Tanker om
 pyrenéerhundens oppførsel
av James M. Giffin, MD USA

"Selv om mange av oss har lest en del av dette før, så tror jeg nok at det kan leses om og om igjen. Og for nye valpekjøpere - eller de som går i tanker om å anskaffe seg en Pyreneer - er dette noe av det viktigste de bør få vite om rasen. Altfor mange Pyreneerhunder blir omplassert rundt om i verden - eller i verste fall avlivet - og jeg tror at dette kunne ha vært unngått dersom valpekjøpere hadde fått mer forståelse for hvordan en Pyreneer oppfører seg og hvordan man skal oppføre seg mot den. Det siste er kanskje det viktigste. De som er "ydmyke" nok til å si at: " Min Pyreneer har lært meg hvordan......" har sjelden problemer med rasen. En annen ting som også bør huskes på , er at en lykkelig Pyreneer er en som får lov til å arbeide. Det er det den er skapt til å gjøre. Må hell og lykke følge den i sitt valg av eiere !"   

Leseren vil sikkert undre seg over om det er mulig  å skrive en så lang artikkel  om vår rases temperament og oppførsel istedenfor bare å oppsummere i en kort paragraf hva man eventuelt kan finne i rasens standard.

En gjennomgåelse av artikler skrevet av Pyrenéerhund-eiere og oppdrettere indikerer at de fleste av oss er mest opptatt av størrelse, vinkler, hofte-dysplasi, hode, pels o.l., mens med få unntak så virker det som om Pyrenéerhundens oppførsel, eller mer viktig dens eventuelle dårlige oppførsel, skal være kjent for de fleste. Men i mange tilfeller virker det som om det motsatte er mer sant.

Med rasens plutselige popularitet havner mange valper hos nye eiere som ikke har tilstrekkelig opplæring i hvordan man oppdrar og trener en Pyreneerhund-valp. Misforståelser skjer gjerne under slike uheldige forhold. Den nye eierens forventninger, som ofte er basert på tidligere erfaringer med hunder av en mer underdanig natur, kan føre til oppdragelsesmetoder  som vil føre til meget uheldige resultater på en Pyreneer.

Meningene som kommer til uttrykk i denne artikkelen er ikke på noen måte ment å nedvurdere karakteren
av vår rase. Vi tror ganske enkelt at en Pyreneer er i besittelse av en distinkt og hovedsaklig forutsigelig oppførsel og at den største gjensidige tilfredsstillelse mellom Pyreneeren og dens eier oppnås når begge lærer å respektere hverandres behov.

HUNDENS  OPPRINNELSE.

Pyrenéerhunden er en meget gammel rase og kanskje det beste stedet å begynne en diskusjon om rasens medfødte natur er å begynne med rasens historie.

Dr. L.H.Colbert har sporet hundens forfedre fra fossiler som daterer seg så langt tilbake som 40 millioner år. Dr. Michael Fox har studert oppførselen til hunden, ulven, sjakalen og coyoten og har oppservert at hunder og ulver har mer tilfelles i sin oppførsel enn coyoter eller sjakaler. Hans oppfatning, som han også har funnet støtte for i arkeologiske funn, er at hunden og ulven er nære slektninger som stammer fra felles forfedre før mennesket begynte å temme dyr : " en dingo-liknende hund". Disse hundene var antagelig ikke stort bedre enn gribber. I likhet med dingoene, til dagens australske urinnbyggere, overlevde de kun på å holde leieren ren for søppel. Sky og redde sloss de for sin eksistens i sivilisasjonens utkanter.
Når urmenneskene begynte å temme de tidlige hundelignende dyr, foretrakk de sikkert de individene som viste en viss avhengighet til mennesker. Desto mer avhengig den var - desto mer ville den arbeide for sin herre. En avhengig hund sosialiserer lett med mennesker og den er også i stand til å inngå sekundære forhold til fremmede.

Som dr. Fox har oppservert, så har på den annen side de ville hundelignende dyr en meget begrenset evne til å utvikle slike forhold etter 4-5 måneders alder. De forholder seg kun til de menneskene og dyrene som de har vokst opp med i den kritiske sosialiseringsperioden ( 4-12 ukers alder.) Nærkontakt med fremmede aktiverer kritiske flukt / avstands- reaksjoner hos de ville hundetyper. Denne reaksjonen holder ulveflokken sammen og inntrengere ute. Dette er en økologisk tilpassning som sikrer flokkens forsvar av dens eget jaktområde.

