. Hestens opprinnelse synes det å være mange divergerende meninger om. De lærde strides om dette kompliserte problemet. Noen klarhet i så måte vil en sikkert aldri få. Påstanden om at fjordhesten og nordlandshesten eller lyngshesten, om en vil, er sprunget ut av samme rot, er blitt mer svekket etter hvert. Både hodeform, farge og størrelse synes å tale sterkt mot en opprinnelig tilknytning til fjordhesten. Nordlandshesten har et relativt grovere hode enn fjordhesten og gjerne en noe krummet ansiktsprofil, mens fjordhesten ikke sjelden har en konkav bue. Fjordhesten er nesten uten unntak blakk av farge og har midtstol, ål og halefjær, mens en hos nordlandshesten finner de alminnelige hestefarger som svart, brun, rød og skimlet. Rødskimlet er svært vanlig. Bare hos få nordlandshester finner en antydning til ål etter ryggen.
En annen teori, at nordlandshesten har samme opphav som den finske hesten, synes å ha fått større tilslutning etter hvert. Denne antakelsen har blant annet fått støtte av statskonsulenter, fylkesagronomer og andre som har hatt høve til å sammenlikne den nåværende lyngshesten med den finske.
I Finland synes det å være enighet om at den finske hesten stammer fra mongoltartariske raser. Mange hevder at hestetypen i Finland ligner på Kirgiserhesten og for øvrig svarer bra til beskrivelsen av de hester som den beryktede Djengis Kahn og hans ”ville horder” brukte på sine erobringstokter.
Teorien om at stamfedrene til vår nordlandshest kom fra Mongoliet, kan vel for så vidt støttes ved de hestefunn som er gjort i Syd-Tyskland fra ca. 1700 år siden (Attila-hunnerne). Skjelettdelene her viser at disse hestene må ha hatt temmelig nøyaktig de samme proporsjoner som nordlandshesten, som altså har greid å holde seg isolert og uten kulturpåvirkning gjennom dette lange tidsrommet.
En skal dessuten huske at Hålogaland var et kultursentrum etter folkevandringstida, og det var livlig trafikk både på sjø og land. Vikingene dro ofte – av egen vilje eller tvunget – over land når de skulle hjem etter sine middelhavstokter. Ofte tok de da med seg sydeuropeiske eller orientalske hester som kløv- og ridedyr.
Vel, spørsmålet blir neppe løst noen gang. Dessuten finner en heller ikke lenger nordlandshester av den typen en har sett bilder eller beskrivelse av for et par menneskealdre siden. Sammenligner en nordlandshesten fra før århundreskiftet med lyngshesten av i dag, har en en ypperlig illustrasjon til begrepene fenotype og genotype. Men så er også levemåten totalt endret. Det fantes, iallfall før århundreskiftet, nordlandshester som ikke hadde vært i hus etter ettårsalder. Maten besto av det den kunne finne, vinter som sommer. Bortskjemt i matveien skulle den så visst ikke bli, og kroppsutviklingen måtte bli deretter. Men – som en forfatter sier: ”Den har formodentlig heller aldri vært syk uten hver gang den døde.”
Forholdene gjorde den liten og langragget. Den hadde nærmest det en vil kalle et primitivt preg og målte fra 125 cm og oppover. Omkring århundreskiftet hadde en noe mindre skral foring og noe bedre stell gjort den noe større, knapt 9 kvart. Den var en nøysom sliter, med usedvanlig tørre og gode bein, og den levde lenge, opptil 40 års alderen.
Den ”moderne” nordlandshest, som vi kjenner under namnet lyngshest, er fremdeles liten, vanligvis 137-145 cm båndmål. Det lange ragget er borte, men humøret og energien er på topp. Beinkvaliteten er prima og den er usedvanlig utholdende, snild og villig. Mange lyngshester kan betegnes som meget vakre og velbygde. De bærer fremdeles alderen godt. I 30 års alderen kan de ennå være i brukbar arbeidsform.
Hingstene er upåklagelige elskere langt opp i de grå år, selv om de ikke er så fyrige som ”Anton i Åsen-hingsten” som satte Leina og søstra Mona til verden like før sin død – 40 år gammel. Hoppene står ikke noe tilbake i så måte. Det hender de tar føll selv om de nærmer seg de tredve.
Hestetallet i Troms går som overalt stadig tilbake år for år. Også lyngshesten går i mink. Avlen er minimal. Der er neppe over 30 avlshopper av denne rasen i Troms i dag. To lyngshingster står til rådighet, men det faller bare 5-6 føll etter disse pr.år. i Vesterålen er det noen flere lyngshopper, og avlen har heller tatt seg opp de senere år. Ellers er der spredt en del lyngshest over hele landet, men det totale antallet må beregnes som lite. Skal Nøklebys ord om at Nordlandshesten ”døde uten prest og messe” allikevel bli en realitet om noen år?
Nordlandshestens/Lyngshestens Venner Copyright 2001-2003