Valget mellom anarki og kaos?

Få ideologier er så utskjelt og forakta som anarkismen. Anarkisme blir framstilt som synonymt med vold, kaos og bomber. I media får vi vite at anarki hersker i Somalia og Libanon. Forteller du folk at du er anarkist, så vil du i 9 av 10 tilfeller møte følgende hardtslående argument: "Hvis vi ikke hadde lover og politi så ville jo ingen kunne stoppe folk fra og voldta og drepe hverandre." Dette har jeg alltid følt som et lite treffende argument i og med at den vold og faenskap som blir utført av enkeltpersoner blir for bagateller å regne sammenlignet med den masse av overgrep og terror som daglig blir utført av uniformerte statlige representanter. Hekseforfølgelsene i middelalderen, Hitlers jødeutryddelse, Stalins fangeleire, dødsskvadronene i Mellom-Amerika; alt dette er blitt utført av autoritetstro samfunnsborgere fulle av respekt for Gud og fedreland.

Men hvorfor er det så ingen som liker oss anarkister? Svaret ligger i at anarkistiske tanker er farlige, ikke for folk flest, men for makthavere og øvrighet; for alle de som lever av å undertrykke og tråkke på folk. Anarkismen avslører bløffen om at staten og politiet er til for å passe på oss. Vi lever i dag i et kapitalistisk samfunn der det er pengene som bestemmer. Er du sleip og kynisk nok kan du slå deg opp og fram du også, men det store flertallet lever et liv uten innflytelse over hverken sin egen hverdag eller samfunnet forøvrig. For at folk skal godta dette må de overbevises om at vi alle er født som noen uansvarlige egoister som må ha moral og lover og politi for å styre oss. Denne indoktrineringa starter allerede mens vi er små; det viktigste vi lærer på skola er ikke matte og grammatikk men å sitte stille og lystre ordre. Avisene er fulle av skrekkhistorier om den økende kriminaliteten og dopmissbruket, mens USA's nedslaktning av 200.000 irakere under Gulfkrigen blir framstilt som et nødvendig forsvar av demokratiet. Slapper du av foran TV'n en kveld består underholdningen stort sett av to ting: Heltemodig politi som sloss mot slemme skurker samt familieserier der moralen er at du må høre på mor og far fordi kjernefamilien er lykken på jord.

Historien skrives som kjent av seierherrene, så også arbeiderbevegelsens historie. Mens alle har hørt om Marx og Lenin og vår egen kjære landsfader Einar Gerhardsen, så er det få som vet at anarkismen/syndikalismen i sin tid spilte en like stor rolle for arbeiderklassens organisering som Marx og hans ulike disipler. Høydepunktet kom under den spanske borgerkrigen, da den anarkosyndikalistiske fagforeninga CNT med sine 2 millioner medlemmer ikke bare sto i spissen for å bekjempe Franco, men også faktisk styrte store deler av Spania. Takken fra den demokratiske regjeringa i Madrid var å nekte anarkistene våpen og å sabotere deres kollektivisering av jordbruk og industri.

Etter den spanske revolusjonens nederlag var det mange som avskrev anarkismen som død og begravet; etter 2. verdenskrig vant sosialdemokratiet og velferdsstaten fram i vesten, mens Stalin spredte sitt røde imperium over stadig større deler av verden. Men så kom 1968 og en ny generasjon anarkister dukka opp. Nå var det ikke først og fremst klassekamp som sto i forgrunnen, men kamp mot militarisme og en drøm om et alternativ til et stadig mer kommersialisert og fremmedgjort samfunn. Etter hippiene kom pønkerne som var mer sinte og militante. På begynnelsen av 80-tallet gikk en bølge av husokkupasjoner og gatekamper gjennom hele Europa. Blitz-huset er ett resultat av dette. Blitzerne og deres venner nedover Europa kaller seg heller autonome enn anarkister og støtter stort sett det som er av folkelig kamp i dag. Antirasisme, anti-imperialisme og kvinnekamp er noen av sakene det blir jobba mest med.

