Tilbake til fagsiden

I litterære oppgaver kan det stå: "Tolk og analyser dette diktet".
”Å tolke” betyr ”å finne den egentlige meningen (av/ i).”
”Å analysere" betyr: ”finne delene i en helhet.”

Litterære tekster:
Tolke – finne helhetsforståelsen, den egentlige meningen
Analysere – finne virkemidlene (kontraster, metaforer og bilder, rim, rytme etc.) som dikteren har brukt.

Når vi snakker om ”litterær analyse” i skolen, brukes ofte begrepene over om hverandre.
Det vil si: Tolk teksten/ Analyser diktet/ Tolk og analyser diktet
betyr dermed å finne både helhetsforståelsen og virkemidlene.

Litterære virkemidler

Vi bruker mange av disse virkemidlene i dagligspråket. Hvis uttrykket er svært velbrukt og ”dødt”, kaller vi det en klisjé.

• SAMMENLIGNING

Den enkleste form for et språklig bilde er sammenligningen. Vi bruker oftest konjunksjonene "som", ”lik” eller ”enn”:

Klisjeer: Hun strålte som en sol. Huset var finere enn et slott.
Litterær sammenligning: Min elsk er lik ei rose raud; Fugler større enn vinden

• METAFOR

En metafor er en sammenligning uten sammenligningsordet "som" . Vi ”ser en likhet”. I dagligspråket har vi mange ”døde metaforer”; de er blitt til vanlige ord og uttrykk.

Død metafor: Ved foten av fjellet; pipehodet; med spiss stemme
Litterær metafor: livets høst; den gule fryden ved å såre (Episode);å dø i en piggtrådvase (Øverland); med litt mindre håndbagasje/ enn vi er utstyrt med
Til toppen

• BESJELING

vil si at noe konkret, for eksempel naturen, får menneskelige egenskaper.

Enkle eksempler: fossen brøler; regnet slår, bølgene hvisker
Litterært: Bak et gitter av sorte streker (metafor) stirrer et dårlig dikt

• PERSONIFIKASJON

vil si at noe abstrakt får levende egenskaper.

Enkle eksempler: tiden flyr; minuttene sneglet seg av gårde; frykten la en klam hånd på meg
Litterært: revolusjonen spiser sine egne; frykten eter meg opp innenfra; gi meg de rene og ranke (fra diktet Revolusjonens røst)

Det er ikke alltid lett (kanskje ikke nødvendig?) å skille mellom besjeling og personifikasjon.

• SYMBOL

er noe konkret som står for noe annet, gjerne abstrakt. Symbolet kan være et enkelt tegn eller en farve. Vi sier at ”hjerte” symboliserer ”kjærlighet”, for eksempel.
Daglidagse symboler er ofte kulturelt betinget. Litterære symboler får sin betydning innenfor verket eller diktet.

I dagligspråket: ”grønn, grønt” står for ”klart” eller ”håp” eller ”umoden”.
”kors” står for ”kristendom eller ”veikryss” eller ”død”; mannen med ljåen - døden.
Litterære symboler: ”knopper brister” – barnet går inn i ungdomsfasen;
”huset i mørkret”– Norge under okkupasjonen;
”dyret” – nazismen; siste holdeplass - døden

• ALLUSJON

er hentydning til noe som forutsettes kjent. Allusjonen forutsetter et visst kulturelt fellesskap melom dikter og leser. Bibelske allusjoner er vanlige i skjønnlitteraturen, og de virket nok bedre da bibelkunnskapen stod sterkere. Allusjonen kan forvrenge en kjent tekst med vilje: ”Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!” (Øverland)
Til toppen

• APOSTROFE

betyr at man henvender diktet til noen eller noe:

Litterære eksempler: ”Til deg, du hei og bleike myr”; ”Gyldenlak, før Du din Glans har tabt”; ”Herre Gud, dit Dyre Navn og Ære”(Peter Dass)

• GJENTAKELSER

Større eller mindre deler av en tekst kan bli gjentatt, enten systematisk eller bare en eller to ganger. Hensikten kan være å understreke, vektlegge eller å skape følelser og stemning.
Systematiske gjentakelser kan forekomme som et refreng (i folkeviser: mellomsleng; etterstev) eller som parallellstrofer, slik vi ser det i folkevisene.
Gjentagelsene kan være identiske, litt varierte eller gå i en bestemt retning.