VOKTEREN.

Etter hvert som mennesket begynte å dyrke jorden og bli mer eierbevisst, trengte han en hund og en vokter til å passe på hans eiendom og flokker. Hunden måtte være skeptisk til fremmede, sikker og modig i arbeid og være i besittelse av en villskap som kunne kontrolleres av dens herre.

En autoritet som Charles Darwin oppserverte i 1859 var at hundens instinkter er nedarvet. Mens de fysiske forskjeller mellom de forskjellige raser er meget store, så er de nedarvede instinkter mer ensartede mellom rasene.

Det er riktig at de forskjellige hundegrupper viser varierende dyktighet i sine forskjellige områder; slik som vokting, pointing, spor, retrieving og gjeting, men alle disse egenskapene finnes i alle raser. Selektivt oppdrett har redusert enkelte trekk og forsterket de ønskede egenskaper.

Den naturlige tendensen til å være skeptisk ovenfor fremmede er sikkert mer nedarvet i vokterhunder enn i hunder som er tilpasset andre oppgaver; som retriever, spor- og gjeterhunder. Likeledes er de territoriale instinkter ( den territoriale autoritet ) og aggresjon hos vokterhunder til en viss grad et evig instinkt, nedarvet fra de ville forfedre, selvfølgelig modifisert av mennesket til å utvikle et dyr som vil sosialisere med enkelte mennesker, mens den bevarer nok aggressivitet til å forsvare sitt område og angripe inntrengere.

" En god vokterhund må kunne beskytte sin flokk, hjem, eiendom og familie ved å angripe eller true fiendtlige dyr eller mennesker."

I krig og sivile uroligheter kan den trenes til å angripe eller å holde på fienden på kommando. En god vokterhund er aldri sint. Et sint dyr er et dyr som angriper uten å bli provosert. Den kan ikke kontrolleres eller trenes til å holde igjen bittet. Derfor er dens reaksjoner uforutsigelige. Mange gode vokterhunder viser seg å være typiske en manns-/ familie hunder. Det er helt normalt for en vokterhund å oppføre seg skeptisk eller vise mistenksomhet og kun slippe fremmede inn ifølge med et familiemedlem. Vokterhunder er ofte så uavhengige at bruk av makt er forkastelig. Derimot er lojaliteten til sin herre og ønsket om å tilfredsstille, midlet som sikrer hundens lydighet og kjærlighet. Et annet særpreg er en viss intoleranse til sammenstimlinger. En intelligent vakthund vil gjerne vike unna hvis dens private område blir krenket eller ta til selvforsvar hvis den føler seg truet ved at noen griper tak i den eller blir tatt med makt av mennesker den ikke kjenner. Disse vokterkvaliteter er velkjent blant vokterhundeiere, handlere og dommere. Dette kommer tydelig frem ved en gjennomgåelse av standardene til Schæferhunder, Chow Chow, Dobermann, Bull-mastiff, Grand Danois m.f.  Disse kvaliteter er enten en verdifull egenskap eller et ansvar, avhengig av hundens bruksområde. I hvilken grad våre Pyrenéere deler vokterhundens arv har kanskje ikke blitt tilstrekkelig anerkjent. For å forstå Pyrenéerhunden må man se til dens forfedre.

PYRENEERHUNDENS OPPRINNELSE.

For flere tusen år siden begynte bøndene i Tibet å oppdrette en hund som i henhold til historien kan ha vært forfedrene til dagens Pyreneerhunder. Den Tibetanske mastiff var først beskrevet av Marco Polo i det 13de århundre fra hans reiser i det fjerne Østen. I dag vokter fremdeles mastiffen flokkene på de Asiatiske steppene. Den har kortere pels enn vår Pyreneer og fargen er mørk gylden.

I boken - New Book of the Dog- ( London 1911), beskriver Robert Leighton Pyrenéerhunden som en avstamning fra den Tibetanske mastiff : " Noe høyere og kanskje litt mindre muskuløs, så har Pyrenéerhunden den samme massive kroppen, pelsen den samme karakter og struktur og hodet den samme formen som en Tibetansk Mastiff. Formen på skallen er nøyaktig lik, likeledes øreplassering, øyeplassering og formen på snutepartiet. Pyrenéerhunden har ikke så tunge  lepper og har et mildere uttrykk. Som regel er den mer føyelig, men forfatteren har møtt individer som er like primitive som den Tibetanske hunden er kjent for å være."

