Se opp for statens anarkisterI slutten av desember 2003 ble en rekke brevbomber mottatt av forskjellige EU-institusjoner. En av dem skal sågar ha eksplodert i hendene på lederen for EU-kommisjonen, Romani Prodi, men uten å ha påført ham noen skader. Massemedia var snart ute med å pårope at dette var anarkisters verk. Beviset for dette var et brev sendt til avisa La Repubblica, der en hittil ukjent gruppe med navnet Informell Anarkistisk Føderasjon tok på seg ansvaret for to bomber rettet mot Prodi. Italias anarkister har imidlertid en helt annen oppfatning av hvem som står bak: Dette var en provokasjon, mener de, ment for å sette Italias anarkister i dårlig lys og gi en unnskyldning for økt represjon mot landets sterke utenomparlamentariske venstreside. Mens ingen tidligere har hørt om den mystiske Federazione Anarchica Informale, så finnes det i Italia en etablert anarkistgruppe med et lignende navn: Federazione Anarchica Italiana (FAI). FAI tilhører den mer moderate delen av landets anarkistmiljø, og driver med helt åpne aktiviteter, så som å holde møter og demonstrasjoner og å gi ut aviser og tidsskrifter. I en uttalelse sier organisasjonens koordinerings-komite at FAI «nok en gang stadfester vår fordømmelse av bomber, eksploderende pakker og lignende, som rammer vilkårlig, og hvis logikk kun styrker en kriminalisering av motstand i en tid da anarkister er i frontlinjen av sosiale konflikter som streiker og krigsmotstand». I sin uttalelse peker FAI også på det motsetningsfylte i å snakke om en «informell føderasjon», og hevder at en organisasjon må alltid være formell for å «garantere en frihetlig og egalitær metode for å fatte beslutninger». Andre deler av anarkistbevegelsen i Italia tror på informell organisering, men disse benytter seg da heller ikke av ordet føderasjon. Navnet synes derfor valgt for å ligne på FAIs og dermed assosiere denne organisasjonen med bomber og terror. Og FAI mener at «enhver som utsetter en gruppe kamerater for represjon, er enten politi eller noen som samarbeider med dem». (1) Dersom disse brevbombene virkelig var sendt av provokatører, så ville dette ikke vært første gang i Italias historie. Den 12. desember 1969 sprengtes en bombe ved Piazza Fontana i Milano som drepte 16 mennesker og såret mer enn hundre. Også den gang fikk anarkistene skylda, og flere lokale anarkister ble arrestert. Tre dager etter bombeeksplosjonen døde en av disse, Giuseppe Pinelli, da han under et avhør falt ut av et vindu i femte etasje av byens politihovedkvarter - med fem politimenn tilstede i rommet. Politiet påsto først at det var selvmord, men endret raskt forklaring til at det var en ulykke. Denne hendelsen er senere blitt udødeliggjort i nobelprisvinner Dario Fos burleske teaterstykke En anarkists tilfeldige død. En annen anarkist, Pietro Valpreda, ble dømt for terrordåden
og satt fengslet i flere år, før dommen hans ble omgjort
i en ny rettssak. Det var nemlig ikke Milanos anarkister som var ansvarlig
for bombeattentatet, men derimot en gruppe nyfascister. Bombeattentatet
var innledningen den såkalte «spenningens strategi»
som fascister sto bak i ledtog med CIA og Italias hemmelige tjenester.
På slutten av 60-tallet så det ut som om det italienske kommunistpartiet
kunne bli sluppet inn i regjeringa for første gang. Samtidig vokste
det fram en ny og mer radikal venstreside som avviste hele det parlamentariske
spillet. En destabiliserings-kampanje ble derfor satt igang, der fascister
utførte terrorhandlinger som så ble tilskrevet venstresida.
I løpet av 15 år ble 150 mennesker drept i åtte bombeaksjoner
hvorav den verste var massakren på jernbanestasjonen i Bologna i
august 1980 med 85 drepte og 200 sårede. Fascister og etterretningsagenter
infiltrerte også små kommunist- og anarkistgrupper der de
forsøkte å egge opp til voldelige handlinger, samtidig som
de var behjelpelige med å skaffe våpen og sprengstoff. Det
ble på denne tiden lagt flere planer om statskupp der de italienske
fascistene og deres allierte i politiet og det militære skulle ta
over makta. Det ble antatt at det italienske folket ville akseptere en
«unntakstilstand» dersom dette var nødvendig for å
redde landet fra kaos og å «gjeninnføre ro og orden».