Litterære eksempler: ”For vek, for vek er kongens bue!”
”Eg kjenner deg, eg kjenner deg, du havheim grå!” (fra Til deg, du hei)
Folkeviser og ballader; Tords besøk hos presten i novellen ”Faderen”

• STIGNING (og svekkelse)

Gjentagelsene og parallellene kan lage en utvikling; de kan øke (eller senke) intensiteten. De skaper en forventning om hvilken vei det bærer (verre og verre?).
Gjentagelsene kan også føre frem til et brudd: Til slutt blir det helt annerledes: ”så vov ho Jesum Christ” – altså ga slipp på håpet om en mann i dette livet.

Litterært eksempel: Jenta i veven (Jakob Sande)
Til toppen

• KONTRASTER

bryter forventningen: vi får inn noe nytt og uventet. De virker forsterkende og kan slå hardt. De kan også skape komikk og latterliggjøring.

Vanlige kontraster: svart – hvit; by – land; rik – fattig
Litterære kontraster ”Der ligger et land mot den evige sne/i revnene kun er der vårliv å se”; ”Gud er Gud om alle Mand var døde” (Dass); ”fjellet som fødte en mus”

• PARADOKS

får vi når noe motsetningsfullt settes sammen. Hensikten er å forsterke:

Dagligspråket: brennkaldt; forferdelig pent
Litterært paradoks: Det var som om selve stjernene frøs (fra Du må ikke sove!)

• KOMPOSISJON

eller oppsett. Det er gjerne det vi legger merke til først, og som forteller oss at vi har å gjøre med et dikt. Diktet kan være regelmessig delt inn i strofer (tradisjonelt dikt) eller bestå av ett eller flere uregelmessige avsnitt (moderne dikt). Diktet kan ha et indre mønster eller en ytre form (sonette, haikudikt osv.) Diktet kan ha et slips som motiv og ytre sett ligne på et slips!
Til toppen

• STROFEN

(i dagligtale: verset) er en gruppe verselinjer som vanligvis er bundet sammen med rim. Vi gjenfinner rimmønsteret og rytmen fra strofe til strofe – eventuelt lager strofene til sammen et eget mønster.

• VERSELINJEN

er den linjen i diktet som slutter før høyre marg (vers = vending). Hvis diktet har enderim, står det naturlig nok i slutten på verselinjen. I tradisjonelle dikt finner vi en fast rytme i verselinjen - i norsk en regelmessig veksling mellom tunge og lette stavelser. Verselinjene bindes sammen av rim til en strofe.
I moderne dikt kan lengden på verselinjene variere, og disse bindes ikke sammen i rim.
Når verselinjene bryter med vanlig setningsbygning, får vi gjerne en effekt – noe blir fremhevet
(enjambement: setningen fortsetter halvveis inn i neste verselinje).

• VERSEMÅL (METRIKK) OG DIKTTYPER

Versemålet er beskrivelsen av rim-, rytme- og strofesystemet i et dikt. Det gjør at vi kan kjenne igjen verseformer og dikttyper:
Aleksandrinen: verselinje på 11 –12 stavelser; brukes i klassiske tragedier
Sonetten: bygges opp av 14 linjer med aleksandriner; deles inn i strofer etter et bestemt rimsystem, f.eks 4 + 4 + 3+ 3
Nystevet: bygger på tung-lett-lett rytmen; strofer på 4 verselinjer, lengden kan variere
Til toppen

• RIM

1. Bokstavrim el. allitterasjon
Dette kjenner vi fra norrøn diktning (stavrim), fra ordtak, faste uttrykk og reklamespråket. Bare trykksterke ord kan rime.
2. Enderim
Den vanligste rimformen i dag. Stavelsen må ha hovedtrykk for å rime.
Mannlig rim, med rim på én utlydende trykksterk stavelse: mann – brann
Kvinnelig rim, der den trykklette stavelsen etterfølges av en eller flere trykklette: kvinne – finne; dansende – sansende
3. Halvrim eller assonans
Effektive ”jukserim”: Vokallydene rimer: stol - bord

Rimene kan flettes sammen i mønster: parrim, kryssrim, omsluttende rim osv.
Se eksempel på kryssrimet aBaB nedenfor.

