DRØMMEN OM BARBARA

Barbara sover. Barbara drømmer om lykkelige mennesker som danser og elsker i solnedgangen, mens små leirbål brenner sakte ned. Plutselig blir døra slått inn og tre uniformerte menn stormer inn. De griper Barbara og drar henne inn i en ventende bil. Bilen kjører rett til Domstolen der Barbara må vente mens forskjellige småsaker blir tatt opp: usedelighet, brudd på offentlig moral, mangel på respekt for øvrigheten osv. Galleriet er fullt av publikum som piper mot de tiltalte og applauderer når dommene faller. Barbaras sak kommer opp helt til slutt. Hun blir tiltalt etter paragraf 88: Anarkistisk og statsfientlig virksomhet. Bevisene mot henne er overveldende og juryen feller kjennelse uten å trekke seg tilbake. Barbara blir dømt til døden ved daggry. Hun blir ført ut og satt i en ventecelle. Barbara går fram og tilbake inne i cella mens hun lurer på hvem som har angitt henne. Det rasler i nøkler og døra går opp. To rettsbetjenter går bort til Barbara og holder henne fast mens en mann i hvit frakk tar fram ei sprøyte og gir Barbara en injeksjon i armen. Så blir alt svart.

Da Barbara våkner opp igjen er hun lenka fast til ett gammeldags operasjonsbord. Hun ser seg om og oppdager at hun befinner seg i det hemmelige laboratoriet til den gale professoren Billy Biloba. Billy Biloba blir litt brydd når han ser at Barbara har våkna.
"Jeg er virkelig lei for dette," sier han unnskyldende. "Men det tar bare ett øyeblikk..."
"Egentlig liker jeg ikke staten noe særlig jeg heller," legger han til. "Men du forstår: Jeg holder på med et viktig eksperiment, og du vet hvor vanskelig det er å finne ekte jomfruer nå for tiden, og myndighetene er svært behjelpelige fordi de tror at de kan dra nytte av oppfinnelsene mine i våpenindustrien og..."
Her stopper Billy Biloba brått som om han akkurat kom på noe viktig som han må gjøre. Han snur seg og springer bort til et bord fullt av kolber og reagensglass fylt med mangefarvede væsker som bobler og freser og gir fra seg en hvit damp. Billy Biloba står bøyd over kolbene en stund, uten at Barbara kan se hva han gjør. Men hun kan høre han mumle lavt for seg sjøl. Endelig ser han ut til å være fornøyd og kommer bort til Barbara igjen. Han har en sprøyte i den ene hånden.
"Det er ingen ting å være redd for," sier han beroligende, "du kommer bare til å kjenne et lite stikk."
Han stikker sprøytespissen i en av hovedpulsårene i Barbaras underarm. Barbara kan se hvordan den langsomt fylles med lyserødt skummende blod.
"Se, det var alt," sier professor Billy Biloba med den samme beroligende stemme som doktorer alltid bruker. "Nå kan du rolig dra tilbake til Domstolen og fullføre henrettelsen din."
Billy Biloba skal til å gå tilbake til arbeidet sitt, men Barbara stopper han med et spørsmål:
"Det er kanskje ikke min sak," sier hun forsiktig, "men hva er det egentlig du holder på med?"
" Å, sa jeg ikke det?" svarer Billy Biloba distree. "Jeg har tenkt å lage en engel."
Barbara spør ikke mer, hun har nå blitt overbevist om at Professor Billy Biloba er fullstendig sprø. Men Billy Biloba har nå fått lyst til å fortelle om arbeidet sitt, og han begynner å forklare samtidig som han fortsetter eksperimentet.
"Du forstår," sier han, "jeg har forska en del på okkulte fenomener i det siste, og jeg har funnet det riktig fascinerende. Nå finns det jo ikke noen særlig praktisk anvendelse for engler og slikt, men jeg håper å kunne videreutvikle teknikken ved å kombinere den med mine siste nyvinninger innen kvantemekanikken. Hvis man på en eller annen måte kunne få kontroll over den okkulte energien ville dette fullstendig revolusjonere hele vitenskapen." Billy Biloba blir stående å se drømmende ut i luften en stund. Så kremter han og får igjen et litt brydd utrykk i ansiktet.
"Men nå kjeder jeg deg sikkert med all denne praten min," sier han og konsentrerer seg om kolbene sine igjen, mens Barbara begynner å tenke på hvordan hun skal komme seg bort fra denne tullingen snarest mulig. Hun legger ikke merke til den blodrøde skyen som begynner å stige opp fra en av kolbene. Skyen blir mørkere og tettere og begynner å rotere. En lukt av svovel brer seg utover rommet. Snart kan man skimte to lysende rovdyrøyne fra inne i den virvlende tåka. Tåka letter langsomt og en liten smådjevel kommer til syne. Den ser seg likegyldig rundt mens den klør seg mellom beina, der en enorm ildrød penis reiser seg aggressivt i været.
Billy Biloba ser forferdet på demonen han har skapt.
"Jeg forstår ingenting," sier han med vantro stemme, "oppskriften skulle være garantert suksess, så lenge den ble fulgt til punkt og prikke.
"Jeg er da vel for faen ikke jomfru," sier Barbara bak han, hun har i mellomtiden dirka opp håndjernene ved hjelp av hårnåla si. "Du kan ikke stole på noen ting når det gjelder Domstolen, de jævla byråkratene gjør ikke annet enn å rote."
Smådjevelen har stått og hørt på Barbara med et muntert smil rundt de smale blodrøde leppene. Nå går han bort og bukker høflig for henne og sier vennlig: "Hei, jeg heter Pfip." Han rekker fram en tynn klo. "Skal vi gå?"
Barbara tar kloa til Pfip, og de går ut den nærmeste døra mens professor Billy Biloba står og ser måpende etter dem. Barbara hadde ventet å komme ut i et annet rom men oppdager at hun og Pfip befinner seg i en enorm ørken. Barbara snur seg og til hennes store forbløffelse er både døra og hele laboratoriet til professor Billy Biloba forsvunnet. Det finns bare ørken på alle kanter så langt hun kan se. Barbara snur seg mot Pfip som står der og ser like likegyldig ut som alltid.
-"Hv...hvor er vi", er det eneste som Barbara klarer å stamme fram.
-"Å, vi både er og ikke er," sier Pfip hemmelighetsfullt. "Men nå må jeg fly. Du får passe på deg sjøl og husk nå endelig på at du må sjøl finne ut av hva du vil." Så letter Pfip og flyr vekk uten å se seg tilbake.