Mange av nåtidens eksperter holder seg også til teorien om at den Tibetanske Mastiff kan være Pyrenierens forfar. Mrs.C.R.Prince har kommet med dette eksempel : Det ser ikke ut til å være noen tvil om at Pyrenéerhunden er en etterkommer av den Tibetanske Mastiff og det er et registrert tilfelle av ett par som ble presentert for Keiseren av Kina i år 1100 f.K.. Dermed kan vi spore rasens forfedre 3000 år tilbake. Under HELE denne perioden, når rasen (Tibetansk Mastiff) og dens stamfedre eller noen av dens avstamninger,  som f. eks. de Romerske krigshunder og de mange beslektede mastiffer som formerte seg over de Asiatiske fjellkjeder og til den Pyreneiske fjellkjede , HAR DE ALLTID VÆRT OMTALT SOM VOKTER HUNDER. Det finnes ingen nedtegnelser som beskriver dem som kun gjeterhunder. Hvis de var brukt til dette formål, var det kun sekundært, ettersom deres primære oppgave var å vokte ( å drepe rovdyr  og også mennesker hvis nødvendig). Jeg har et gammelt bilde av en Tibetansk Mastiff
med følgende tekst under: " A Man-Killer Looks the Part".

Derfor betyr slektskapet mellom den  Tibetanske Mastiff og Pyrenéerhunden en viss rolle når man analyserer Pyreneeren's eksakte natur. Paul Strang foreslo i en tidligere utgave av International Great Pyrenees Review at slektskaps forholdet kan være mindre lineær enn tidligere antatt. Han skriver også  at fordi  Pyreneeren er en hvit hund og fordi dens mange "slektninger" som i dag lever som en distinkt rase i fjerne fjellstrøk i Europa, Iran, Asia og Afrika også er hvite hunder, mens den Tibetanske Mastiff er mørk eller gylden brun, at de begge kan stamme fra en stor, hvit, langhåret stamfar. Hvis så skulle være, så må hver rase ha fulgt en parallell eller avvikende kurs, alt etter omstendigheter og formål som de opprinnelige oppdrettere dikterte. Men hva enn Pyreneerhunden's opprinnelse kan være og som Mr. Strang så slående uttaler: "Vår Pyreneerhund er absolutt en av de eldste renrasede raser som eksisterer," og det er et faktum at Pyrenéerhunden har dype røtter i oldtidens tradisjoner av vokterhund-linjer som går tilbake mange tusen år, inn i den tidlige historien til mennesket og hunden.

For 2500 år siden innførte de føniske handelsmenn den Asiatiske Mastiffen til Spania. Mary Crane har oppservert at eksemplarer av denne fundamentale bestanden spredde seg inn i de Pyreneiske fjell og parret seg med de bestandene som allerede var der. Hvor mye krysning som skjedde mellom rasene, eller i hvilken grad den innfødte bestanden medvirket til Pyreneerhundens arv, er fremdeles et mysterium.

I det 13de århundre, på omtrent samme tid som Marco Polo var på vei inn i Tibet, ble disse etterkommere av Mastiffen , (som nå var en etablert rase) omtalt rundt om i de franske slott. M.Bourdet skrev et dokument som fortalte om bruken av Pyreneerhunder og vakter på slottet "Chateau de Lourdes". M.J.Bourvette skriver i sin bok om "Chateau de Lourdes",basert på et dokument i det franske Nasjonalbiblioteket, som forteller at i 1407 hadde dette slottet fremdeles et firkantet tårn og et rundt tårn som var beskyttet av en mur rundt. Mellom tårnene og muren var det en passasje hvor Pyreneerhunder patruljerte på vakt og ga alarm.

"Chateau de Foix" var også bevoktet av Pyrenéere. Dette slottet var bygd på et bratt fjell og inneholdt mange hemmelige celler og fangehull som var fylt opp med tyver og kriminelle som hadde som levebrød å stjele fra de reisende som måtte passere denne delen mellom Frankrike og Spania. M.Byassou rapporterte at p.g.a. udugelige vakter så ble det satt inn en del Pyreneerhunder i stedet for vaktene. Med sin gode luktesans og nattelige vaktsomhet var det ingen som kunne overraske den.

