KEISERENS NYE KUNST

En gang for lenge, lenge siden var jorden fylt med utallige folkeslag, og blant disse folkene fantes kunstnere som skapte vakre malerier og skulpturer og dikt og musikk for å beskrive deres glede og sorg og livets alle mysterier. Men i dag finns der ingen folk lengre, bare stater. Kunsten har lenge vært død, men herrene av den nye verden vet ikke dette, og de tilber dens livløse kropp og ser på dette som det største kall en kan ha i livet.

En dag befalte keiseren av den nye verden alle sine kunstnere å skape de fineste kunstverk som noen gang hadde eksistert. Kunstnerne bukka dypt for keiseren, og alle lovte de at deres nye kunst ville bli de mest fantastiske kreasjonene som noe levende vesen noen gang hadde lagt sine øyne på.

Ett år gikk, og dagen kom da kunsten skulle bli vist fram for verden. Herrene og tjenerne deres og kunstnere og kunstkritikere kom fra hele verden for å oppleve den største kunsten som noen gang hadde eksistert. De massive dørene til utstillingshallen ble åpna og de priviligerte gjestene ble ført inn til et rom som var fylt med kunstgjenstander. Det var kunst hvor du enn snudde og vendte deg, den hang på veggen, sto på sokler og ble kringkastet fra TV-monitorer, og ved første øyekast lignet rommet ganske så mye på den store søppelfyllingen som lå nedenfor nordveggen til keiserens store slott. En av kunstnerne hadde da også plukka opp kunstverket sitt fra denne samme søppelfyllingen. En annen hadde utstilt sin kones gamle bil, som han hadde kutta opp og satt sammen igjen ved hjelp av en skjærbrenner og et sveiseapparat. Dette, forklarte han, eksemplifiserte det usikre ved vår moderne kunsument-kultur. En tredje kunstner hadde stilt ut sine brukte, blodige tamponger, som hun hevda symboliserte selve essensen av det kvinnelige.

Utenfor den store utstillingshallen hadde en folkemengde stimla sammen for å prøve å få et glimt av denne store kunsten gjennom vinduene. Men alt de så var en masse søppel. Mengden ble veldig stille, og alle så fra den ene til den andre. Ingen ønsket å innrømme at de ikke forsto seg på kunst, så enten holdt de kjeft, eller de mumlet "veldig interessant" eller "svært fascinerende" eller lignende fraser. Bare en enslig liten guttunge blant dem hadde ennå ikke lært seg å vise respekt for herrene og deres høye kultur, og i sin uvitenhet ropte han høyt: "Men dette er jo bare søppel!"

Ordene hans spredte seg som ild i tørt gress, for den vesle gutten hadde ropt hva de alle hadde tenkt, men ikke tort si høyt. Snart begynte alle å rope i munnen på hverandre. "Vi har blitt lurt!" ropte de. "Vi ble lova den største kunsten som noen gang hadde eksistert, men alt vi kan se er hauger med søppel!"

Så høyt ropte folket at de ble hørt av alle herrene og tjenerne deres og kunstnerne og kunstkritikerne fra hele verden som hadde samla seg innenfor keiserens store utstillingshall. "Hør på de uvitende bøndene," sa de til hverandre. "De vet uten tvil ingenting om kunst og kultur. Det er godt at vi har keiseren til å styre over oss, og hans hemmelige politi til å holde pøbelen i sjakk, for Gud vet hva som ville skje dersom disse simple folkene hadde kommet til makta!"

Til slutt kalte keiseren på slottsvaktene sine som fikk spredt ansamlingen av bråkmakere utenfor. Noen dager senere arresterte det hemmelige politiet den lille gutten som hadde starta alt oppstyret. Gutten ble kasta i fengsel, og hvis han ikke allerede har blitt torturert til døde, så er han nok der fremdeles. Men kunstnerne som hadde laga all denne vidunderlige kunsten ble alle berømte og levde lykkelige alle sine dager.