Barbara blir stående lenge å se etter Pfip. Hun føler seg ulykkelig over å ha mistet den siste vennen hun hadde igjen, men til slutt trekker hun på skuldrene og begynner å gå. Snart kommer hun til et enslig vertshus og Barbara bestemmer seg for å tilbringe natta der. Barbara kommer inn i et røykfylt og dårlig opplyst lokale. Barbara blir stående en stund i døråpninga før øynene blir vant til mørket. Et halvt dusin menn står og henger ved en enorm bardisk som tar opp det meste av plassen i lokalet, resten sitter spredt rundt skeive trebord. Ved et par av bordene er pokerlag i gang. Et åpent ildsted ulmer svakt i et hjørne. En sum av stemmer og dempede eder synes å komme fra alle steder på en gang. Barbara går bort til bardisken. Plutselig blir det helt stille og alle snur seg mot Barbara som først nå oppdager at hun er den eneste kvinnen i lokalet. Alle mennene er kledt som cowboys, med slitte klær og med laserpistoler hengende lavt ved hoftene. Et øyeblikk får Barbara lyst til å gå ut igjen men tar seg sammen. Hun slenger et par mynter til bartenderen:
"En whisky takk," sier hun og prøver å unngå at stemmen skjelver. Bartenderen ser lenge på henne, men så skjenker han i et glass og setter foran henne. Det er fremdeles fullstendig stille i saloonen, og Barbara kan føle alles øyne på seg. Hun løfter glasset og tømmer det i en slurk. Det råe brennevinet brenner i halsen og hun får tårer i øynene, men hun gir ikke ifra seg en lyd. Barbara setter ned glaset igjen. "En til," sier hun med sin barskeste stemme. Som på et signal snur alle seg mot kortene og drinkene sine, og lokalet begynner igjen å summe av stemmer. Barbara er tydeligvis blitt godtatt. Hun snur seg med ryggen mot bardisken og betrakter mennene rundt bordene. Det lyder opphissede stemmer fra ett av kortbordene. En mann reiser seg og peker mot en ung gutt med langt lyst hår som krøller seg ned over skuldrene. "Du jukser," snøvler han fram, tydelig berusa. Mannen famler med laserpistolen sin. -ZAAP!!! Det hele skjer raskere enn Barbara klarer å oppfatte. Plutselig ligger mannen livløs på gulvet, mens unggutten med det lange lyse håret står over han med en rykende laserpistol i hånden.
"I´m Dorian Insane," snerrer han, "and I´m the toughest bastard in the universe." Han ser seg rundt med et vilt blikk i øynene. "Er´re noen flere som påstår at jeg jukser?"
Ingen sier noe, og den unge revolvermannen snurrer laserpistolen rundt pekefingeren, slipper den tilbake i hylsteret og setter seg igjen. Barbaras hjerte smelter øyeblikkelig for denne barske, men ensomme gutten, og hun sender han et ømt blikk. Den unge desperadoen oppfatter blikket hennes, samler pengene sine og går bort for å spandere en drink på henne. Etterpå går de opp på rommet hans og elsker hett og intenst.