Et fascistisk kupp ble imidlertid uaktuelt da den politiske situasjonen
i landet stabiliserte seg utover 70-tallet. Maletti måtte forøvrig ha et midlertidig rettslig amnesti for å kunne vitne i saken, da han de siste 20 årene har levd i Sør-Afrika på flukt fra det italienske rettsvesenet. Han har bl.a. blitt dømt in absentia for å ha hindret etterforskningen av et attentat mot den italienske innenriksministeren i 1973. Fire mennesker ble drept og 45 skadet da «anarkisten» Gianfranco Bertoli kastet en bombe mot en folkemasse utenfor politihovedkvarteret i Milano. Bertoli hadde i virkeligheten høyreekstreme sympatier og var dessuten informant for SID. SID skal ha vist om attentatplanene på forhånd men gjorde ingenting for å advare ministeren, og fortalte heller ikke etterforskerne hva de visste i etterkant av forbrytelsen. Også i senere år har det blitt satt fram beskyldninger om at Italias hemmelige tjenester har vært involvert i provokasjoner retta mot landets anarkistmiljø. I februar 2001 ble Luca Giannesi, en informant for den militære sikkerhetstjenesten SISMI, dømt til åtte måneders fenges for innehav av eksplosiver. En av de impliserte i saken, Giuseppe Fregosi, forklarte i et politi-intervju at han hadde skaffa Giannasi sprengstoff som denne sa skulle brukes til å lage bomber. Fregosi nekta imidlertid å gjenta denne forklaringen i retten, og Giannasi ble frifunnet for to tiltalepunkter som gjaldt to bombeattentat i Milano i 1998 og 99. Giannasi skal ha fortalt SISMI at Milanos anarkister planla aksjoner sommeren 1998, og han la skylden for den første bombeeksplosjonen på dem. Den siste bomben ble funnet ueksplodert i Bocconi-universitetet, sammen med en løpeseddel fra en hittil ukjent gruppe, Nuclei di Guerriglia Antirazzista. (3) I forkant av protestene mot G8-møtet i Genova i 2001, publiserte Dario Fo en artikkel med navn Se opp for statens anarkister, der han advarte mot at spenningens strategi var i ferd med å gjenopplives. I artikkelen skrev han: «Det vi er vitne til er en utrolig repetisjon av det som hendte den gang. Ansikt til ansikt med framveksten av en dypt fredelig global protestbevegelse, svarer systemet med å prøve å dra den inn i en voldsspiral. Derfor får vi bomber, og folk ser etter unnskyldninger for å denge og arrestere demonstranter, i håp om at noen unge mennesker vil engasjere seg i voldelige konfrontasjoner. Og for å være sikker på at dette hender, kan du vedde din siste dollar på at provokatør-agenter allerede er på jobb.» (4) Fo skulle få rett i sine dystre spådommer, og under toppmøteprotestene
fikk vi nok av bevis både på provokasjoner og overdreven politivold.
Det mest tragiske hendelsen var da den unge demonstranten Carlo Guiliani
døde etter først å bli skutt og siden overkjørt
av et armert politikjøretøy. Neste natt storma politiet
en skole som ble brukt som overnattingssted for demonstrantene. Dusinvis
av sovende demonstranter ble brutalt banka opp av politiet og flere måtte
sendes på sykehus. I etterkant har det blitt påvist at politiet
sjøl planta de hjemmelagde brannbombene (molotov-coctails) som
de viste fram for pressen som rettferdiggjøring av rassiaen. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det faktisk finnes et «anarko-opprørsk» miljø i Italia som har vært ansvarlig for både det ene og det andre. Sist gang de italienske påtalemyndighetene prøvde å slå ned på dette miljøet var på midten av 90-tallet, etter at noen anarkister ble tatt for et bankran. 58 anarkister ble da tiltalt for å ha vært medlemmer i en subversiv, paramilitær organisasjon, en gruppe som ble kalt ORAI (Organizzazione Rivoluzionaria Anarchica Insurrezionalista). Det fantes imidlertid ingen bevis for at en slik organisasjon faktisk eksisterte, og etter en lang og farseaktig rettssak måtte disse tiltalepunktene droppes. Flere av de tiltalte ble imidlertid dømt for andre kriminelle handlinger, og det er ikke usannsynlig at mange av dem faktisk var skyldige også. Det er tegn som tyder på at en ny større aksjon mot opprørsanarkistene er under planlegging. Denne gangen virker det som om myndighetene forsøker å forbinde opprørsanarkistene med restene av de marxsist-leninistiske væpna gruppene på 70-tallet, så som de Røde Brigader. Det foreløpig siste eksempelet på dette kom i august 2004 da noen planta en bombe i en landsby i Sardinia, ikke langt fra en villa der den italienske statsministeren Silvio Berlusconi hadde et møte med sin britiske kollega Tony Blair. Politiet ble advart om bomba av en anonym innringer som hevda å representere de Kommunistiske Proletære Nuklei, en lokal marxistisk seperatist-gruppe. På tross av dette gjorde innenriksminister Giuseppe Pisanu sitt beste for å implisere anarkister ved å hevde at «det Sardinske terroristmiljøet har nå brakt sammen rester av de Røde Brigadene, separatister og anarko-opprørere.» (6)
Kilder: 1: Uttalelsen kan finnes på FAI's
hjemmeside: www.federazioneanarchica.org |
[tilbake]