Om venstresidas falitt

Den klassiske kapitalismen møtte to store problem, som begge ble beskrevet av Karl Marx. For det første hadde den en innebygd tendens til å gå gjennom perioder med rask vekst bare for å møte kriser med overproduksjon og økonomisk nedgang. For det andre var Marx overbevist om at arbeiderklassen ville til slutt organisere seg og gjøre opprør mot de umenneskelige forholdene som det kapitalistiske systemet tvang dem til å leve under. Marx mente at arbeiderklassen måtte organisere politiske partier for å kunne ta kontroll over statsapparatet og bruke dette til å legge forholdene til rette for sosialismen. Marx's spådom gikk i oppfyllelse, om enn ikke i alle detaljer. Det ironiske er at det var nettopp arbeiderbevegelsens organisasjoner som skulle overvinne - i hvert fall midlertidig - de tilsynelatende fatale motsetningene innen kapitalismen.

I Vest-Europa fikk sosialdemokratiske partier etterhvert makta i land etter land, men istedenfor å bygge sosialismen, gikk de i gang med å reformere og utbedre kapitalismen. Ved hjelp av keynesiansk økonomisk politikk kunne sosialdemokratiet tilsynelatende løse begge kapitalismens hovedproblem. Byggingen av velferdsstaten, kombinert med en stadig stigende levestandard, hjalp til med å dempe den ulmende uroen i arbeiderklassen. Samtidig så det ut til at denne politikken også løste problemet med overproduksjons-krisene, ettersom den stigende levestandarden tilsa et stadig voksende marked som kunne ta imot en økende industriproduksjon. I USA fantes det riktig nok ingen suksessfulle arbeiderpartier, men mye av den samme politikken ble gjennomført av Roosevelts "New Deal." Slik kunne kapitalistene kjøpe seg klassefred på samme tid som de utvida markedene for sine produkter.

Så mye hjelp som kapitalistene enn fikk fra den reformistiske delen av arbeiderbevegelsen, hadde de sannsynligvis likevel ikke klart seg hadde det ikke vært for den ufrivillige hjelpa de fikk fra de revolusjonære. I 1917 erobra Bolsjevikene makta i Russland og erklærte starten på en verdensomspennende proletær revolusjon. Den tilsynelatende seiersrike revolusjonen i Russland radikaliserte millioner av arbeidere verden rundt, og spredte frykt blant borgerskapet. Det skulle imidlertid vise seg at de russiske bolsjevikene var en skjult velsignelse for våre herskere. Etterhvert som revolusjonen degenererte til et totalitært diktatur, tok den den internasjonale revolusjonære arbeiderbevegelsen med seg i fallet, og de nye kommunistiske partiene rundt om i verden ble omskapt til viljeløse redskaper for Sovjetunionens utenrikspolitikk. Konsekvensene av dette ble en regelrett katastrofe. For eksempel ble de tyske kommunistene beordra til å se på mens Hitler marsjerte til makten, og ble fortalt at den virkelige fienden var sosialdemokratene. Et halvt tiår senere sendte Sovjet noe våpen til den anti-facsistiske siden i den spanske borgerkrigen, men samtidig sørga Stalin for at forsøkene på en sosial revolusjon i Spania ble undertrykt. Den verste konsekvensen av "realsosialismen" var kanskje likevel det dårlige eksempelet den ga til sosialistiske og revolusjonære ideer. Hvor trist tilværelsen til en vesteuropeisk eller amerikansk arbeider enn kunne være, var det likevel ingen tvil om hva hun ville velge hvis alternativet var Stalins fangeleire.

Da de byråkratiske monstrene populært kjent som kommuniststater endelig raste sammen under deres egen vekt i 1989, syntes dette som det endelige bevis for at høyresida hadde vunnet den ideologiske kampen mot sosialismen. Samtidig har en stadig mer internasjonalisert verdensøkonomi gjort det stadig vanskeligere for nasjonalstater å regulere sin økonomi. Hvis en regjering vedtar reguleringer som de nå multinasjonale selskapene ikke liker, kan de simpelthen flytte investeringene sine til andre land. Resultatet har blitt en gradvis nedtrapping av sosialdemokratiets klassesamarbeid, og en tilbakevending til den klassiske frie kapitalismen. De alvorlige konsekvensene dette har fått for verdens arbeidsfolk og fattige burde være vel kjent for Konturs lesere.