Da Barbara våkner ser hun Dorian stå fullt påkledd ved døra. Da han ser at hun har våkna smiler han sørgmodig til henne.
"Sorry Babe, but I have to go," sier han bare, så er han borte. Et øyeblikk blir Barbara overfalt av en trang til å løpe etter han og trygle han om å bli. Men hun tar seg sammen, kler rolig på seg og går ned for å spise frokost. Etterpå går hun ut i ørkenen og begynner å gå mot den nakne horisonten. Barbara går og går. Vertshuset forsvinner og hun er omgitt av gold ørken på alle kanter. Solen brenner fra himmelen, men det finns ingen steder som Barbara kan søke ly. Endelig ser Barbara noe som beveger seg. Da hun kommer nærmere ser hun at det er en tilsynelatende endeløs kolonne av tanks som langsomt ruller over ørkensanden. Oppe på tanksene sitter solbrune soldater med automat-rifler over knærne og dødsforakt i blikkene. Barbara fortsetter å gå i samme retning og hun ser stadig flere rekker av tanks og marsjerende soldater. Formasjoner av jagere og bombefly drønner over himmelen. Barbara er så opptatt av alle soldatene at hun ikke legger merke til at vegetasjonen forandrer seg. Den golde ørkenen viker plass for en brunsvidd gressmatte . Her og der står ett og annet dødt tre med nakne grener pekende mot himmelen. Barbara følger etter militærkolonnene opp en bratt skråning. I dalbunnen på den andre siden ser Barbara et stort slag der soldater massakrerer hverandre, mens kamphelikoptre slipper brennende napalm over små barn. Barbara snur seg og flykter i skrekk. Hun tenker på hvorfor verden må være så ond og jævli, og hun begynner å gråte. Hun løper og løper helt til hun ikke hører bombeeksplosjonene lenger. Men hun hører fremdeles barnas redselsskrik inne i hodet.

Barbara løper til hun ikke orker mer, så kaster hun seg ned i sanden og begraver ansiktet i hendene. Hun blir liggende til hjernen er helt tom for tanker, så reiser hun seg og ser seg rundt. Hun er tilbake i den golde ørkenen igjen. Ved horisonten bak henne kan hun såvidt skimte en støvsky. Barbara fortsetter å gå i samme retning. Av og til snur hun seg og ser seg over skulderen og ser hvordan støvskyen vokser seg større og større. Barbara blir nervøs og begynner å gå fortere. Snart kan hun se at det er tre ryttere som kaster opp støvet. Når rytterne kommer nærmere og Barbara kan se de stygge flirene i de uflidde ansiktene, forstår hun at det er tre banditter som har tenkt å plyndre og voldta henne. Barbara begynner å løpe, men det går ikke lenge før bandittene har tatt henne igjen. De rir i ring rundt henne mens de ler rått. Så hopper en av dem ned fra hesten, griper Barbara og begynner å rive klærne av henne. Barbara skriker, noe som får bandittene til å le enda høyere.
-Zapp! Plutselig faller banditten over Barbara med et stort hull tvers gjennom hodet. Barbara blir liggende med den døde banditten over seg, mens blod og hjernemasse drypper ned på den nakne skulderen hennes. -Zapp! -Zapp! Begge de to andre bandittene faller døde ned av hestene sine. Barbara kommer seg fri, reiser seg og ser seg forvirra rundt. Så løfter hun blikket og der, oppe på et høydedrag, står Dorian Insane med en rykende laserpistol i hver hånd.
"Dorian! roper Barbara og strekker begge armene fram mot redningsmannen hennes. Men Dorian bare løfter lett på hatten til hilsen, så snur han hesten og rir vekk.