Gjeterne hadde faktisk lenge før dette trent sine hunder til å jage tyver og ville dyr. Det ble sagt at disse hundene var intelligente nok til å kjenne igjen mistenkelig oppførsel hos de kriminelle, men aldri angripe en ærlig mann. Men det var en anledning hvor dette ikke skjedde. Ifølge en historie, senere bekreftet av historikere, så var det en offiser på slottet som ville teste hundene. Han kledde seg ut som en vandrende munk, med kittel og munkehette, og gikk sin nattlige runde. " Han ble angrepet av de sinte hundene med en gang og han var allerede i fare da, heldigvis, de flinke beistene gjenkjente ham."

Charles Duconte har flere karakteristiske trekk på Pyrenéerhunden: " En fantastisk luktesans, intelligent, 100 % hengiven til sin herre, fullstendig lydighet, vaktsom om natten, styrke, energi og mot; den mangler ingen av disse kvaliteter. Når man tar dens høyde, robuste bygning, kjevetrykk, majestetiske gange, gjøingens volum, buskete manke som reiser seg når den blir sint, utrolige hurtighet, årvåkenheten i øynene når fare truer, og du vil forstå hvor utmerket den er i vokting og forsvarsoppgaver. Den vokter fordi den er født til det, det er i blodet dens. Den vokter bare de den elsker og den elsker bare de den er satt til å vokte."

Gjennom 2000 år har Pyrenéerhunden levd og tjent sin herre som en trofast vokter og beskytter mot inntrengere av ulv, bjørn og tyver. " Man kan bare se på holdningen til fjellhunden, når den er i sitt rette element, hvor  fantastisk hans tilstedeværelse er, hans mine av stolthet og selvstendighet. Bare hvordan han bærer sitt hode forteller alle iaktagere at her er en hund som aldri kan bære en kappe av underdanighet, en hund som bare kan bli kontrollert av en person som viser ham gjensidig respekt."

Kanskje det mest elskverdige fysiske trekk på en Pyreneerhund er utseendet; edel og intelligent, tenkende og tankefull..." Fra eremitt- tilværelsen i de ensomme fjellskråningene har han blitt en filosof i hjertet og en drømmer, noe som kommer igjen i hans drømmende uttrykk, karakterisert som "det pyreneeiske uttrykk", og uten dette uttrykket er det ingen Pyreneer.

"Ikke lenger i behov for å holde ville dyr borte, for disse forsvant for mange år siden, så har Pyreneerhunder gradvis blitt borte som vokterhunder, blitt mildere og mer tilpasset sivilisasjonen. De har levd så intimt med mennesket, for så mange år, at vi nå ser på dem som forståelsesfulle og sympatiske hunder, som samtidig er en god vakthund som gir alarm om fremmede kommer for nær. Den gjør og blokkerer deres fremrykning, men vil avstå fra å bite eller angripe, noe som er en katastrofal handling blant andre raser."

I dag kan man finne uendelig masse historier fra Pyreneerhund -eiere som forteller om dens gjerninger og utrolige tapperhet hvor buskap har vært i fare for angrep i fra bobcats, coyoter eller bjørner.
"Plassert i det rette element, trenger en Pyreneerhund ingen trening for å vende tilbake til sin naturlige funksjon som en vokterhund, og vise sine kvaliteter som han har blitt verdsatt for i århundrer. Han er en erfaren kjemper, en fokusert arbeider med stor utholdenhet som ikke har noen begrensninger og som aksepterer smerte og besværligheter med samme verdighet som han aksepterer luksus. En Pyreneerhund er kanskje den eneste hund som har en medfødt, ubegrenset ansvarsfølelse ovenfor sin familie eller flokk.
I et av M.Andre Delattre's senere intervjuer ble han spurt om Pyrenéerhunden har mistet noen av sine originale særpreg. Han svarte : " Nei! Vokterinstinktet er fremdeles til stede. De beskytter sin egen familie og behandler alle andre som fremmede. Vokterinstinktet og lukteinstinktet er der for alltid - veldig sterkt.
Deres hovedfunksjon i livet er ikke blitt borte."

 PROBLEMER MED PYRENEERHUNDENS OPPFØRSEL.

