LYKKELAND

Daniel prøvde å konsentrere seg om undervisninga, men han klarte det ikke. Frøkens stemme syntes å komme langt borte fra. Tankene begynte å vandre, snart var han langt inne i sin egen private verden som bare han kjente til og der alt kunne skje. Han fløt avsted gjennom fantastiske drømmelandskap, der spennende eventyr lå gjemt bak hver hindring.

-Daniel! Frøkens skarpe stemme brakte han brått tilbake til virkeligheten og klasserommet. -Daniel, nå dagdrømmer du igjen. Du må konsentrere deg bedre hvis du skal gjøre framskritt i terapien. Du vet du har problemer med...

Daniel kjente noe som brast inne i seg. -Men jeg vil ikke gjøre framskritt, sa han trassig, jeg hater hele terapien!
Frøken sto bare og måpte. -D-Daniel. Det mener du ikke! Du har da vel lyst til å være lykkelig som alle oss andre? Kjenne at du er en del av et universelt hele? Så henvendte hun seg til klassen: -Elever, la oss alle konsentrere oss om å hjelpe Daniel bort fra disse vonde tankene hans.

Daniel prøvde å stå imot i det lengste, ennå overraska over sin plutselige trass. Han konsentrerte seg helt om å stenge ute de andre. Men til slutt måtte han gi seg for klassens samla tankekraft - og han kjente hvordan han ble fylt av en ubeskrivelig lykke.