Barbara blir stående å se etter Dorian mens hun kjenner fortvilelsen strømme på. Hvorfor er det alltid hun som blir stående ensom og ulykkelig tilbake? Hvorfor er det alltid hun som er den passive? Mannfolk bare kommer, bruker henne og lar henne til slutt sitte gråtende tilbake, alt uten at Barbara har det minste hun skal ha sagt.
Barbara tar en beslutning. Hun vil ikke lenger være den passive. Fra nå av vil hun være en voksen, ambisiøs kvinne som får det som hun vil. Og nå vil hun ha Dorian! Barbara stiger opp på hesten og begynner å ri etter den unge revolvermannen hun er så forelska i. Hun følger etter han hele dagen, ca en halv kilometer bak. Hun gjør ikke noe forsøk på å ta han igjen, hun er fremdeles overraska med seg sjøl over at hun virkelig tør dette, og hun lurer på hva hun skal si når de treffes. Dorian snur seg og ser etter henne av og til, men rir ufortrødent videre i samme tempo. Først da kvelden kommer stanser Dorian og begynner å slå leir. Da Barbara tar han igjen, er han allerede i gang med å lage kveldsmat. Barbara sadler av hesten og gir den vann, så setter hun seg ned ved siden av leirbålet. Dorian rekker henne en blikktalerken med flesk og bønner. De spiser i taushet. Så elsker de, mens leirbålet brenner sakte ut. Etterpå sovner de i hverandres armer, tett sammenslynga. Når de våkner elsker de igjen, så står de opp, spiser frokost og rydder leiren. De snakker lite til hverandre, det er liksom ikke noe å si. Da hestene er sadla på sier Dorian stille: "Det er best vi skiller lag nå."
Barbara har forberedt seg på dette, men kjenner likevel tårene begynne å strømme på.
"Men... men," stammer hun fram. "Men jeg elsker deg!"
"Jeg elsker deg også, Babe," sier Dorian. "Men vi lever i to forskjellige verdener. Og sånn som jeg lever kan jeg ikke drasse rundt på noe kvinnfolk. I´m realy sorry, Babe!"
Barbara føler seg bunnløst fortvilt, men hun vet at Dorian har rett. Hun stiger opp på hesten, ser en siste gang på Dorian, så rir hun vekk uten å se seg tilbake.

Barbara rir i tre dager uten å treffe folk. Hun liker stillheten ved leirbålet om kvelden, og for første gang på lenge føler hun fred med seg sjøl. Ved middagstider den tredje dagen støter Barbara på en motorvei som strekker seg tvers over ørkenen, fra horisont til horisont. Barbara begynner å ri langs veien, glad over dette tegnet på sivilisasjon. Hun gleder seg til å treffe folk igjen. Veien er øde, bare av og til dundrer en ensom bil eller motorsykkel forbi henne. Snart kommer hun til en veikro, der hun selger hesten sin til eieren for spottpris. Hun spiser et bedre måltid og snakker med noen trailersjåfører som sitter der. Den ene sjåføren spør om hun vil sitte på til byen og Barbara takker ja.