Det er ikke annet å forvente, når man har med slike gamle raser å gjøre, som i 3000 år er blitt brukt som en kapasitet mot angreptrusler eller som en nødvendighet mot angrep, har blitt instinktmessige. Så når problemer inntreffer, og det spiller ingen rolle om det er sjeldent, så oppstår de ved aggresjon og at de ikke lenger er trygge og til å stole på i deres nåværende situasjon. Som Carolyn Hardy har skrevet: " Vår vidunderlige rase skal være en kamerat og en hver antydning til aggressivitet er uakseptabelt. " " En god Pyreneer, med et trygt temperament ,skal aldri bite  noen  -hverken under en normal eller unormal  situasjon-  men heller unngå situasjoner som kan irritere eller gjøre den frustrert. Selv når den er på vakt vil en riktig Pyreneer være fabelaktig kritisk og vil kontrollere inntrengere meget effektivt uten å bite."

Mrs. C.R.Prince har vennligst delt med oss de følgende tankene. Hennes erfaring med Pyrenéere, hvilket inkluderer hennes mange suksesser som oppdretter, har nødvendigvis blitt noe farget av observasjoner hun gjorde som direktør av PMDC of Great Britain Displaced Pyrenean Program. Hennes erfaringer med ulykkelige Pyrenéere har gitt henne en unik kunnskap om Pyreneeren's temperament og dens problemer:

"Jeg har meget sterke meninger, som ikke er populære blant oppdrettere, om Pyreneeren's temperament. Mine meninger baserer seg fra 20 års arbeid med å redde hjemløse Pyrenéere. Over de siste 3 årene har gjennomsnittlig 100 hunder blitt brakt hit hvert år. Dette har gitt meg en innsikt i rasens temperament som jeg påstår ikke kan skaffes på annen måte.

En hundeeier, en oppdretter med noen få valpekull og til og med en oppdretter som kjenner dusiner av hunder fra sitt eget oppdrett har fortsatt ikke muligheten til å vurdere Pyreneeren's totale temperament på samme måte eller i lignende utstrekning. Gjennom disse årene har jeg hatt omtrent 1000 hunder å ta meg av, ikke bare de som var uønsket, men også mange som eierne ikke var i stand til å ta seg av. Disse hundene har blitt reddet i fra hele England og kommer fra alle slags oppdrettere, både gode og dårlige. Jeg forteller dette så dere kan bedømme grunnlaget for hva mine meninger er basert på. Er vi ikke alle skyldige i å avle vekk denne arv (av denne robuste vokteren fra de landlige skueplasser) i forsøk på å produsere utypiske, kastrerte familiehunder? Allerede er "den store hunden fra fjellene" borte. Vi ser mindre og mindre av den stolte reisningen i våre avlshanner, rasen blir mindre år for år og den blir skreddersydd i størrelse og temperament, så den kan passe inn i!
 små hus og et evig voksende miljø. Ikke desto mindre, vokterinstinktet forblir og dette er tolerert, av nødvendighet, så lenge det ikke utvikler seg til aggresjon og faren blir ekstrem. Jeg vet om mange tilfeller av omfattende skader som har vært forårsaket av Pyrenéere, ikke bare ovenfor fremmede men også deres eiere. Det er tydelig at dårlig behandling og varierende former for dårlig ledelse ofte er skylden , mest p.g.a. ignoranse ovenfor rasens arvelige temperament. Men hvilke hundeeiere er villig til å ta et kurs i hundepsykologi - og spesielt i Pyreneerhundens temperament ? Jeg tror at enhver Pyreneer som har bitt en gang, provosert eller ikke, er et potensielt farlig dyr. Du vil spørre; 'Er det en for nær avstand mellom undertrykket vokting og en åpenbar aggresjon ?' Jeg antar at Pyrenéerhunden er genetisk en vokterhund og all mangel på sosialisering og udugelig trening i tidlig alder kan være noen av grunnene til aggresjon. Det tjener bare til å fremheve et instinkt !
som allerede er der.

Temperamentet på Pyrenéere i Amerika forekommer meg mer vennlig enn på Pyrenéere i England
og det er ingen tvil om at alle oppdrettere av rasen prøver å utrydde aggresjonen i rasen , men dessverre , i forsøket på å lage Pyrenéerhunden til en akseptabel familiehund, så frykter jeg at rasens arv går tapt.
Det synes for meg at linje- og innavl med Pyrenéere er tilnærmet katastrofalt, både fysisk og mentalt, men dette er vesentlig begrunnet i den helhvite faktor som i seg selv videre bidrar til utarting som er uunngåelig etter noen generasjoner. Bortsett fra en stadig reduksjon i størrelsen som også kommer av innavl ,er det effekten på temperamentet som er skremmende.....  Jeg mener bestemt, at alle katastrofene som i dag er assosiert med innavl, kan overvinnes hvis videre avl kan fortsette med et tilstrekkelig antall hunder, siden det er helt tydelig at en ensartet type som regel ikke kan oppnåes uten.