Venstresida har reagert på høyresidas angrep med forutsigbar fantasiløshet. Enten har de, som AP og Jagland, kapitulert for høyrekreftene og nyliberalismen, eller så har de klamret seg fast til gamle dogmer med enda større kraft enn før. Konfrontert med den frislipte kapitalismens barbari, har deres eneste svar vært å forlange makta levert tilbake til de samme politikere og byråkrater som gjennom de siste 100 år har vist seg å være kapitalistenes mest trofaste støttespillere. Attac er desverre et kroneksempel på dette. For det første er Attacs krav fullstendig reformistiske og retter seg kun mot de verste eksesser av storkapitalens herjinger, ikke mot dens destruktive og menneskefientlige natur. Attac ønsker i virkeligheten ikke "en annen verden" slik de reklamerer for, bare en noe forbedra utgave av den samme gamle. For det andre reproduserer Attac det samme skillet mellom styrte og styrende som vi finner i samfunnet forøvrig. Attac er en aktivistorganisasjon, men aktivismen er kun retta mot å påvirke de styrende, ikke å ta makt over egne liv og konfrontere selve de styrende strukturer. Slik aktivisme kan uten tvil presse politikere og kapitalister til ettergivelser, men dette skjer til en pris. Påvirkningskraften til en organisasjon som Attac forutsetter nemlig at den kan kontrollere protestbevegelsen den bygger på. Herskerne våre er mer enn villige til å gi oss noen smuler mer, men kun dersom dette kan kjøpe dem arbeidsfred og legge en demper på ytterlige protester.

Vi så et godt eksempel på dette under protestene mot EU-toppmøtet i Gøteborg. Her gjorde Attac sitt ytterste for å hindre vold og bråk, og forsøkte bl.a. å få folk til å delta i en fotballkamp i en park istedenfor å delta i den antikapitalistiske marsjen som forutsigbart utvikla seg til gatekamper med politiet og rasering av Gøteborgs hovedgate. Dette var imidlertid ikke nok for det europeiske etablissementet som i ukene under og etter toppmøtet raste mot Attac og fremsatte de mest vrøvlete påstander. F.eks. anklaga den norske millionæren Trygve Hegnar Attac for å oppfordre til vold ved å ha et voldelig navn . Beskjeden er klar: Hvis Attac skal slippe inn i det gode selskap, så får de gjøre jobben sin og holde pøbelen i sjakk. Så har da også Svenske Attac i ettertid gått til en storoffensiv for å forsøke og rense den svenske anti-globaliseringsbevegelsen for "voldelige elementer." F.eks. trakk Attac Stockholm seg fra mobiliseringen mot møtet til TABD (Trans Atlantic Business Dialog) fordi koalisjonen mot TABD nekta å innføre et totalt maskeringsforbud i sine demonstrasjoner. En kan bare spekulere på hva Attac ville ha gjort hvis Subcommandante Marcos hadde dukka opp...

Attac søker å omdanne den hetrogene og uregerlige anti-globaliseringsbevegelsen til en organisert pressgruppe for reformer innenfor systemet. Langt fra å være en antikapitalistisk bevegelse, har Attac som mål å rette opp skjevheter i systemet for på denne måten skape en bedre og mer effektiv kapitalisme. Som Attacs "grunnlegger" Ignacio Ramonet sjøl sier det: "Attac ønsker ikke noen revolusjon, men å få finansmarkedene til å fungere. "

Venstresidas fallitt - i både dens reformistiske og dens revolusjonære utgaver - bunner i dens sammenblanding av sosialisme med statsstyre. Istedenfor arbeidermakt forlanger venstresida statlig styring; istedenfor å kjempe for folks kontroll over egne liv overgir den makta over våre liv til politikere og byråkrater; istedenfor arbeiderklassens sjølorganisering har den som mål å få oss til å underordne oss partidisiplin og fagforeningsbyråkrati. På grunn av denne sentrale begrepsforvirringen har de mest brutale og arbeiderfientlige diktaturer kunnet bli framstilt som sosialistiske arbeiderstater, mens Arbeiderpartiets statskapitalisme har blitt sosialistisk politikk.

Dagens nyliberalistiske politikk har skapt forverrede levekår for verdens arbeidsfolk, men samtidig har kapitalismens innebygde motsetninger igjen kommet opp til overflata. Kapitalismens herjinger vil ikke kunne unngå å skape motstand og protest. Spørsmålet er hvilke former disse protestene vil bli leda inn i. Skal vi bygge en antikapitalistisk bevegelse som virkelig kan true det bestående, må vi først ta et oppgjør med fortidas mislykka og forfeila løsninger. Først da vil vi ha håp om å kunne skape en annen verden.

-Gunnar Mathisen