Turen til byen følger en tilsynelatende endeløs rett strekning gjennom et goldt og øde landskap. Ensformigheten gjør Barbara søvnig og snart lukker hun øynene og glir inn i en myk drømmeverden. Hun våkner ikke før sjåføren vekker henne og sier at nå er de framme. Barbara gjesper og ser ut av bilvinduet. De befinner seg på en diger bensinstasjon, med trafikken dundrende forbi dem på alle sider. Tim, som sjåføren heter, sier at han skal videre til en lasteterminal, men at det er lettest for henne å gå av her. Tim forklarer hvilken vei hun må gå for å komme til sentrum, så spør han litt bekymra om hun kjenner noen her. Barbara blir litt irritert, tror han ikke at hun kan passe på seg sjøl?
"Ja, jeg har masse venner her," lyver hun. Så takker hun pent for turen, før hun hopper ned av bilen og begynner å gå. Tim sier ikke mer, men han rister på hodet idet han ser Barbara forsvinne i retning sentrum. Så starter han opp den tunge lastebilen sin og kjører videre.

Barbara kommer snart fram til sentrum, der det er et yrende liv av folk i gatene, og barer og diskoteker ligger på rekke og rad. Barbara går inn på første og beste diskotek. Her drikker hun seg sørpe full og sjekker opp lokalets kjekkeste gutt. Neste morgen våkner Barbara opp med en dundrende hodepine og oppdager at hun er fullstendig blakk. Hun spør sin nye elsker om å få låne noen penger, men han bare ler av henne.
"I denne byen får du ingenting gratis," sier han. Så kaster han henne ut. Barbara prøver å bomme spenn på gata, men det er håpløst. Enten blir hun rett og slett ignorert, eller så blir hun skjelt ut for å være en snylter og bedt om å skaffe seg en jobb. Noen velkledte mannfolk kommer også med usømmelige forslag og frister med store summer. Barbara blir sjølsagt forbanna og viser dem fingeren. Men etterhvert som dagene går og hun ikke får tak i spenn, så blir Barbara blir mer og mer desperat. Hun sover i portrom og skaffer seg mat ved å samle flasker og lete gjennom søppelkasser. Til slutt er hun så fortvila at hun gir etter og selger seg til en ekkel gammel mann som har siklet etter henne i flere dager. Hun blir med han hjem, får låne dusjen og får spist et bedre måltid før hun er nødt til å ligge med han. Etterpå stjeler hun alle pengene hans mens han sover, så drar hun ut på byen og drikker seg full.

Nå begynner et helt nytt liv for Barbara. Plutselig har hun mer penger enn hun noen gang har drømt om. Hun skaffer seg rike elskere som betaler en luksusleilighet for henne og bestiller champagne og kaviar til frokost. Men prisen for alt dette er høy og Barbara vet at hun ikke vil klare det lenge. Men så en dag skjer det noe som igjen forandrer livet hennes. Barbara sitter på en kafé og forsøker å drikke seg full nok til å fikse kveldens jobbing. Hun har nettopp begynt på sin fjerde halvliter da hun hører en vennlig stemme si navnet hennes. Hun ser opp og ser en ung mann i slitte arbeidsklær. Det tar en stund før Barbara kjenner igjen Tim, den snille lastebilsjåføren som hun fikk sitte på med inn til byen for noe som nå synes en fjern fortid. Men som i virkeligheten ikke kan ha vært mer enn noen få måneder siden. Tim setter seg ned og spør hvordan det går med henne. Barbara brister i gråt og forteller alt om sine ulykker i den store byen. Tim legger armen om henne og trøster henne. Så forteller han at han har vært forelska i henne helt siden han så henne første gang, og at hvis hun vil kan hun slutte med det livet hun lever nå og komme og bo hos han.