Jeg antar at problemene oppstår fordi alle Pyrenéer- kenneler er forholdsvis små og at det derfor blir brukt en for liten gruppe hunder til avl og at det blir for dyrt å gjennomføre avl i tilstrekkelig stor målestokk til å overkomme dagens uheldige forhold.

For å oppsummere, så tror jeg at temperamentet kan bli ødelagt av dårlig styring, men at aggresjon er en del av Pyreneeren's arv."

De samlede erfaringer, av mange andre oppdrettere og eiere, underbygger videre observasjoner, med unntak av de forståelige temperamentsproblemer som begrunner seg i mishandling og dårlig behandling, at det vil fremdeles finnes en viss prosent hunder som vil vise aggresjon under de beste forhold. I slike tilfeller kan man kun konkludere med, at det dårlige temperamentet er et resultat av et genetisk misforhold mellom faktorer, som demper eller forsterker aggresjonen, som en virkemåte til å gi avløp for hundens engstelse og frykt, muligens frembrakt av et virkelig eller innbilt angrep på dens person eller velvære.
Uønskede reaksjoner som kan signalisere et usunt temperament kan ofte gjenkjennes i meget unge valper.

FRYKT BITING

Et meget alvorlig tegn i en ung Pyreneer er ekstrem skyhet overfor  fremmede som nærmer seg. Når man har den i bånd , vil en Pyreneer som føler seg forvirret, tro at den er satt opp i et hjørne. Hans reaksjon vil være å prøve å frigjøre sin uro som en siste utvei og resultatet kan bli et helt uventet angrep. Man kan forstå virkemåten i dette syndromet ved å huske på at frykt for fremmede er en naturlig reaksjon hos de ville hundetyper. Gjennom den primære sosialiseringsperioden, vil verken de ville hundetyper eller de tamme hundene vise frykt for barn eller voksne, eller på noen måte vise aggresjon mot mennesker eller sin søskenflokk, bortsett fra når de "lekesloss". Dr.Fox har i sin studie av hundepsykologi funnet ut, at de ville hundetyper og de tamme, vil i 4-5 måneders alder vike fra hverandre i sin oppførsel. Ulven vil fortsette å være knyttet til de den har vokst opp med , mens hundens alternativer er nye mennesker og dyr. En godt tilpasset hund aksepterer et hvert menneske, fordi den har lært gjennom perioden med primær sosialisering, å akseptere alle mennesker generelt. På den annen side, så er ikke en hund som aksepterer alt, en god vokter. Så blant raser som er avlet for dette formålet vil en god del de-sosialisering være inkludert som et normalt synspunkt på dens oppførsel. Problemer oppstår når en og annen valp av voktertype arver en genetisk overdose av denne funksjonen, som kan være mer eller mindre gjennomtrengende. Hunden er stabil med mennesker som den har lært å gjenkjenne som tilhørende. Så lenge individene er de samme og forholdet i mellom disse er de samme, så forblir hunden trygg.

Uheldigvis kan et forhold , som beskrevet ovenfor, sjelden opprettholdes. Før eller siden blir hunden konfrontert med nye ansikter og nye opplevelser. Hvor en avbalansert hund vil hilse slike forstyrrelser som en anledning til å utvide sine erfaringer, så vil en sky hund bli mer innadvendt. Slike nevrotiske redsler, inkludert skyhet ovenfor lyder og berøring, frykt for fremmede lukter o.l. gjør hunden mindre sikker over tid og mer ustabil ovenfor mennesker den ikke kjenner. En moden Pyreneer som reagerer truende, eller angriper fremmede, er meget farlig. Ikke bare fordi det ofte er umulig for en uerfaren person å forstå hundens signaler, men også fordi Pyreneeren, når den blir opphisset, er i stand til å angripe med en utrolig hurtighet og knusende styrke. Fryktbiting, uansett grunn, er en meget alvorlig forstyrrelse i hunder og enda mer alvorlig i store hunder og det skulle være unødvendig å si, at en Pyreneer som mistenkes for å være usikker, bør være innesperret og hvis mis!
tenksomheten blir bekreftet, bør den avlives.