Hvordan står det så til med anarkismen i dag? Som politisk retning er det mildt sagt dårlige greier. Det finnes et utall forskjellige retninger, organisasjoner og grupper som hverken klarer å samarbeide med hverandre eller få kontakt med hverken de store messene eller den organiserte arbeiderklassen. En populær sport som anarkister forøvrig har til felles med kommunistene, er å skjelle hverandre ut for å være "middelklasseintelektuelle" og uten kontakt med vanlige arbeidsfolks hverdag. Dette er et garantert treffende argument da venstresida i dag generelt består av nettopp middelklasseintelektuelle og dropouts med familie på beste vestkant. En evigvarende debatt innen anarkistmiljøet går mellom "livsstilsanarkistene" på den ene side og "klassekamp"-aktivistene på den annen. De førstnevnte ønsker å bygge et alternativt samfunn allerede i dag; okkupere hus, starte kafeer, dyrke biodynamisk mat osv, mens den mer "seriøse" fløyen satser på å bygge organisasjoner og spre propaganda til arbeiderklassen. Dette siste er sjølsagt det mest "politisk korrekte". Problemet er bare at den norske gjennomsnittsarbeideren i dag er fullstendig uvillig til å la seg verve til revolusjonær aktivitet, hverken av anarkister eller andre oppviglere.

Men sjøl om den organiserte anarkismen ikke akkurat skremmer vannet av borgerskapet, så er de frihetlige ideene som anarkismen bygger på kanskje mer utbredt nå enn noen sinne. Høyrebølgen er i dag definitivt på retur; ungdom av i dag gir faen i autoritetene og ønsker å få noe mer ut av livet sitt enn 40 års lønnsslaveri og dårlig lørdagsunderholdning på TV. Hippietidas idealer om fred, kjærlighet og fri sex er igjen kommet på mote, sammen med 70-tallsmusikk og frika klær. Nå har seriøse anarkister gjerne lite til overs for ungdom som går med "circle A"-merke på jakka og kaller seg for anarkister, uten å mene noe mer med det enn at de vil røyke hasj-pipa si i fred for snuten. Sjøl er jeg useriøs nok til å synes at dette er helt kult, og ihvertfall bedre enn at de blir med i Unge Høyre. Det viktigste er ikke nødvendigvis å få folk til å skaffe seg politisk korrekte meninger. Et av kravene til studentene foran studentopprøret i Paris i 68 var at jentene og guttene skulle få besøke hverandres internater etter klokka ni om kvelden. Noen måneder etter var 10 millioner arbeidere i generalstreik...

Det finnes tre argumenter til for at framtiden for anarkismen og verdensrevolusjonen kanskje ikke er så mørk som det kan synes ved første øyekast. Det første er at vi endelig er blitt kvitt de "sosialistiske fyrtårnene" rundt om i verden, som ikke bare har undertrykt og terrorisert sin egen befolkning men også korrumpert og forvilla opposisjonen her i Vesten. I framtida er det å håpe at opprørsk ungdom finner bedre utløp for sin opprørstrang enn å bli løpegutter for slaktere som Stalin og Pol Pot. Det andre argumentet er den økonomiske krisa som verdenskapitalismen nå er inne i. Så lenge folk sitter i en trygg jobb og har en sikker økonomi så vil du ha store vanskeligheter med å få dem med på gatekamper og opptøyer - når folk har mista jobben, blitt kasta ut av leiligheta si og ikke har spenn til mat vokser opprørslysten overraskende raskt. Den siste grunnen til at jeg tror vi går interessante tider i møte er nasjonalismens og den ekstreme høyresidas framvekst. Fascismen har like store muligheter som oss på den anti-autoritære venstresida til å dra nytte av stalinismens sammenbrudd og krisen i kapitalismen. Dette har vi ikke minst sett i det tidligere Øst-Europa, med Jugoslavia som det verste eksempelet. "Demokratiet" har verken evne eller vilje til å stoppe fascismens framgang. Under den spanske borgerkrigen satt Europas demokrater med henda i fanget mens Spanias arbeidere ble slakta av Franco. I dag framstiller ansvarlige politikere og media den antirasistiske kampen som to ytterliggående grupper som sloss mot hverandre. Allerede i dag er det antirasistiske arbeidet den saken som er viktigst for å radikalisere ungdom. Ettersom kapitalismen sannsynligvis snart faller sammen av seg sjøl kan vi snart virkelig bli stilt ovenfor valget mellom sosialisme eller barbari - mellom anarki eller kaos!