Daglidagse rim: mangt og mye; rett og slett; vett og uvett (assonans)
Litterær allitterasjon (bokstavrim): Eg gjev min song om dimd og draug/ og dulde liv (Garborg)
Til toppen

• RYTME

er et viktig virkemiddel i dikt. Diktet kan ha en rytmisk oppbygning uten å være taktfast. Gjentagelser og paralleller kan forsterke og tydeliggjøre en rytme. Enkeltord kan ha en egen rytme, f.eks gå i valsetakt: dansende; syngende; etterpå; sukkertøy (tung-lett-lett).

Ofte snakker vi om rytme i forbindelse med versemål/ metrikk. Da bruker vi disse begrepene(verseføtter):
troké: tung – lett: De fleste norske ord på to stavelser er trokeer: skole
jambe: lett – tung: idé, nasjon
daktylos: tung – lett – lett (her har vi valsetakten!)
anapest: lett – lett – tung. Oftest fremmedord og sammensatte ord: elefant; leketog
spondé: tung – tung: islagt

Hvis vi snakker vanlig, er det enkeltordenes egenrytme og setningsmelodien som rår.
Setningene er ikke bygget på regelmessige rytme-gjentagelser.
I tradisjonelle dikt blir gjentagelsen av rytmegrupper (verseføtter) en viktig effekt. Dikt med svært fast rytme (gjerne tung – lett) føles taktfaste. Brudd på den faste rytmen i et dikt kan virke klosset (hvis du og jeg gjør det), men hos en bevisst dikter har det gjerne en forsterkende effekt:

” Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. - Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.”
(Fra Episode av Inger Hagerup) Til toppen

• KLANG

er i likhet med rytme et musikalsk begrep. I møtet med et dikt, kanskje særlig når det blir lest høyt, merker vi at klang og rytme er en viktig del av opplevelsen.
I regler og ordspill hører vi ofte lek med lyder og ord.

Dagligdags eksempel: elle, melle, deg fortelle; akka, bakka, bonka, rakka
Litterært eksempel: Då kom den Trollheks blide/med Sving og Sveiv og Svins (Garborg)
Regn av Sigbjørn Obstfelder:

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.

• MOTIV

Innholdet eller ”fortellingen” i diktet tilsvarer en fotografs motiv: Dikteren skriver for eksempel om et skadet tre for å formidle noe om et menneske: ”En torn er en Kvist der har taget skade”: Selve tornebusken er altså motivet. I diktet ”Regn” over er motivet nettopp regnværet. Motivet er altså gjerne noe konkret – det vi ved første øyekast ”ser”.
Men hva vil egentlig dikteren si oss?
Til toppen

• TEMA

Ved å skrive om ”Det tornede Tre” forteller Welhaven oss noe om seg selv og sin egen smerte – tornebusken blir et bilde på dikteren selv. Tema er det diktet egentlig handler om, for eksempel om et skadet menneske som vender piggene ut. ”Det tornede tre” er et dikt om smerte. Tema kan ofte uttrykkes i noen få abstrakte ord: ulykkelig kjærlighet, sorg; dødsangst.
Har ”Regn” et abstrakt tema? Et svar kan være livsglede.

• BUDSKAP

Noen dikt har tydelige budskap, for eksempel ”Du må ikke sove”. Her ligger budskapet klart i overskriften. Andre ganger kan det være at dikteren bare vil formidle en stemning, en følelse, en opplevelse (”Regn”). I ”Det tornede Tre” kan vi kanskje si at Welhaven ber om forståelse: Ikke døm et menneske så lett! (”Jeg gjemmer dog en større Smerte enn jeg forvolder”)

Til toppen