En kan aldri forsvare å plassere en hund i et hjem med hå p om at et lykkelig familieliv vil før eller siden helbrede dens forstyrrelser. En Pyreneer er ikke voksen før den er 2-3 år gammel og dens tidlige temperament blir mer forsterket etter som den blir eldre.

" Bortsett fra å være verdens peneste hunder, er Pyreneeren den mest vidunderlige ledsager og trofaste venn......men hvis de er født med for mye vaktinstinkt eller de er mishandlet av sine eiere, kan de bli ekstremt farlige og når dette skjer, slik at de må låses inne, er det mer barmhjertig å avlive den. "

HÅNDTERINGSPROBLEMER

Bortsett fra problemet med nedarvet aggresjon ( og lite kan gjøres for å rette på denne situasjonen ), så skyldes ofte problemet med Pyreneeren's oppførsel , eierens misforståelser, basert på hans forståelse for hva som er en naturlig oppførsel for en hund, som igjen er basert på hans erfaringer med raser av en mindre sensitiv og mer underdanig natur.

En Pyreneer vil aldri bøye seg ,innynde seg eller krype mot en fysisk trussel. Den vil heller ikke gi seg  p.g.a. svakhet eller hjelpeløshet. En Pyreneer vil kun bøye seg frivillig og da kun p.g.a. respekt og beundring for dem den kjenner som dens riktige herrer. Maktmisbruk eller fysisk tvang bør aldri brukes på en Pyreneer. Absolutt det minste som kan skje er å ta i fra den motet.  Det verste som kan skje, med en Pyreneer som blir utsatt for gjentatt mishandling ,er at den vil bli en trussel mot alle.

M.Andre Delattre sier :"En, kanskje to, reprimander er alt som skal til for å få en Pyreneer til å forstå.
Gjentatte reprimander vil vanligvis ikke bli tolerert."

Likeledes bør ikke en ung Pyreneer som er redd eller nevrotisk, bli utsatt pånytt for de samme opplevelser som har gjort den sky eller redd, i håp om at gjentagelser skal på en eller annen måte gjøre den immun.
Noen Pyrenéere er ualminnelig sensitive til psykiske skader i oppveksten. Under denne perioden, av hurtig psykologisk ,så vel som fysisk vekst, vil gjentagelse bare forsterke frykten. Det viktigste å tenke på her er at frykt og aggresjon er to sider av samme sak. En Pyreneer kan ikke bli bortskjemt av for mye oppmerksomhet. Uansett hvor mye oppmerksomhet, det kan aldri bli  for mye, den vil alltid gjengjelde med sin kjærlighet. Samtidig må man forstå, at en Pyreneer ikke er født med forståelsen av rett og riktig, og den må læres hva som er eller ikke er akseptabelt, med en bestemt oppdragelse. Eiere som er for snille eller anser oppgaven som en byrde, oppmuntrer bare til en uregjerlighet som kan bli meget vanskelig å rette på siden.

En avvennende valp som er besatt av mat eller lek og en valp som knurrer eller snapper når den blir forstyrret må disiplineres med en gang. ( Man antar at valpen på dette tidspunkt har fått tilstrekkelig næring og at den ikke har blitt skremt av røff behandling ).Vanligvis er det nødvendig med en eller to irettesettelser for å forsikre seg om at slik oppførsel forblir utelukket for alltid.

Den viktigste sosiale stabilisator, i en Pyreneerhundens hjem, er eksistensen av en klar dominant rangordning hvor hunden har lært sin rette posisjon gjennom en bestemt, men mild disiplin. Denne disiplinen begynner i en veldig tidlig alder og fortsetter resten av dens liv. En Pyreneer bør konsekvent bli disiplinert med stemmebruk og med direkte stirring. Om nødvendig ta valpen opp, eller hvis den er for stor, ta tak i nakkeskinnet og rist den. Dette er ganske effektivt. I ekstreme tilfeller vil et lite rapp over
snuten, etterfulgt av en vokal reprimande og innestengelse i hundegård e.l. fortelle den poenget ganske effektivt.

"Svaret på temperamentet i en Pyreneerhund, jeg repeterer, er å trene seg selv til å håndtere ens hund med snillhet og absolutt fasthet før den er 6 mnd gammel og huske at gjensidig respekt er grunnlaget som skal til for et godt etablert forhold. Belønningen er uvurderlig og så mye større enn anstrengelsene man har lagt i det, og er respekten først oppnådd så er den der for resten av dens liv."


