”Vi kan raskt se hvem som oppfører seg normalt eller ikke. Det er utrolig hvor lett menneskers aggressivitet vises fra oven, forteller videooperatør Espen Lindgren. Han har jobbet ved monitorene siden starten i 1999, og er overbevist om at overvåkning er veien å gå.”

– Om overvåkningskameraer på Oslo-S, VG 14/6

HELT NORMAL OVERVÅKNING

I sin berømte roman, 1984, beskrev George Orwell et totalitært samfunn ledet av en skikkelse kalt Big
Brother. Big Brothers ansikt kikka ned mot deg fra gigantiske TV-skjermer hvor du enn gikk. Samtidig fungerte disse skjermene som overvåkningskameraer som holdt øye med alle dine bevegelser.

Da 1984 ble skrevet, var dette et skrekkscenario for framtiden, men i dag er overvåkningssamfunnet som Orwell beskrev blitt dagligdags. I dagens Norge blir dine minste gjøremål nøye registrert og lagret. Bare i sentrum av Oslo finnes over 1000 overvåkningskamraer; i minibanken, på bussen, på T-banestasjonen, på gater og torg. Bruker du dominokort når du handler, sitter Rimi-Hagen med full oversikt over hvor mange brød og øl du kjøpte det siste året. Surfer du på internett, registrerer anonyme dataprogram hvilke sider du har besøkt. Skal du bruke telefonkatalogen på internett, må du registrere deg med navn og personnummer slik at Telenor vet hvilke telefonnumre du leter etter. Flytter du sammen med kjæresten, må du fylle ut et offentlig skjema og sende til Folkeregisteret. Statens menn vil vite nøyaktig hvem du er og hvor du sover.

Sender du epost eller snakker i telefonen, kan alt du skriver eller sier registreres av det amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA. Dette snakkes det naturlig nok ikke så mye om her til lands, men nylig fikk dette systemet kritikk fra EU. Det var imidlertid ikke rettssikkerheten og personvernet til egne innbyggere som bekymra EU-byråkratene, men derimot muligheten for at denne overvåkinga kunne brukes til industrispionasje. Dermed kunne amerikansk industri skaffe seg fordeler på bekostning av den europeiske, frykta EU. Sjøl om du ikke skulle være i politiets søkelys fra før av, kan eposten din bli plukket ut av såkalte “sniffere” – dataprogram som kopierer og lagrer all epost som inneholder visse ord som f.eks “bomber” eller “IRA”.

Få ting bekymrer politi og byråkrater mer enn tanken på at vanlige folk skal få tilgang til teknologi som sikrer dem et minimum av privatliv. For noen år siden forsøkte de amerikanske myndighetene å straffeforfølge Phil Zimmermann for å ha skrevet og distribuert dataprogrammet PGP (Pretty Good Privacy), et hendig program som gjør det mulig å sende hverandre kryptert epost. Stort sett på samme lag, som da dagens digitale mobilnett ble lansert. Det ville vært en smal sak å legge inn kryptering slik at vi kunne snakket sammen på mobilen uten å bekymre oss for at andre folk lyttet på våre private samtaler. Men den gang ei: Den nye standarden ble laget for at politiet fremdeles skulle kunne snuse i folks privatliv. Det samme gjelder kryteringsprogram som kommer fra store og seriøse softwareselskaper, og som i virkeligheten er bortimot verdiløse.

For noen år siden fant en gruppe hackere en skjult bakdør i webbrowseren Netscape, som gjorde det mulig for andre personer å skaffe seg tilgang til harddisken din mens du surfer på internett. Kanskje var dette bare en programmeringsfeil, men det kan også ha blitt skapt med hensikt for å hjelpe snushanene i NSA og CIA. Mange mener at slike bakdører også finnes i operativsystemet Windows med tilhørende webbrowser Internet Explorer. Denne bekymringen skal ha vært avgjørende for at den kinesiske staten bestemte seg for å bruke det åpne operativsystemet Linux istedenfor Windows i sine datanettverk. Fordi Linux har åpen kildekode, vil det her være umulig å skjule slike feller.

Dagens overvåkning skjer sjølsagt ikke bare for å kartlegge opprørske og forbryterske elementer. Informasjonen om deg blir i mange tilfeller samlet for å kunne selges videre til annonsører og bedrifter som ønsker å sende deg skreddersydd reklame tilpasset dine individuelle interesser og hobbyer. Begrepet Big Brother har i dag blitt gjort om til et dårlig underholdningsshow på TV, der et antall unge mennesker blir frivillig sperra inne i ukesvis og kontinuerlig overvåka. At dette kan være en kraftig psykisk påkjenning for folk, gjør sjølsagt programmene desto mer pirrende og får opp seertallene. I den danske utgaven av Big Brother ble påkjenningen så stor at flere av deltakerne rømte.

Big Brother er bare én i en lang rekke av lignende TV-serier, og i tillegg kommer tusenvis av webcams på internett, der alle og enhver kan sette opp sin egen private overvåkningsstasjon. Slik blir overvåkning ufarliggjort og gjort til et dagligdags fenomen. Big Brother er ikke lenger et symbol på det totalitære samfunn – bare helt normal overvåkning.