Barbara flytter inn hos Tim og ikke lenge etterpå blir hun gravid. Da Tim får høre det, frir han til henne, og Barbara sier ja sjøl om hun ikke elsker han. Men hun synes Tim er en snill gutt, og hun har ingen andre plasser å dra. De gifter seg og Barbara blir hjemmeværende husmor. Barbara føder en velforma datter, men hun blir ikke lykkelig. Tvert imot synes hun livet er mer tomt og meningsløst enn noen gang før. Barnet er bare mas, mas, mas hele dagen lang, og Tim kjører langtransport nesten hele tiden. Og når han har fri en kveld, så drar han som regel på puben sammen med kameratene sine, mens Barbara må sitte hjemme å passe ungen. Barbara begynner å drikke i smug, hun passer på å alltid ha en flaske gin eller vodka stående i kjøkkenskapet. Så en kveld, noen få dager før datterens toårsdag, føler Barbara at hun ikke greier mer. Hun har tømt en helflaske gin, men i kveld har den vanlige virkningen uteblitt. Barbara opplever ikke den vante sløvende rusen som bedøver sorgene og omgir henne med et varmt teppe av illusjoner. Istedenfor blir hun oppslukt av et fortvilet og altomsluttende tungsinn, og hun bestemmer seg for gjøre en ende på det miserable og meningsløse livet sitt. Hun klatrer opp på taket av høyblokka de bor i, fast besluttet på å kaste seg ned de 10 etasjene. Men når hun kommer fram til kanten og ser den svimlende avgrunnen foran seg, blir hun plutselig usikker igjen. Hun tenker på den unge datteren sin og hvordan det vil gå med henne uten Barbara til å passe på henne. Da hører hun plutselig kraftige vingeslag bak seg. Hun snur seg og ser en bevinget skikkelse lande få meter fra henne.
"Pfip!" utbryter hun, for det er virkelig den samme småjævelen som ledet henne til denne verdenen for så mange år siden.
"Til tjeneste, lille frøken," sier Pfip med et galant bukk. "Jeg tenkte jeg skulle se hvordan det har gått med deg."
"Ikke så bra dessverre ," sier Barbara og ser ned. "Hvorfor må verden være så full av prøvelser og lidelser?" klager hun.
Pfip legger hodet på skakke og ser på henne med gule demonøyne. "Men hvis du ikke trives her, hvorfor drar du ikke bare tilbake til din egen verden?" spør han.
"Min egen verden?" tenker Barbara og føler seg forvirra. I alle de årene hun har vært her har hun ikke en eneste gang tenkt på den verden hun engang kom fra, og nå føler hun at hun må forsvare seg. "Men jeg vet jo ikke veien," sier hun til slutt. "Og etter så lang tid tror sikkert alle at jeg er død. Hvordan skulle jeg forklare hvor jeg har vært?"
Barbara føler sjøl hvor lite overbevisende hun må høres ut, og når Pfip nå forsøker å avbryte henne, så bare fortsetter hun: "Dessuten kan jeg ikke forlate datteren min," sier hun så fast og bestemt at hun begynner å tro på det sjøl også.
Men nå har Pfip blitt så opphissa at han hopper opp og ned så fjærene hans rister. "Nei, nei, nei!" roper han og vifter med den ene kloa si. "Du har misforstått alt!" Og så forklarer Pfip at Barbara bare befinner seg inne i Professor Billy Bilobas virkelighetsmaskin, og at ingenting av det som har skjedd med henne har vært virkelig. Datteren hennes og alt annet i denne verdenen eksisterer ikke annet enn i hennes eget hode, sier han, og hun kommer til å gå ut av virkelighetsmaskinen bare noen øyeblikk etter at hun gikk inn.
"Det er bare å gå inn der," avslutter han og peker på en rød dør som Barbara ikke har lagt merke til før.
Noen øyeblikk blir Barbara stående å se forbløffa ut, men hun besinner seg raskt.
"Det kunne du vel sagt før, din jævel," sier hun og viser Pfip fingeren som avskjed, før hun åpner døra og ser rett inn i Billy Bilobas hemmelige laboratorium. Billy Biloba står fremdeles på samme flekken som han gjorde for fem år, nei unnskyld, for et øyeblikk siden, og han har fremdeles det samme forvirrede uttrykket i ansiktet. Barbara smeller igjen døra bak seg og går rett forbi den måpende professoren.
"Vent!" roper Billy Biloba bak henne. "Du kan ikke bare gå! Du må først fortelle hvordan virkelighetsmaskinen virket!"
Men Barbara svarer ikke engang. Nå er hun grundig lei av folk som fucker opp livet hennes, og hun går rett ut døra på motsatt side mens hun ønsker at hun var hjemme i den varme senga si.

Barbara stopper brått. For når hun ser seg om så er hun faktisk hjemme i sitt eget rom, og når hun snur seg og ser gjennom den åpne døra hun nettopp kom inn gjennom så ser hun bare sitt eget badeværelse.
"Dæven!" sier hun høyt til seg sjøl. Så legger hun seg i den fremdeles varme senga si og tenker over den underlige drømmen hun har hatt. Barbara har nesten sovna igjen da døra blir slått inn og tre uniformerte menn stormer inn.