AVSLUTTENDE TANKER

Mye har vært skrevet om frustrasjonene i forbindelse med hundens byliv. Hunden har ikke lenger de samme funksjonene som den engang var tiltenkt. Det har gjennom århundrer vært drevet selektivt oppdrett på spesielle instinkter og trekk og dette har drevet hunden inn i en strid med samfunnet som nå befaler at disse naturlige tendensene skal undertrykkes eller trenges tilbake. Arbeidshunder har ikke lenger tillatelse til å arbeide og vokterhunden som viser den minste aggresjon ,i utførelse av sine instinktive oppgaver, skremmer dens dress-bevisste eier.
Når det gjelder vår Pyreneer, så kan man lett bli ledet til å tro, at hvis man reduserer høyden og mildner temperamentet til en mer oppmerksomhets søkende og avhengig type, at den vil være mer anvendelig for dagens yndere av rasen. Nå er problemet med disse tankene, at de tilhørende forviklinger i den moderne levemåte ikke alle er usanne, men at påstandene fullstendig har blitt satt på feil sted og at konklusjonene er falske. For det første er ordet "samfunn" ofte brukt med de forutsetninger at dets rettferdiggjøring er åpenbar. Dette kan umulig være sant når man ser at "dagens sivilisasjon" egentlig betyr overfylt - av levende , forurensninger ,kriminalitet ,korrupsjon i regjeringer, rusmisbruk - alt dette og en masse andre dårlige ting, har blitt utvekslet for økonomisk sikkerhet og mangel på personlig identifikasjon.
Det er store muligheter for, at problemet ikke ligger hos hundens mangel på å tilpasse seg det moderne samfunn, men at det moderne samfunn ikke passer inn i naturens riktige rekkefølge.
På den annen side er det mange mennesker som ennå ser på vokterhunden som et nyttig medlem av familien. Med sin størrelse og truende holdning ( for de som ikke kjenner den personlig) er Pyreneeren veldig avskrekkende for de som f.eks. har innbrudd i tankene. Mange steder i Amerika blir Pyreneeren fremdeles brukt som vokterhunder for husdyr. Selv her i den sørvestlige delen av Missouri ,hvor coyoter og villhunder plager kvegoppdrettere, er Pyrenéerhunden en av de få rasene som man kan stole fullt og fast på som beskytter for nyfødte kalver.

Hinsides alt dette er det gleden ved å eie dette nydelige dyret. Her ser vi en individuell som står for sine egne verdier. Som et musikkverk eller et nydelig bilde , har den sin egen fullstendighet, utledende sannferdighet og suverene makt som kommer innenfra, istedenfor å ha den jamført med en skummel utvikling av sosial assimilasjon. Den uvanlige Pyreneer som oppfører seg dårlig er ikke mer forkastelig for rasen og dens karakter, enn den kriminelles handlinger eller en diktators handlinger er forkastelig for hele menneskeheten. Disse tilfeller er så sjeldne, at til sammenligning må Pyreneerhunden's karakter  betraktes å være veldig sunn.

Mrs. Prince har indikert at "den store hunden fra fjellene" antagelig vil forsvinne fra den moderne skueplass. Hun ser ikke på dette som en anledning til å glede seg. En får håpe, at etter hvert som samfunnet utvikler seg, så vil hunden nok en gang gjenvinne mange av sine tapte friheter." Menneskets beste venn", i sine tankefulle stunder, kan fremdeles lede mennesket tilbake til seg selv. Og hvor hen hunden utmerker seg, vil Pyrenéerhunden - fremdeles "den store hunden fra fjellene" - i hjertet og  i det innerste av dens natur,  være å finne i forgrunnen og inspirere de som har vært heldige nok til å ha blitt utvalgt til å være dens kamerat og ledsager.
" Må fremtiden bli så strålende og suksessfull for Pyrenéerhunden som fortiden var og må rasen for evig fortsette å nå nye høyder av heder og berømmelse ! Den er likeverdig blant hunder, som en trofast og    intelligent vokterhundkamerat for hele menneskeheten, og utviltsomt den vakreste hund i verden ! Jeg
kan ikke prise den høyt nok og jeg er sikker på at alle eiere vil være enige i dette."

" Å HA EID EN - ER Å ØNSKE SEG EN ALLTID "